Små fargeglimt av VÅR!

Endelig har våren lagt seg tilrette i startgropen hos meg også. Selv om snøen ligger askegrå og sørpevåt, så vokser de bare flekkene time for time. Denne helgen har gjort underverker for min våroptimisme og oppdagelsestrang. Endelig er det farger å se!
Det er ikke så det slår i mot meg enda, men når jeg leter så finner jeg. Som små kostbare edelstener stikker de opp mellom kvist og kvast. De første blomstene.


























Det blomstrer i blått bak uthuset og ved garasjen. Blåveis (Hepatica nobilis) liker seg i kalkrik moldjord. Mitt framtidige woodland... Enn så lenge er dette et naturområde av hagen som klarer seg helt selv. Blåveis om våren, markblomster i juni og kaos etterpå.
Jeg har alltid hørt at blåveis er fredet. Det er den faktisk ikke. Den er kun fredet om den vokser i et område som er fredet.
Det er ikke ulovlig å grave opp en tue heller, men det er greit å vite at den vil trives på sitt nye voksested først. Får den sur sandjord eller torv vil den slite og kanskje gi helt opp.
Blåveis sprer seg ikke med rotutløpere slik som hvitveis. Den er avhengig av å spre frøene sine. Derfor er blåveis mer sårbar om vi graver opp mange tuer fra samme område i naturen.

























Blåveis er avhengig av nyttedyrene ute i naturen for å spre seg. Først må den pollineres. Det tar biene seg av. Se på det øverste bildet i midten over. Ser du bien som sitter på blomsten? Jeg er så glad for å ha sett bier allerede!
Når blomstene visner, svulmer det opp små frukter som de modne frøene sitter på. Stilkene bøyer seg så fruktene senkes mot bakken og da er det fest for maurene. De frakter fruktene med seg for å spise dem, og samtidig hjelper de til med frøspredningen. Genialt ikke sant?






























Helt inntil husveggen blomstrer det i gult. Det er ikke mye. En eneste vinterblomst foreløpig og noen krokus. De fleste ville sikkert ikke oppdaget dem engang. (Da tenker jeg selvfølgelig ikke på dere hagebloggere..)

Den lysende varme gulfargen er så full av sol og energi at den kan fylle hele meg når jeg bøyer meg ned for å ta dem i nærmere øyesyn.










Senere kommer det til å dukke opp flere, men akkurat nå er dette prinsessene i hagen. De får full oppmerksomhet og de nyter det, tror jeg.

Utenfor hagen vokser det tysbast og hestehov. Egentlig vokser begge deler inne i hagen også, men de har fortsatt snødekke her..
Tysbasten holder til på naturområdet mitt. Jeg skulle ønske den kunne blitt litt kraftigere, men pleie får den nok ikke på noen år enda. Akkurat som heggen er den vidunderlig når den blomstrer med sin fantastiske duft, og så blir den glemt resten av året.
Huff for en skjebne..























Forrige helg var jeg på besøk hos eldstejenta som går på Seljord folkehøgskule. De inviterte til et flott musikalshow i kulturhuset. Dette falt sammen med 20 årsdagen hennes, så det ble litt av en feiring på dagen. Dagen etter fikk vi tid til en liten gåtur i området. Heldigvis hadde jeg kamera i lommen. Våren hadde kommet lenger i Seljord enn hos meg på Toten og det var en fryd å kikke inn i hagene vi passerte.



Snøklokker og klosterklokker i mengder. For et syn! Jeg strever og strever for å få en og annen til å klare en forsinket blomstring hjemme, men her så de ut til å være i sitt rette element.















Det er så deilig å kjenne at våren har tatt sine første famlende skritt over landskapet for i år. Nå blir det bare bedre og bedre framover. Jeg gleder meg så til alle fargene som skal komme!
I hele vinter har fargeskalaen vært strammet til så hardt at det nesten har vært som å bo i en svart-hvit-verden. Bare småfuglene og en klar himmel har livet opp. De mest fargerike av fuglene har vært dompapene. Gjør de som i fjor så blir de nok her gjennom sommeren også. Jeg må bare sørge for påfyll av solsikkefrø så er de så fornøyde :)















Her i ettermiddagssolen ser herr dompap nesten orange ut der han sitter i hekken og erter kattene. Og den hvite bakgrunnen... ja den er der fortsatt.