Fagertun

Som en liten bekk i følge med andre små bekker, blir til en brusende elv, har plantene i hagen gått fra en stille og rolig start i våres, til å vokse seg til et stort crescendo av brusende blomsterprakt. Selv om det meste av blomstringen har vært senere ute enn vanlig, kom det uunngåelige øyeblikket der hagen som helhet bikket over sitt eget toppunkt.
Kunne man enda fryse det øyeblikket!

Jeg oppdager det sjelden før det er forbi. Det er så lett å tenke seg framover. Litt for lenge. Omtrent som når jeg ser etter en rasteplass med fin utsikt på fjellet. Jeg forkaster den ene etter den andre fordi det stadig blir finere og finere. Og hva skjer? Plutselig er jeg på vei ned fra fjellet. Hvor snudde det? Hvordan skal man skjønne når man bikker toppen?

Telekia, Skogskjegg, Mjødurt og Bronseblad

Kanskje er det ikke nødvendig, og kanskje er det uansett individuelt hva man definerer som det absolutte høydepunktet. Heldigvis kan man alltid se ting på flere måter. Man kan ta inn helheten eller man kan dele helheten inn i sine enkelte deler og disse videre inn i små og enda mindre detaljer.

Hvis jeg betrakter hagerommene her i Fagertunhagen hver for seg, er det fortsatt mange høydepunkter igjen. Det er som med selve livet. Det er kun en fase som er forbi.

Våren, forsommeren og høysommeren er rett og slett tilbakelagt. Nå er det kaldere om nettene, mørkere om kveldene og høsthagen gjør seg klar til å folde seg ut. Det ulmer av varme farger inni kalde knopper. Bare solen varmer lenge nok av gangen så sprekker knoppene opp og avslører seg som rause gledesspredere. De skal være her og lyse opp i gråe som solrike høstdager helt til frosten setter et endelig punktum for hagesesongen 2017.

Tagetes. Linné (rød) og Orange Gem

En georgine i ferd med å avsløre sin ID

Det er solsikker, georginer og solbrud, ja til og med geum dukker opp på scenen igjen med ildrøde blomster.
Det er ikke måte på alle som vil være med. Noen bryr seg ikke om tiden. De bare blomstrer på. Det er de kjappe ettåringene. De har ingenting å tape, men alt å vinne på en lang blomstersesong. Da rekker de å sette enorme mengder frøstander for å sikre kommende generasjoner. Og her snakker vi ikke bare varme farger. Her er det rett og slett alle farger!

Solbrud med Tagetes Linné i bakgrunnen

Valmuer, tagetes, ringblomst, blomkarse, sommerstokkroser, pyntekorg og kornblomst. De har allerede blomstret lenge og det har ikke streifet noen av dem at vi er langt ute i sesongen. De briljerer. De fyller plassen sin med farge og smittende energi. De lokker fram sesongens siste stauder. De som er like kalde som isen på sjøen. Like vakre som snøkrystaller og isroser. Det er de blå. Høsthjelm, kinasøte og skogsøte. Så blå at de kan ta selvtilliten fra selve himmelen - og farlig vakre.

Enn så lenge må jeg og humlene nøye oss med falmende riddersporer og metalliske blå alpestikler.
Ikke noe dårlig alternativ. Kan til og med brukes som tørkestativ for dryppvåte humler som trenger å henge til tørk.

Nå er det snart tid for høstens bugnende gavmildhet og skarpe farger. Kjøligere, men også klarere luft og fuktige morgener og kvelder. Mørket kryper innpå og nattefrosten har allerede opptrådt et par plasser på østlandet. Men ikke i Fagertunhagen. Jeg håper virkelig at det ikke skjer på lenge enda.

Over toppen - klar for neste

Det har skjedd en forandring. Den samme som skjer hvert år. Det er høst i luften både morgen og kveld. Midt på dagen kan det fortsatt være sommer, men klesvasken som tørker i solen må plukkes inn før ettermiddagens lange skygger strekker seg over plenen. Ellers slår den seg i den fuktige luften.

Den asiatiske liljen 'Grand Cru' ton i ton med en ryllikplante.

Hjemturen fra jobb går langs bølgene åkre gjennom gjennom et blidt Totenlandskap. Kornaksene har begynt å bøye hodene sine. Frøene i enden av hvert snerp søker mot jorden. Åkrene begynner å bli gyldne. Enkelte trær har fått sine første gule blader. Om morgenen ligger disen våt og sløret over landskapet og edderkoppspinn trer fram overalt med sine glitrende duggperler. Plenen er våt og (de små) sneglene i kjøkkenhagen har plutselig satt verdensrekord i formering og invitert hele storfamilien på fest. Spisskål og salat står på menyen. Desserten inntok de aller først i jordbærkassen, men det ser ikke ut til å ha påvirket matlysten nevneverdig. Eventuelt er den bare skjerpet. Når jeg tenker på alle de som har brunsnegler i hagen, skal jeg ikke si et pip for å klage på slektstreffet her. Det er mer enn nok mat til både meg og sneglene. De spiser hullene og jeg spiser det rundt. Vi kan sameksistere tross alt.

Flammebedet vokser seg nesten i høyde med pergolaen ettersom sommeren går mot høst.

Tette tuer med gullgul kransøye

Langs pergolaen justerer flammebedet temperaturen omvendt proposjonalt med gradestokken.
Det blir kjøligere i lufta og varmere i bedet.
Det spraker i gule, røde og oransje nyanser. Plantene vokser seg store og frodige. De lokker fram bier, humler, sommerfugler og fluer i hopetall. Det summer intenst og pollen fraktes fra blomst til blomst. Her er det prangende, stort og robust som gjelder. Alle vil ha full oppmerksomhet og de roper gjerne i munnen på hverandre. Det er helt greit. Jeg bare fryder meg.

Etasjeblomst 'Cambridge Scarlet,' nøkketunge 'Desdemona' i knopp og en daglilje jeg ikke husker navnet på...

En bie går inn for landing i en vakker Solbrud.

Det er de gule fargene som dominerer. Aksnøkketunge, prydsvineblom, solsikker og marikåpe.

Solbrud, Telekia og Tagetes er alle attraktive for små flygende skapninger.

