Betatt av en klatrer

Og jeg som trodde jeg ikke var fordomsfull... 

Jeg har visst om blodbeger i årevis, men avskrevet planten som vanskelig å få til og dyster i fargen. 

Dyster faktisk! 

Altfor mørk og med et like skummelt navn.

Hva skulle jeg med den?

Men som med alle mine ungdommelige og ubetenksomme dommer over hva jeg likte og ikke likte, sto også denne for fall - tilslutt. Det er heldigvis lenge siden jeg var så raskt ute og avslo blomster som stygge og kjedelige. Og det uten egentlig å ha sett dem nærmere innpå enn min egen kroppslengde. Veldig lenge siden...

Men Blodbegerne har holdt seg unna. De har gjemt seg i hagemagasiner og andres blogger, helt til 2013. Da sto jeg plutselig foran Hagegal-standen på Hagemessen og ble nødet med et lite plastbeger fullt av småplanter. De så slett ikke blodige ut. Ganske lysegrønne faktisk. Nesten så jeg fikk et lite håp om at de skulle takle både meg og hagen min, tross all min skepsis.

Vel, for å gjøre den historien kort, ble jeg overbevist i den grad at jeg både sanket frø av plantene mine og gjorde et (mislykket) forsøk på å overvintre en av dem inne. 

Morplanten, som jeg satte mørkt da den skulle stått lyst, viste ikke tegn til liv om våren. Heldigvis spirte frøene så det suste. De vokste og vokste, og snurret seg i hverandre. Jeg klippet og stusset litt, og kunne sikkert tatt mye mer enn jeg turde. Da sommervarmen kom, ble de plantet ut. Det så de ut til å stortrives med. De grep tak i det de fant, slynget seg rundt, og klatret helt på egenhånd. Noen klatret i rosestativer, andre i armeringsjernet på pergolaen og de mest uheldige fikk utdelt den litt for skyggefulle kvisthulen. Der var det trangt om plassen og kamp om lyset. De klarte seg fint, men ble ikke like frodige og store som de som sto i solen. Det er forøvrig disse barna av fjorårets planter som pryder innlegget her.

Det man straks tar for å være blomsten, den rosa klokken, er egentlig bare begerblader. Selve blomsten er nesten sort og henger ut av klokken med kritthvite pollenknapper.

Blomsten visner og faller ut, men det rosa begeret henger der standhaftig hele sommeren til ende. Om blomsten blir pollinert før den visner, blåser det seg opp en liten boble midt i klokken. Det er en frøkapsel. Er du heldig så er den skranglende full av frø :)

Når jeg skriver om blomstene mine så omtaler jeg dem ofte som om de skulle være jenter, kanskje prinsesser eller til og med dronninger...

Det får jeg ikke helt til å passe inn med denne blomsten. 

Den er maskulin! No doubt...

Jeg går jo og plukker på plantene mine. Løfter blomsterhodene opp så jeg kan se dem i ansiktet og ja... dere vet... pusler litt med dem.

Jeg behøvde ikke vippe opp mange blodbegerknopper før jeg i anstendighetens navn lot dem dingle i fred ;)

Ingen ting i veien med potensen der. Ikke rart de skrudde seg nesten til topps på rosebuene mine. Og det på sin aller første sommer. Dette er egentlig stauder nemlig. De ville vokst seg kraftigere, høyere og flottere for hvert år om de bare hadde taklet vinteren. Men akkurat det er nok litt mye å forlange når de stammer fra det sydlige Mexico... 

Hovedtyngden av plantene nådde et par felter høyere opp på rosebuen innen frosten tok knekken på dem. De øverste lange skuddene klamret seg fast over hodet på meg, men der rakk ikke blomstene å slå ut.

Akkurat de to plantene på bildet over har jeg pottet opp, klippet ned og tatt inn. De står med små spede skudd i kjelleren. Under lys denne gangen... Så får jeg se om de klarer seg bedre enn fjorårets. Kanskje kan jeg bruke skuddene som stiklinger også. Da har jeg enda en overvintringsmulighet. Det er spennende med planter, og noen er verdt en ekstra innsats.