Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.
Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.
Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.
Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.
I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)
Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.