Det er tid for overflod og rikdom nå. Både blomster og grønnsaker byr seg frem og det er bare å høste i vei. Fargerikt og saftig. Nok for alle sanser, hus og mage. Det er ikke verdt å skjenke været framover en tanke. Her er det bare å leve i nuet. Nyte gleden som sildrer gjennom kroppen hver gang jeg kommer hjem og går inn gjennom hageporten. Det er så mye å se på, smake på og være en del av.

Som når akvarellmaleren maler vått i vått og lar fargene flyte sammen, har været overtatt hagen min. Det stadige regnet sørger for en utflytende mingling mellom naboplanter. Høye som lave. Det flørtes til høyre og venstre, men mest i vindretningen. De høyer bøyer seg over de lave. Det kan med god vilje beskrives som grasiøst, men kun til det punkt hvor stengelen brekker og blomsterhodet fungerer som en paraply over seg selv og de insektene som har søkt ly i matfatet.

En langvarig periode med regn og hustrige temperaturer kan være en styrkeprøve for noen og enhver. Roser går i ball og allerede utsprugne blomster blir fillete i kantene og ser halvvisne ut. Våte, klissete kronblader klistrer seg til naboblomster og knopper. Det sprer seg en skygge av høstlig jordfarge over bedene. Brune kanter og råtnende plantedeler gir et inntrykk av det uunngåelige forfallet som er forestående. Her og der skifter bladene sakte, men sikkert farge. Det kommer stadig noe vissent flyvende med vinden. Det er ikke lett å forestille seg at vi fortsatt kan få mange gnistrende, solfylte høstdager. Men det kan vi. Og når de gode dagene kommer, skal jeg ruske opp i bedene med saksen og klippe vekk det styggeste av forfallet. Så vil hagen våkne opp i sin siste fargerike skrud. Det er den som er skarp i fargen, men glissen i frodighet. Det er den tiden hvor de takker for seg én etter én og jeg kan klippe meg rom i bedene til nedgraving av knoller og løker. Ikke riktig enda. Men det kommer.

Akkurat nå er hagen i værets grep. Den er frodig, men lutende. Fargerik og utflytende.
I perioder med opphold kan jeg dra på meg langstøvlene og vandre ut for å hente mengder av blomster til buketter. Jeg kan være raus. Det er ikke godt å vite hvor lenge blomstene klarer å holde seg fine i fuktigheten. Jeg kan like gjerne plukke dem inn. Så får de gamle, rufsete stå for fargen i bedet og knoppene bli dem som skal få folde seg ut med solen om høsten blir god. Det ligger stadig dråper av regn og dogg som perler på blader og blomster.
Det er vakkert, men forgjengelig. Sneglene sklir oppover stengler og utover blader i det seige slimet sitt. De gafler i seg mat og drikke på en gang.

Dyvåte humler har nok med å klamre seg fast og håpe at de skal rekke å tørke før de blir slått i bakken av neste skur. Nesten alle skal dø. Så brutalt er det i naturen. Men som i alle generasjoner tidligere, har de sørget for neste års generasjoner når den tid kommer. Dronninger av alle slag kommer til å være parret og installert i sine bol, egg lagt og frø kastet. Opplagsnæringen i overvintrende plantene synker ned til røtter og knoller, og neste generasjon blir klargjort for vinter og hvile. Men ikke riktig enda.

Vi kan få en lang og fin høst først.
Det er det som er så spennende - og så frustrerende, deilig, ukontrollerbart ved å ha en hage. Man kan ikke vite. Det er ikke vi som bestemmer. Vi må bare nyte det vi har mens det er her, og legge tilrette for at naturens urstyrte evolusjon skal få gå sin gang. Naturen har et iboende ønske om å overleve. Eller rettere sagt, hver lille, levende del av naturen har denne drivkraften. Så får vinden blåse og regnet falle. Noen dør og andre vokser frem. Sommer er blitt høst og vi er på vei mot vinter. Det er som en evigvarende spiral av sykluser. Vi vil alltid være midt i noe. Med minner bakover og forventninger framover. Men her og nå er øyeblikket vi puster og lever i. Og akkurat i dag lukter det vått, kjennes kjølig og det regner. I kveld skal jeg kanskje fyre i ovnen, men helt sikkert er det at jeg skal tenne levende lys. Det blir ikke noe hagearbeid, men visst vet jeg å kose meg likevel.

Å vente på våren er en tålmodighetsprøve.

Spesielt i år.

Det er fortsatt nok snø i hagen til å grave snøhuler. Ikke med ståhøyde riktig nok, men dog.
Snøen ligger overalt. Det finnes ingen bare flekker enda, men det er store spor etter tæring av snø.

Et par runder med aske på snøen har hatt sin virkning. Det sørgelige var at det siste askeutslippet ble etterfulgt av et dekkende snølag. - Og da ble det slutt på moroa.

Alle snøbildene er tatt i dag. Det er med andre ord ikke mye vår å spore enda.
Men værmeldingen sier at det skal bli mildt framover.
Det er gode nyheter.
Jeg lengter etter å kjenne lukten av våt snø når jeg går ut om morgenen. Jeg vil at snøen skal renne bort i våryre sildrebekker langs alle hjulspor i veiene.

Egentlig tror jeg at våren faktisk har kommet. Det er bare det at vinteren ikke har dratt sin vei enda. Våren smyger seg derfor stille omkring, gjemmer seg for vinteren og puster litt varm luft hver gang vinteren ser en annen vei.
Det har vært en helt fantastisk vinter i år med snø i store mengder, perfekt skiføre og passe mye kulde. Ikke rart at vinteren ikke helt klarer å slippe taket. Det er lenge siden den har sett så mye vinteraktiviteter, må skjønne.

Men det er med vinteren som med oss andre. Vi må kjenne vår besøkelsestid, og vite når det er på tide å trekke oss tilbake og så andre kan få komme til. Akkurat det er ikke nødvendigvis så lett for alle. Man kan jo fort la seg rive med til å ønske seg mer.
Kanskje er det slik vinteren har det nå. Han vil bare tøye applausen med et ekstranummer for mye.

Man skulle kanskje tro at Kong Vinter hadde gitt ut all snøen sin for denne gang, men jammen klarte han ikke å presse ut et tett snødrev både i går og dagene før. Man må jo nesten la seg imponere.
Våren blir litt blek når vinteren viser krefter på denne måten. Det er ikke bare bare å sette opp mot selveste kongen.

