Tre hardføre roser

Når man bor i en tøffere klimasone så lærer man seg kanskje lettere å sette pris på hardføre roser. Det er kjekt å ha noen man kan stole på, uansett hvordan vinteren skulle bli.

Heldigvis så finnes det skikkelige tøffinger blant blomstenes dronninger. Det er ikke slik at roser behøver å være vanskelige eller kreve mye stell. Det kommer helst an på hvilke slag man velger, tror jeg.

-Og kanskje er det lurt om man klarer å se skjønnheten i det enkle og nyte blomstringen når den er der, om så bare for tre korte uker...

Totenvikrosa er en  yndig og velduftende rose med navn fra nabokommunen her. Totenvika er et lite tettsted ved Mjøsa. Nærheten til den store innsjøen gjør klimaet der betraktelig bedre enn her på Fagertun, men Totenvikrosa fikser både kuldegrader, tele og sen vår. Eksemplaret mitt har bare hatt én vinter på Fagertun enda, men det er til gjengjeld den tøffeste vinteren på de fem årene jeg har bodd her. (For plantene vel og merke. Jeg syns vinteren for tre år siden med minus 37 grader på det verste, og over en uke i strekk med under 30 kuldegrader, var ganske heftig!)

Totenvikrosa er en Pimpinellifolia-rose og Rosa Pimpinellifolia er en av villroseartene i Norge. Den har mengder av små hvite, doble roser på tornete stilker. Rosebusken blir over meteren høy, men ikke særlig mer. Om høsten får den mørkebrune nyper.

Totenvikrosen min titter inn mellom greinene i kvisthulen. Til neste år når hun nok helt inn og kan fylle litt av huleveggen.

Hurdalsrosa er en annen tøffing i hagen. Den ble hentet til Norge av en prestesønn fra Hurdalen, og spredte seg via slekt og naboer fra prestegården både sørover og nordover langs Mjøsa.

Hurdalsrosa er en albarose. Det er en gruppe veldig gamle hageroser som også går under navnet prestegårdsroser. Hurdalsrosa kan bli flere meter høy og er et nydelig syn i full blomst. Dessverre så dufter den ikke, men med naboer som kan ta seg av den saken så går det så fint så.

Samplanting av Hurdalsrose og Duftskjærsmin er en vidunderlig kombinasjon av blomstring og velduft. Selv om Skjærsminen ikke er så glad i å stå i vase, så må jeg bare ha disse to sammen inne. Himmelsk, ingen tvil!

For første gang har jeg imidlertid hatt litt vinterskade på noen av Hurdalsrosene mine. Ikke dramatisk, men jeg har måttet skjære vekk en god del dødt etter vinteren. Hmm...