Det er alltid litt spesielt med den første frosten om høsten. Da jeg var liten, fortalte mamma om Petter Rimfrost som kom og malte gresset hvitt om natten. Jeg så ham aldri, men rimet var vakkert og fascinerende. Fint å lage fotspor i og kaldt å ta på.
Nå venter jeg ikke lenger like utålmodig på Petter Rimfrost. Jeg har hagen full av gode grunner til å ønske rim og frost langt og lenge vekk fra Fagertun. Gjerne helt til desember...
Men det har selvfølgelig aldri skjedd.
Jeg plukker inn buketter hver kveld og håper på det beste.
I dagtidlig så det slik ut da jeg dro på jobb. En touch av frost. Ikke overalt, men litt her og litt mer bak huset. 1,5 grad kjentes friskt ut. Jeg trenger snart vanter i bilen.
Det gikk bra denne gangen. Kun en av georginene fikk brune krøller på bladverket sitt. Jeg vet at det kanskje ikke varer så lenge nå - og fortsetter å plukke inn blomster...