Mon tro om våren likevel klarer å smyge seg inn under snødekket og vekke krokusen der nede. For hvordan skal krokusen ellers vite når det er på tide å sende de spisse små spydene sine opp fra den frosne jorden? Og hvordan er det egentlig der under snøen i hagen?

Det ser ut som det meste er klemt ned i vannrett stilling. Tenker det er mange busker og trær som begynner å kjenne det i kvisten nå. Overstrekking i alle retninger med brist både her og der. Flere enn jeg liker å tenke på, ser ut til å lide av forskjellige grader av avrivning og kompliserte brudd.
Det kan nok hende at regningen etter vinterfesten blir litt større enn beregnet denne gangen.
Det får jeg ta som det kommer. Alt som ikke er dødt vokser nok ut igjen. Kanskje ikke med helt samme fasong, men det er som det skal være. Hagen er i levende forandring akkurat slik som jeg liker at den er.

Akkurat nå tror jeg at hagen ligger og dirrer under snøen. Det er nok en kakofoni av lydløse stemmer der nede som roper etter lys og varme. Kanskje sildrer det vann gjennom snøen og trenger ned i bakken her og der. Kalde dråper som kiler løken som har ligget i frys siden i høst. Tipper det rykker i de kalde, hvite løkrøttene da.

Jeg trøster meg med at det helt sikkert blir bart i år også. Det skulle jo være maks uflaks hvis klimaendringer får isen til å smelte fra nordpolen for så å dukke opp i Fagertunhagen.
Det ville jo blitt den første isbreen på Toten siden siste istid. Spennende muligheter for brevandring, men dårlige utsikter for haging...

Jeg later som en sen vår er praktisk slik at jeg får god tid til å drive fram georginene. Jeg sår frø og prikler og kveler tanken på hvor store plantene kommer til å bli før de kan flytte ut.

Jeg måler daglig snødybden med blikket og sier til meg selv at den synker sammen. Joda, det snødde på ti centimeter til, men det synker sikkert sammen. Snart tror jeg. I hvert fall ganske snart. Kanskje neste uke, eller uken etter.

I dag har det vært sommer og vinter på en gang. Ut å måke snø i shorts og singlet. Fuglekvitter, fluesurr og til og med en bie på forgjeves jakt etter mat. Den lette så iherdig over hageblad, tekopp og min fargerike singlet at jeg fór inn for å se om jeg hadde noe som blomstret. Det ble meg, to katter, tyve fluer, en bie og tre potteplanter på verandaen.

Fluene tok for seg av melonskallet jeg hadde gnagd rent, bien overså både streptocarpus, primula og chrysantemum, og kattene ville inn igjen.
Da jeg ikke reiste meg for å slippe dem inn, stakk den ene av og den andre la seg i skyggen av snøen på verandagulvet.

Det er sommervarmt i vinterland. Det er vår!

Det er beskjedent med hagemuligheter i vårværet. Jeg måket litt snø fra plassen som kanskje, kanskje skal få huse et lite drivhus etterhvert. Jeg skrapet begge vedovnene mine som allerede var tømt, etter mer aske til å kaste ut på snøen. Jeg gikk en en runde på stien som er måket i hagen og lette etter tegn på at snøen har minket.

Men det er vanskelig å se at snø smelter.
Den smelter så sakte at man aldri rekker å få det med seg før etterpå.
Og så blir det bart.

Hadde det vært bart i dag hadde det blomstret i hagen. Vinterblomst og krokus med tulipanspyd innimellom. På denne tiden før om årene, har jeg vært i full gang med å flette inn nye kvister i kvisthulen, lage klatrestativer og klippe ned brask i bedene.
I år kan jeg gå på snøen i stedet. Den er så kompakt at jeg ikke synker gjennom. Jeg er høyere enn pergolaen og kan ta flyfoto ved bare å strekke armene i været.

Men inne er det vår. Der står hundrevis av planter under lys i kjelleren og drømmer om frostfrie netter så de kan få flytte ut på herding.

Det blir nok ikke denne helgen.

Honningknoppurten har en blåfarge til å bli glad av

I år har moder jord lurt meg godt. Først begravde hun hagen i så mye snø at vi bikket 420 meter over havet - minst! Deretter tviholdt hun på snødekket til godt ut i mai.
Jeg slo fra meg deltagelse på 1000 åpne hager for det virket nesten umulig at det skulle bli bart, og for ikke å snakke om finnes blomster i hagen til 24. juni.

Men så endret alt seg nesten over natten. Varmen ble skrudd opp og solen låste seg i posisjon over hagen. Den siste snøflekken forsvant som dugg for solen. Krokus, tulipaner, snøklokker og påskeliljer spratt fram i en eneste bevegelse. De blomstret og visnet i rekordfart og ble uten videre avløst av forsommerblomstringen som hev seg på hetebølgen.

Små påskeliljer fra fjorårets blomsterpotter tittet fram mellom stubbene

Endelig ble det farger i hagen igjen

Jeg opplevde noe så sjeldent som at jeg kunne klippe gresset før 17. mai, bare én uke etter at den siste snøen hadde smeltet bak huset. Duften av nyklippet gress, varm sol og narcisser, det var knapt til å tro!

Det ble ikke så mange buketter inn i huset med narcisser og tulipaner i år, men det skyldtes at vi knapt var inne i det hele tatt i blomstringsperioden.

Av gammel vane holdt jeg igjen utplanting av georginer til etter 17. mai, men da klarte jeg nesten ikke å holde dem i sjakk på verandaen lenger.
De toget ut på plenen og stupte inn i blomsterbedene, ivrige etter å bli med på den uvanlige sonereisen til et klima litt nærmere deres Sør-Amerikanske røtter.

I fjor rakk bare en brøkdel av georginene å blomstre, derfor var de fleste umerket i forhold til farge i år. Foreløpig har kun én blomst sprunget ut. Det har rosa blomst og står i flammebedet - typisk!

Basilikumen ble satt i potter utendørs og kjøkkenhagen ble frodigere dag for dag. Bønnene blomstret og små bondebønner lovet muligheter for god avling videre i sesongen.

Bondebønner sådd inne i mars blomstret allerede ved utplanting. De dufter deilig om kvelden.

Små bønner under utvikling i varm forsommersol

Ungene brukte pergolaen som treningsapparat for pull-ups i forskjellige varianter mens vi voksne snekret tak over verandaen og satte opp drivhus.

