Når plantene selv får velge

Hagen hadde nok sett litt annerledes ut om plantene selv fikk velge. Da tror jeg for det første at alle med 'høst' i navnet hadde rykket opp røttene og trasket sørover. De hadde nok vært skjønt enige om at oppholdet på Fagertun ikke hadde blitt slik de håpet. 'Jeg kom aldri til min rett der', ville nok Høstormedruen si til Høstastersen. 'Nei, jeg trodde virkelig at jeg skulle få blomstre i all min prakt og avslutte sesongen på mitt aller beste', ville astersen svare. 'I stedet har jeg knapt fått åpnet en eneste knopp, bortsett fra de som ble klippet av til vaser. Jeg har blitt degradert til en grønn hekk rundt staudebedet. Det er en skam!'
Sannsynligvis ville oktoberhjelmen ha slått følge med dem også. Det er nok ikke greit å slå ut knoppene i oktobermåned på Fagertun.

Hjelm i begynnende oktoberblomstring

Hadde plantene selv fått velge i min hage så hadde nok utvalget endret seg så smått. Da ville de sterkeste overleve og mange bli fortrengt.
Jeg var innom gamlehagen min en tur på forsommeren. Det var en rar og vemodig opplevelse. Jeg forlot et woodland og en rosehage for fem år siden. Den gang var det stier og opphøyde bed med torvkanter i woodlandet. Det var epletrær, pil, eik og furutrær. Under disse vokste det hosta, bregner, lungeurt, forglemmegeisøster, duftklasefjør og skumblomst - og mye, mye mer.


I rosehagen hadde rosene følge av kattemynte, stjerneskjerm, veronica, liljer og revebjeller. Rosene vokste i bed og de vokste opp i trærne.


Da jeg fikk mulighet til å kikke innom hagen den dagen i juni, hadde den klart seg selv alle disse årene. Man kan vel trygt si at plantene selv hadde fått velge...

Det var rart. Min ene spanske kjørvel var blitt til en skog som hadde spredd seg ikke bare rundt i hagen, men langs veien utenfor gården. De gamle trærne hadde fått en underskog av rogn, selje og lønnetrær. Trærne jeg forlot som ungtrær hadde vokst seg inn i himmelen på fem år, og det meste av underplantingen var fortrengt av den tidligere nevnte kjørvel.
Det var ikke mulig å skille stier fra bed lenger. Det vokste noe overalt. Jeg så lite prydplanter bortsett fra noen dverg-rhododendron som lyste opp i farger langt inne i urskogen. Rosehagen så jeg bare fra avstand, men det var ikke lenger en rosehage. Det var trist.
Nå er alt borte har jeg hørt. Det er blitt tatt vekk og gjort om til luftebinge(r) for hester. Kanskje like greit. En hage er nok en hage bare så lenge den har en gartner. Etterpå velger plantene naturen.

Fra rosehagen 2008

Når plantene får velge hos meg på Fagertun, så er det under vennlig overvåkning. Om en av de røde og hvite valmuene forlanger å blafre med en sort kjole så smiler jeg. Når Fagerfredløsen (som ble luket vekk og slengt bak garasjen) våkner til live igjen der bak garasjen, skjelver jeg litt, men bevarer roen. Den ser ut til å bevege seg i retning av hagen, men jeg håper den velger å bli der den er en stund til.
Revebjellene og akeleiene velger selv hele tiden. Det samme gjør gjerne valmuer og solsikker. Det vil si, solsikkene er det vel strengt tatt fuglene som velger hvor skal vokse...
Jeg prøver å la alle slippe fram der de tar seg best ut... og så får alle velge selv en gang i blant...
Det er vel ganske rettferdig?

Hadde det vært opp til geraniumen hadde den tatt hele bedet uten å blunke...

Rosa nitida 'Defender' Dukkerose tar all plass hun kan få og mer til.

'När växter själv får välja' er dagens tema på Blommig fredag. Klikk deg inn her og se flere innlegg på temaet.