I hagen min

Det er så mye jeg gjerne vil ha i hagen. Noe er allerede på plass og resten kommer forhåpentligvis etterhvert.
For at jeg i det hele tatt skal finne den hagefølelsen jeg er på jakt etter, må hagen være definert innenfor en grense. Den må ha vegger.
Her på Fagertun kom det på plass i form av et gjerde den aller første våren vi bodde her.
Men et gjerde rundt hagen er ikke nok. Jeg er ikke tilhenger av åpne løsninger. Jeg vil gjerne ha flere rom.



Hadde jeg kunnet velge fritt uten hensyn til om jeg hadde penger, tid, kapasitet, kunnskap og en alltid tilgjengelig og villig handyman, så ville jeg gjerne ha hatt en skikkelig høy mur rundt en del av hagen. Det skulle vært en dør i muren og en hardfør versjon av 'Den hemmelige hagen' på innsiden. Skikkelig unorskt, men hva så? Hvis mitt hus er min borg, så er vel hagen min borggård?

Det er det som er så befriende deilig med å ha en hage. Du kan gjøre (nesten) hva du vil med den. Bare du ikke bryter loven eller plager naboene...
Hagen gir uendelige muligheter til å bruke kreativitet og få utløp for skaperglede.


I hagen min skal det bli en mer definert rominndeling med tiden. Det er endel trær og busker som må vokse seg større før de fyller sin funksjon fullt ut. Det å ha hage er også trening i tålmodighet. Jeg kan legge forutsetningene til rette for frø og planter, men de må vokse selv. Noen planter er raske mens andre har god tid. De kan la år etter år gli forbi uten å føle seg presset til å vokse noe fortere av den grunn.


De forskjellige rommene i hagen vil jeg gjerne gi ulikt innhold. Det kan være helt konkret som i kjøkkenhagen og urtehagen, men det kan også være mer vagt. Kanskje er det en egen stemning, kanskje et tema, muligens en hensikt, men helt sikkert et kjennetegn.
Og så er det et rom til som er viktig... og det er rom for forandring. Jeg tror ikke at det er lett å fryse bildet i hagen. Et hagerom vil naturlig endre seg ved at trær og busker vokser seg større, staudene legger på seg og lys/skyggeforholdene skifter.

Jeg synes akkurat det er ekstra sjarmerende ved å ha en hage. Den er et levende samspill mellom meg og millioner av andre; planter, insekter, smådyr, og enda mindre organismer som alle har sitt mål for tilværelsen.







Foreløpig har jeg et område med kjøkkenhage som skal utvides ganske kraftig til våren. Jeg har også en urtehage som ble litt mer seg selv etter at jeg fikk opp et par pallevegger der i sommer.

Pergolaen håper jeg skal bli et eget rom med tiden. Jeg skal bare gjøre endel justeringer, fikse en benk (lettere sagt enn gjort), plante mer og lage en dør i den andre enden.

Området mellom huset og pergolaen blir også et eget område. Nå skal flammebedet få sette sitt preg der.


Skråningen ned mot dammen blir et eget rom. Det blir kanskje et temmet skog/natur-område. Vi får se...
Haugen bak uthuset blir sannsynligvis med tiden et woodland. Der gleder jeg meg til å ta fatt.
Bak huset er det store staudebedet med kvisthulen. Foreløpig er det et stort rom, men bak haugen vil det nok bli noe eget.
Mellomrommet langs østsiden av huset er jo et mellomparti og det siste partiet innerst er allerede et eget hagerom. Jeg tenker på det som oldemorhagen, selv om jeg ikke er sikker på hvorfor..?



Inni hodet mitt har jeg navn på de forskjellige rommene i hagen. Det liker jeg. Jeg liker også å møblere dem med noe som ruver litt, er litt annerledes eller på annen måte fanger blikket. I den ene kjøkkenhage-sengen har jeg laget et flettverk til bønnene mine. Det laget jeg akkurat så høyt som ungtrærne jeg fant var. At stammene strakte seg opp mot himmelen og så kjempehøye ut der jeg surret dem sammen, gjorde det hele bare flottere. Jeg har en oppfatning av at det er vanskelig å lage noe for stort i hagen. Selv om jeg tror det skal bli for stort så viser det seg helt annerledes når det blir ferdig.
Pergolaen var jeg innerst inne litt redd for at skulle bli for voldsom for min lille hage. Den kunne jo bli for høy og lang så den skjermet for både utsikt og sol. Not so!
Kvisthulen laget jeg så høy at jeg måtte stå øverst i gardintrappen for å klare å binde den sammen på toppen. Den stakk seg veldig ut mens jeg drev på og naboen klødde seg sikkert i hodet, men nå er den slik den skal være. Akkurat passe. Kunne ikke vært mindre...













I hagen min har jeg mye naturmaterialer. Jeg bruker stubber og steiner, oppkuttet kvist og det jeg ellers finner. Jeg sår frø, bestiller røtter, kjøper planter på hagesenter og loppemarkeder, og jeg henter fra naturen. Jeg har hentet alle bregnene mine på skogsturer langs elven. Der kryr det av dem. Jeg har hentet gulveis i grøftekanten ved arbeidsplassen min. Der er det massevis av disse. Jeg har dristet meg til å hente noen hvite blåveis fra et område jeg kom over med fullt av slike. Jeg er ydmyk og forsiktig. Jeg forsyner meg beskjedent. Jeg kan dele plantene og lage flere senere.

Når jeg leser hagemagasiner, blogger, hagebøker eller ser hageprogram på tv, så blir jeg lett inspirert og får mange idéer. Det er morsomt. Jeg ønsker meg mer struktur i hagen etter å ha bladd og kikket. Jeg har fått sansen for å ta fram hagesaksen og forme  litt mer enn tidligere. Det er så mye som frister til å prøve. Nettopp derfor er det fint å ha flere hagerom. Jeg kan alltids egne et lite område til et nytt prosjekt eller eksperiment.

Det mest selvfølgelige av alt jeg har i hagen min er plantene. De er fantastiske alle sammen. Enten er de vakre eller så fyller de en annen funksjon. Men de gjør noe alle sammen! De støtter hverandre, lager gjemmesteder, dufter, svaier, rasler, frister med bær og de maler hagen min vakker med fargene sine. Noen er eksemplariske og andre driver med ugagn. Jeg later som jeg styrer, men spiller med på laget for det meste.

I hagen min finner jeg lykke og ro. Jeg får energi og sjelefred. Tankene får arbeide uforstyrret og sansene får behagelig stimuli. De blir ikke bombardert av inntrykk. Jeg må åpne sansene så de kan ta imot de sarteste dufter, mildeste toner og mykeste berøringer. At tistlene stikker, humlene brummer og gressklipperen bråker tar jeg på kjøpet. I hagen kan jeg arbeide med kroppen, tenke med hodet og føle meg rik uten penger. Der behøves jeg, selv om jeg er ikke på noen måte er uunnværlig. Det er behagelig å tenke på. Jeg bestemmer tempoet for min egen innsats selv. Plantene har sitt eget tempo. I hagen er jeg. Der går tiden litt saktere. Der er jeg utenfor tiden.