Mai bikket juni med lilla Alliumkuler svevende rundt i bedene og hvite snøballer dinglende langs gjerdet. Syrinen så ingen grunn til å vente til sommeravslutningen på skolen, og vips duftet det syrin over hele hagen. Syrin hele dagen og grillmat hele kvelden.
Jeg hadde aldri gjettet at blomstringen skulle ligge tre uker foran skjema i det juni omfavnet oss denne sommeren. Med tanke på den snøtunge vinteren og sene våren virket det nesten magisk. Som en tidsreise, eller sonereise nedover i sonekartet.

På et tidspunkt var det lilla kuler i nesten alle bed.

Her blomstrer snøballbusk og syrin (i bakgrunnen) minst 3 uker før normalt

Et par snøballer og noen løse blomster klistret til bladverket. Et dryss av snø i sommervarmen

Noen er det verdt å sette seg på huk for, så som Brunstorkenebb Geranium Phaeum

Akeleiefrøstjerne får gjerne lus i matchende farge, men bank i bordet, denne ser ren og fin ut

Akeleiene får frø seg som de vil og danser seg lett gjennom bedene

Judaspengene er fortsatt grønne. Det er ikke lenge siden de farget bedene lilla sammen med Alliumen

Martagonliljene som jeg fikk av en bloggvenn for noen år siden blomstrer trofast

Kongen på haugen er Bagera. I bakgrunnen velter Klaseskumblomstene ned over kabbene.

Dette har vært en rar start på sommeren. Masse vinter, nesten ingen vår og rett på høysommer i mai. Men nå har været stabilisert seg på normalen, tror jeg. Nå er det greit med klær på kroppen igjen og basilikumen hakker litt tenner ute.

Hagen står i full blomst og jeg har skjønt at jeg kan være med på 1000 åpne hager likevel i år.
I en måneds tid fikk jeg oppleve å bo i en langt mildere klimasone, men nå er vi nok tilbake i H6/H5. Det var en artig og ikke minst deilig opplevelse som jeg gjerne prøver på nytt om sjansen skulle by seg.

Junihagen i år ble så annerledes enn vanlig at det bare er til å smile fra øre til øre av.
Sommeren startet i mai og juni fulgte på med hetebølge og blomsterknopper som poppet lik popcorn i en varm kjele. Ut i blomst og ferdigblomstret i rekordfart. Det begynte nesten å vekke litt bekymring, men så kom en normaluke inn og avbrøt racerblomstringen med kjølig vær, masse vind, noen kraftige skurer og 4 graders skremmende nattekulde.
Alt stoppet opp og gikk inn i normal junirytme. Gresset vokste og blomstret i gult og hvitt. Humler og bier summet ekstatiske over den blomstrende plenen og bedene fikk tid til å hive litt etter pusten. Gartneren kunne ta fram hagesaks og spade uten å renne vekk og ett stykk løpsk hage kunne endelig tøyles og bearbeides inn i riktig form igjen.

Det ble beskjæring av innviklede klatreroser som hadde bestemt seg for å la brorparten av allerede grønne greiner død likevel, det ble stussing og formklipping av tuja, alperips og brudespirea, og det ble ren hekklipping av søtmispel, blankmispel og alperips.
Med en gang dette var gjort, kom også strukturen på plass igjen. Deretter ble stier og annet dekke fornyet med mer bark og kvist og alle bed fikk en real gjennomgang. Det som var ferdig blomstret ble klippet ned og nye støttepinner satt opp der det var behov.

I kjøkkenhagen ble nyluket jord dekket av friskt gressklipp og lykkelig kunne jeg registrere at maisen allerede hadde begynt å danne kolber og blomstre. I år skal det bli moden mais i Fagertunhagen. Det skjer ikke hvert år!

Den nye bønnebuen min fikk kjenne bønnestenglene slynge seg rundt armeringsrutene sine og sno seg helt til topps.

O salige lykke!
Endelig ser drømmen min om å høste bønner fra taket av en tunnel, ut til å bli en realitet.
Og når bønnene brukte juni til å vokse seg mot himmelen, så kan de trygt bruke juli til blomstring og generell tetting av tunnelen.

Jeg dro fiberduken av kjøkkenhagekassen med kålplanter. De sto i spenn selv med alt slakk jeg hadde gitt duken. Så får jeg heller ta sjansen på kålfluer og kålsommerfugler. Det har knapt vært en snegle å oppdrive hittil i sommer, for ikke å snakke om bladlus, så hvorfor bekymre seg for kålen liksom?

Om den så blir invadert og besatt av larver, så får jeg heller by på det.
Her er det så mye som er bra at det er lett å være raus. Jeg plantet en abrodd midt i kassen for avskrekkende virkning og ringblomst mellom broccoli og knutekål bare for gøy.

I potetkassen har jeg latt ugresset gro. Ugresset er sitronmynte. Det skal høstes og tørkes og brukes i kryddermiks til fisk. Sitronmynten og jeg har målt krefter og det er kanskje unødvendig å si at mynten vant.

But if you can't beat them, eat them...

I pergolaen fikk jeg endelig gjort noe med den enden som har ventet på en dør. Det betyr ikke at jeg har gitt opp døren min, men at jeg har fikset et alternativ i påvente av endelig løsning.
Og den ble kjempefin syns jeg. Det er sikkert to år siden jeg begynte å tenke på en løsning med tau pyntet opp av stein, men det var for en annen plass i hagen. Plutselig falt ting på plass i hodet mitt og juterep ble handlet inn, mens urtehagen ble saumfart for egnede steiner. Med spikerbånd, gaffatape og skruer på på plass var det bare å begynne å måle opp. Det gikk mye tau!
Jeg var på nattåpent og fant en fargerik remse med steiner. Neppe noe jeg hadde tenkt på å kjøpe ellers, men da jeg holdt den opp så visste jeg med en gang at den røde stenen måtte bli utgangspunkt i hjertet jeg ville lage til kjæresten min - og til meg selv og alle som kikker innom og kjenner at de blir glade av å oppdage hjertet.
En bergkrystall som hadde flyttet rundt fra skuffer og skap, ligget en periode på tv'n for å ta stråling, og tilslutt fått en tilværelse langs utkanten av urtehagen, fikk æren av å være spissen i hjertet. Det ble bra.

Deretter laget jeg et par insektshoteller som jeg satte i pergolaen. Jeg tok til side egnede stilker av forskjellig tykkelse tidligere i våres da jeg klippet ned bedene etter vinteren. Det går veldig mye materiale når man lager slike, for det bør ikke være noe særlig slakk. Hvis ikke alt er tettpakket, sklir det fort ut igjen. Eller fuglene drar det ut. Jeg har kjøpt netting som kan festes utenpå, men vil kun bruke det hvis jeg må.

I den store stauderabatten ble en av bronsebladene mine helt metalliske i fargen i juni. Jeg regner med at det skyldtes varmen og sola, men uansett årsak så ble hele planten flottere enn noen gang. Det så ut som jeg skulle ha spraylakkert bladene i bronse og gull. Når planten valgte å blomstre for første gang også, ble den fort en yndling i hagen.

En frimodig og troskyldig blå akeleie stakk hodet opp i Flammebedet. Det er helt feil og derfor helt greit. Men kun til den begynner å danne frø. Da er det opp med rot og det hele. Nå lever den farlig om dagen, men den står fortsatt og komplementerer de oransje og gule fargene i bedet.

Bak haugen brukte Klaseskumblomsten juni flittig med en overveldende brusende blomstring veltende ned over stubbene. På bildet er den på hell, men har fortsatt blomsterstandene på plass

Oldemorhagen var på sitt beste i juni med full blomstring på både pioner, geranium og marikåpe. Her surrer det flittig i humler og dufter deilig fra rosene. Revebjeller dukker opp her og der og sensommerens stauder står klare for tur etter det første store floret.

Utsikten fra kjøkkenvinduet har vært upåklagelig i juni, og ser ut til å bare bli enda bedre i juli. Både kjøkkenhagen og urtehagen ligger rett utenfor. Det tar kun et øyeblikk å stikke ut for og hente det jeg trenger til maten. Det gror så det knaker til tross for den intense varmen. Litt vanning må til, men forbausende lite, tross alt. Jeg dekker jorden med gressklipp og planter tett. Det hindrer nok mye avdamping og holder godt på fuktigheten.

Juni 2018 kommer jeg til å huske som en spesiell sommermåned. Den måneden da hagen fikk smake på sydligere breddegrader og sneglene dro på ferie til fuktigere strøk.

Det finnes mange hagevarianter. Like mange som det finnes idéer. Det er mulig å satse på fargetema, årstid, sol, skygge, fjell, skog, kyst, inspirasjon eller kanskje bare stille meditasjon. Mulighetene er rett og slett uendelige. Likevel er det en hage som alltid vil følge meg. Den kommer fra urmennesket i meg. Fra den gang sykehus og apotek ikke var oppfunnet og man måtte kurere seg selv som best man kunne. Fra den gang maten ble slaktet eller sanket og livet avhang av tilgang og kunnskap.
Urtehagen var det aller første hageprosjektet i den aller først hagen min. Siden har jeg alltid hatt urter i hagen. Om jeg høster eller ikke spiller ingen rolle - det viktigste er at de finnes og at jeg kan snuse, smake og kjenne på tilfredsheten over å ha mitt eget krydder, min egen te, mitt eget lille apotek og alt sammen med verdenshistoriens flyktige sus i bakgrunnen. Det er rett og slett fascinerende!

Jeg har valgt å ha urtene mine i små kasser uten bunn, rett i bakken, iblandet krukker og potter av ymse slag. De står på et dekke av kvistkutt og bark som sakte, men sikkert formuldes og gir grobunn for frøplanter. Disse er enkle å nappe opp, men enkelte får stå i fred. Småblomstret stemor og kamille både pynter opp og kan spises. Det samme gjelder ringblomst. Slike gjester blir tatt godt i mot og får både vann og stell på sin enkle barkgrunn.

Noen urter overvintrer og klarer seg selv år etter år, noen er sartere og går ut år om annet, mens noen må såes på nytt eller handles inn hvert år - enten fordi de er ettårige eller fordi de ikke tåler vinteren her i Fagertunhagen.

Jeg har hatt litt forskjellige favoritturter gjennom årenes løp. De som er viktigst for meg nå er nok kamille, salvie, sitronverbena, timian, persille og mynte. Alle disse urtene høster jeg og bruker mye. I tillegg står det mange andre urter høyt opp på favorittlisten. Men en oppramsing av urter blir veldig upersonlig og kjedelig, de fortjener en bedre presentasjon.

Salvie

Jeg har tre typer salvie i hagen. To med brokete blader i tillegg til den vanlige kryddersalvien. Den gulbrokete og den med blader i hvitt og rosa har jeg fordi de er pene, men det er først og fremst den vanlige grønne jeg bruker.
Bladene er litt klebrige når jeg gnir på dem og de dufter helt himmelsk. Salviete er en av favorittdrikkene mine, men jeg bruker også salvie i maten.

Salvie bør for øvrig ikke bruke i store doser over lang tid. Dette fordi salvie inneholder thujon som over en viss mengde er giftig. I de mengder man vanligvis bruker i mat regnes salvie som helt trygt.
Det er kun hvis du er gravid, ammer eller er allergisk at du ikke bør bruke salvie. Thujon kan fremkalle menstruasjon og abort, samt hemme melkeproduksjonen.

Men er du ikke gravid eller ammende, er salvie en fantastisk urt. Den smaker aromatisk, krydret og en anelse bittert. "Sage in May keeps age away" sier de i England. En foryngelsesurt med andre ord! Hva mer kan man ønske seg?

Når salvien blomstrer med himmelblå blomster kan man ikke be om mer. Den er bare skjønn!

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om salvie. Der er det mer utfyllende informasjon om salvie å finne. Innlegget om salvie kan du finne her.

Kamille

Kamille er den perfekte te-urten om kvelden. Fordi blomstene er så små, skal det mange blomster til for å dekke forbruket gjennom hele vinteren. Jeg dyrker dem derfor både litt her og litt der. Det vil si, jeg sår om våren og planter dem ut i en kasse i urtehagen, og så lar jeg alle frøplantene i kjøkkenhagen få vokse der de ønsker i tillegg. Kamille frør seg nemlig ganske lett. De små frøplantene tåler fint å omplasseres om våren, men de er også så spinkle og lette at de gjerne kan veve seg mellom andre planter i hagen uten å være i veien. Kamille er faktisk en såkalt doktorplante som kan settes ved siden av syke planter for å hjelpe disse.

Kamille har mange gode egenskaper ved siden av den velkjente beroligende effekten. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om kamille også. Der kan du lese om flere av kamillens snille og helbredene sider. Denne urten er helt fri for bivirkninger og fare for overdosering eller skader ved langvarig bruk. Innlegget om Kamille kan du finne her.

Mynte

Mynte er en selvskreven plante i urtehagen. Den er kjent for alle og frisk og god i smaken. Jeg har en syv-åtte forskjellige slag mynte akkurat nå. Antallet er usikkert fordi jeg mistenker to av slagene å være det samme, bare solgt under forskjellige navn. Alle mine mynter overvintrer som regel, selv om for eksempel eplemynten kan finne på å dø om vinteren blir vanskelig. Jeg har hatt flere varianter tidligere, og det finnes et utall å samle på om man ønsker det. Dette skyldes at mynte krysspollinerer seg med nabomyntene slik at det stadig dukker opp nye varianter.

Mynte er lett å bruke til te, kaker og desserter, men krever litt mer fintfølelse når den brukes som krydder til maten. Der har mynte potensiale for å bli litt dominerende. Det kan være lurt å velge de mildere typene til matlaging om man er usikker på smaken og vil prøve seg litt forsiktig fram.

Peppermynte

Min helt klare favoritt i te og kaker.

Sjokoladekake med en neve finhakket peppermynte smaker straks som "after eight".
Banankake blir friskere i smaken og is blir spennende.

Som de andre myntene har peppermynte firkantet stengel, men denne er helt rød hos peppermynten. Også bladene har et hint av rødt i seg.

Grønnmynte / Marokkansk mynte

Dette er nok mynte nummer to i rekken for meg. Dette er spearmint-varianten. Den er også veldig god til te og kaker. Grønnmynte er den vanlige mynten for å lage britisk Mint Sauce eller gelé.

Sitronmynte

Denne mynten er ikke helt glatt, men har litt hår på stilk og blader. Den har også en ganske parfymert og intens sitronduft. Jeg lager gjerne et urtesalt av sitronmynte, sitronverbena og sitrontimian som jeg bruker på fisk. Det blir kjempegodt!

Sitronmynten min har fått en kasse i urtehagen, og så har den tatt en kasse i kjøkkenhagen i tillegg. I urtehagen vokser den så høflig som den kan i solsteken, mens i kjøkkenhagekassen (i år sammen med poteter og bønner) vokser den uhemmet og vilt. Den blir to-tre ganger større enn i urtehagen og takler hensynsløs gravebehandling og nedklipping med et avslappet gjesp. Jeg klipper sitronmynten ned og henger den til tørk og mynten spruter opp igjen før jeg får snudd meg. Det er best å ta det med et smil. Den lukter jo så godt. Kanskje jeg får ferdig sitronmarinerte blå poteter til middag i år...

Krusemynte

Krusemynte er som navnet sier krusete. Det er ikke så lett å ta feil av dette bustehodet.
Den fortjener dermed plassen sin i urtehagen både i egenskap av spesielt utseende og for myntesmak.

Krusemynte går nok inn i samlekategorien myntesmak for
meg. Den er fin i te og kan brukes som de andre myntene, men jeg synes ikke den har en like særpreget egen myntesmak som den har utseende.

Eplemynte

Dette er den milde, snille, lodne mynten. Den som er rund i formene og god å ta på.

Min sarteste mynte, men akk så deilig.

Eplemynten er lett å like.

Gullmynte / ingefærmynte

Denne mynten har en litt krydret smak og skiller seg ut ved at den har noen gule felter på bladene. Nok en deilig te-mynte.

Bananmynte

Når jeg knuser de lett lodne bladene mellom fingrene og snuser på dem, dukker sjokoladetrukne skumbananer opp i hjernen min, men hvis jeg putter bladene i munnen så blir illusjonen brutt. Det er litt synd at det ikke alltid er samsvar mellom duft og smak..

Lakrismynte

Og her kommer litt juks til slutt. Lakrismynte smaker anis, men den er ikke egentlig en mynte. Den er ikke i slekt engang og burde ikke være medregnet her, men så var det navnet da..
Vi får se litt stort på det og være inkluderende selv om Lakrismynten slekter mer på Anisisop enn mynte.

Jeg har også skrevet et innlegg om mynte tidligere, med mer informasjon om for eksempel medisinsk virkning. Innlegget om mynte kan du finne her.

Dette ble i grunnen en liten repetisjon av urter jeg har omtalt tidligere. For at innlegget ikke skal bli for langt deler jeg opp urtene i urtehagen i flere bolker. Dette ble visst kapittelet for te-urter.
Neste gang skal vi se om det ikke blir mer krydder til maten.

Krydder er en viktig ingrediens i husholdningen min. Krydder er både duft og smak. Smak er viktig når mat skal tilberedes, men duften spiller nesten like stor stor rolle. Duften gir et hint om krydderet vil passe i retten og ikke minst; duft er en snarvei til både minner og matlyst.
Når vi trekker inn en duft, vil straks hukommelsen koble seg på å vekke gamle minner eller følelser. Også smaksansen vår er tett knyttet sammen med luktesansen. Derfor kan tennene begynne å løpe i vann - for eksempel når timianblader treffer glohet ertesuppe, fordi aromaene blander seg og stiger opp til nesen vår med bud om at dette kommer til å smake veldig godt.

I butikken finnes det meste, men ikke alt. Dyrker man urter og annet spiselig er det ingen grenser for hva man kan lage selv av krydderblandinger. Det kan gjøres så enkelt eller komplisert som man bare ønsker.

Basilikum

Urter kan fint krydre maten i frisk tilstand. Da kan man være raus med målene. De kan også tørkes eller dypfryses. Man kan legge urter i olje eller eddik, lage pesto eller urtesalt. Mulighetene er tallrike og finnes enkelt både i bøker, magasiner og ikke minst på nettet. Jeg bruker friske urter fra de første spirer fram om våren. Det er først på sensommeren og høsten jeg begynner å tenke på vinterens forråd og gjør en innsats for å bevare smakene fra hagen.

Glattbladet persille

Noe av det enkleste jeg gjør, er å hakke persille og lage små kuler pakket i plastfolie som jeg putter i fryseren. Disse er det bare å hente fra fryseren, slippe rett ut av folien og ned i lapskaus, gryteretter og sauser som man ønsker å krydre med persille. Da er fargen fortsatt intens grønn og smaken frisk og god.

Parmesan og pinjekjerner finner veien hjem fra matbutikken og basilikum blir til mengder av irrgrønn pesto. Fordelt i passe store porsjoner i fryseren, har jeg pesto i måneder framover. Både farge, smak og duft er til å bli hoppende glad av. Nå man står der med pestoen sin kan man jo lure på hvorfor man i det hele tatt har kjøpt fabrikkprodusert pesto tidligere. Men slik er det med det meste. Selve tilfredsstillelsen av å lage noe av råvarer man har dyrket selv, gjør noe med hvordan man setter pris på smaken, duften, ja selve opplevelsen og renheten til det endelige produktet. Pesto bruker jeg til mye, men spesielt godt er det på pizza som alternativ til tomatsaus. Med litt Cottage cheese i tillegg, blir det både saftig og smakfullt. Så kan dette toppes med skinke, ost og hva man enn måtte like på pizzaen. Og strør man litt urtesalt på idet pizzaen tas ut av ovnen, gjør det garantert lykke.

Løpstikke

Urtesalt kan man lage av alle slags urter og grønt. Om man blander flere typer eller lager urtesalt av bare ett slag, blir helt opp til en selv. Man kan gjerne bruke grønt fra selleri, persille, gressløk og løpstikke for å få buljongpreg på smaken, eller blande timian, oregano, sar, rosmarin o.l. for å få et middelhavs-sus over saltet.
Når det gjelder løpstikke er den kanskje aller mest anvendelig når den er tørket. I frisk tilstand kan den lett dominere maten, men som tørket gir den en deilig og mye mer behersket smak.

Til fisk er det er det spesielt én blanding jeg er veldig glad i å bruke. Når jeg lager den, dufter hele huset som innsiden av et sitrondrops. Da er det ikke mulig å gå inn døren uten å snuse begjærlig og undre seg over hvor mye duft det er plass til i et hus. Jeg blir like glad hver gang. Egentlig må jeg bare gå ut av huset noen ganger for å få anledning til å åpne ytterdøren på nytt og puste inn sitronaromaen flere ganger.

Sitronverbena. Den trives best i drivhuset.

Jeg blander rett og slett sitronverbena, sitronmynte

Fersk og ferdig tørket urtesalt i stekeovnen

og sitrontimian til en knallgrønn urtemos sammen med sjøsalt. Dette kjevler jeg tynt utover mellom to flak bakepapir, og tørker i stekeovnen på maks 40 grader med døren på gløtt.
(Jeg tar av det øverste papiret før
jeg tørker blandingen. Det er kun et hjelpemiddel for å klemme mosen tynt utover uten å grise til kjevlen.)
Vel inne i stekeovnen får brettet med urtemos stå til det irrgrønne har tørket inn til en knusktørr matt grønnfarge som hurtigmikseren kjører til pulver så sitrontåken står ut av den minste sprekk i lokket.
Og vips er urtesaltet klart til bruk og kan strøs på maten. Det er spesielt godt til fisk, men passer til alle retter hvor man kan tenke seg å bruke sitron.

Forskjellige krydderurter til tørk

På sensommeren og høsten er det ikke bare hurtigmikser og stekeovnen som bærer preg av at det er innhøstningstider. Noen større kurvfat flyttes stadig mellom kjøkkenbordet og benken. Alt ettersom hvor vi trenger mest plass. Det er hele tiden nye urter til tørking. Oregano, mynte, salvie, kamille...
I nettingbrettet som henger over vedovnen dingler buketter med vinterens te til tørk.
Jeg synes det er trivelig med urter til tørk på kjøkkenet. Når de er ferdig tørket, havner de i krydderglass, tebokser eller teposer

Selv kakene i fryseren er krydret fra hagen. Banankake med bananmynte og sitronverbena ble populær selv om ingen klarte å gjette riktig krydder. Peppermynte i sjokoladekake er bankers, men at mine peppermynte og steviakrydrede hveteboller skulle bli populære hadde jeg ikke forutsett. Det blir definitivt ny porsjon.

Det er artig å leke litt med maten. Jeg har ikke så dårlig samvittighet om jeg må kaste noe heller, for alt jeg kaster av matavfall går rett i bokashibøtta. Deretter blir det til jord som jeg dyrker ny mat i. Absolutt alt kommer til nytte rett og slett. Det føles veldig riktig. Jeg kjenner at urtehagen gjør meg rik. Rik på lykke og gode følelser, rik på gode smaksopplevelser og rik på god te og godt krydder gjennom hele vinteren.

En Klokkeranke (Cobaea Scandens) er i ferd med å løfte seg opp fra jorden.

Det nærmer seg en ny sesong. Februar var en annerledes måned som tok brodden av alt snøfallet som innledet året. Men nå har mars kommet med kuldegrader og snø igjen. Jeg tør likevel å håpe på en vår i år. Det fikk vi ikke i fjor.
En ny sesong er aldri så spennende som før den starter. Akkurat nå er nesten alle faktorer ukjente, men jeg vet i hvert fall hva jeg har å bygge på. I det minste i grove trekk.

Til forskjell fra i fjor på samme tid, har jeg et drivhus. Der inne står det en drueplante i ett hjørne og en ildblomkarse i et annet. Drueplanten tror jeg lever. Ildblomkarsen aner jeg ikke hvordan har klart seg.
Mange av urtene mine som sto i krukker i fjor, står nå på overvintring inne drivhuset. Der står de rett i bakken. Snødynen som ble bredt over urtene i desember, har blitt fornyet etter februars vårvarme herjing. De tomme krukkene fra forrige sommer er i ferd med å fylles med gammel, brukt plantejord og bokashi. Dette er også nytt for meg. I fjor tømte jeg bokashi i en egen binge ute hele vinteren, og det fungerte fint, men det er spennende å prøve nye ting, lære nytt og samle erfaringer.

Hvis det går som jeg har lest på nettet, vil bokashiblandingen i krukkene ha omdannet seg til næringsrik jord innen det er tid for utplanting til sommeren. I mellomtiden vil det spire fra frøene jeg har sådd i dem.

Eller vil og vil... Etter forrige helgs rundvask av drivhuset kan jeg faktisk konstantere at det allerede spirer. To av krukkene viser livstegn selv om yr varsler ny runde med vinter.
Jeg dekket de spirende krukkene med bobleplast og krysser fingrene. Jeg har en ovn til hjelp, men helt frostfritt blir det nok ikke framover.

Det er ikke bare drivhuset som er nytt og spennende. Til sommeren håper jeg det skal renne en bekk av sitrontimian mellom kasser og krukker i urtehagen. I fjor la jeg nemlig flere flak avklippet, sti-invaderende timian rett på barkdekket i urtehagen. Forhåpentligvis har disse flakene slått rot i underlaget av bark og kvist. Visst ligger barkduken og sperrer 5 cm nedenfor, men timian trigger mot har jeg lest, og da lar den seg neppe skremme av litt duk. Jeg synes det myker opp med vekster i underlaget mellom kasser og krukker.

Det går bra om sitrontimian sprer seg mellom kasser og krukker. Den tåler lett tråkk, dufter godt og biene elsker den.

Her strekker selvsådd kamille seg opp til salvien. Ved føttene har den selskap av sitrontimian. Det er rett og slett rom for litt mingling i urtehagen - men bare i mellomrommene. Jeg vil helst ikke blande innad i krukker og kasser.

I kjøkkenhagen er jeg spent på om høstens gulrotsådd kommer til å spire.

Gjør den det blir jeg kjempeglad, og hvis det ikke spirer har jeg kjøpt masse frø som kan sås til våren. Problemet blir kanskje størst hvis gulrotbedet faktisk slår til - for hvor har jeg da plass til å så de nyinnkjøpte gulrotfrøene? Ikke i nabokassen i hvert fall. Der satte jeg hvitløk i høst. Også det var en førstegangs erfaring. Skjønt, erfaringen har jeg vel strengt tatt ikke høstet enda...

Her er hvitløk satt i jorden, klare for å pakkes inn i jord. Spennende om det spirer til sommeren.

Jeg snekret meg en liten kasse ekstra i fjor. Den står litt skyggefullt til, og passer derfor fint til salat. Likevel har jeg rent for få kasser i forhold til frøposer.

Bakerst til høyre fikk jeg klemt inn en liten kasse ekstra. Den er ekstra høy fordi bakken skråner. Det gjør det lettvint å høste salat i behagelig høyde

I går mens jeg kjørte bil og lyttet til Flytsonen på radio, fløt tankene avgårde til neste sommer og kjøkkenhagens plassutnyttelse. En løsning kan være å tømme jordbær- og rabarbrakassen. Det betyr at både jordbær og rabarbra må få nye hjem.Kanskje jeg kan snekre en slags jordbærvegg? En endevegg på kompostplassen, med jordbær i etasjer oppover. Jeg tenker det som en slags bratt trapp. Den vil bli østvendt, men det kan gå. Hmm... Lurer på om jeg ikke skal gi det en sjanse. Hvis jeg bare utnytter rommet oppover så blir kjøkkenhagen straks større.

Nå slutter liksom hagen ved uthuset, men det gjemmer seg faktisk et ganske stort areal naturtomt på baksiden...

Kanskje denne stien etterhvert vil lede til en helt ny hage? Det er en spennende tanke.

Jeg har lyst til å utvide hagen bak uthuset også. Der er det naturtomt nå med villbringebær, liljekonvall, nyperoser og gress. Om våren blomstrer det av blåveis og forvillede krokus og påskeliljer i det tørre gresset her og der. Da er det rimelig framkommelig, men ettersom sommeren skrider frem blir det mer og mer tilvokst og vilt på baksiden.

Jeg har et håp om at jeg skal kunne temme dette villnisset uten altfor mye gravejobb. Trikset er å bruke aviser. Jeg abonnerer på en papiravis, og sammen med reklameaviser, skal disse få dekke bakken etterhvert som jeg beveger meg ut på naturtomta.
Hvis bakken er samarbeidsvillig, kan jeg snu det øverste laget opp ned først, alternativt så lar jeg det være som det er, deretter legger jeg på et tykt lag av våte aviser, barkduk der det skal bli stier, og til slutt en topping av kvistkutt og bark. På den måten tenker jeg å kvele det som er i jorden av røtter og dermed legge til rette for nyplanting etterhvert.

Det er nok ganske skyggefullt bak uthuset - skjønt, jeg har ikke tilbrakt nok tid der til å være sikker på hvor mange soltimer det er snakk om. Uansett har jeg lyst å lage meg et woodland-område. Jeg kan la de trærne som allerede er der få bli, og i tillegg plante noe flere. Stauder som hosta, bregner, hasselurt, lungeurt og bronseblad kan bli fine der.

Lungeurt med sine prikkete blader liker det litt skyggefullt. Om våren blomstrer den vakkert i blått og rosa.

Både hosta i forskjellige varianter og hasselurt egner seg som bunndekke i skygge.

Som en del av nydyrkingsplanen har jeg også vært inne på tanken om å sette poteter oppå bakken og dekke med aviser og gressklipp. Det skal være en fin måte å bearbeide jorden uten spade. Jeg er usikker på om det kun fungerer på ren gressplen eller om det også kan gjøres på eng? Uansett er det jo en artig tanke.

Foreløpig kan jeg bare drømme og legge planer. Sommeren er fortsatt langt fram i tid. Jeg kan gjøre om på planene mine flere ganger før det i det hele tatt blir mulig å sette en spade i jorden. Nå er det innehaging og sesongforberedelser i kjelleren. Der står spirene kjølig og lyst og vokser passe sakte. Grønnsaker og blomster i blanding. En spennende forsmak på hva som skal fylle bed og kasser til sommeren. Jeg gleder meg grenseløst!

Flere klokkeranker strekker seg mot lyset på kjøkkenbenken. De slipper fra seg frøkapselen og er fri! Helt magisk...

Den første blomsten som dukker opp i hagen min om våren er nesten alltid en krokus. Jeg blir like lykkelig hver gang. Og kommer det først en, kommer det mange! De små spirene dukker opp i takt med at snøen trekker seg tilbake. Det er slett ikke alltid de klarer å vente på bar mark. De små spydene presser seg bestemt opp gjennom nesten hva som helst. Krokus er utrolig tøffe planter. Det er nesten ufattelig at så tynne, skjøre kronblader kan folde seg ut etter å ha stanget seg gjennom halvfrossen, våt jord, småstein, råttent løv og gammelt brask. Blomstene er hele, rene og så tynne at de blafrer i vinden. Ser man dem mot solen kan man se tvers gjennom de klare fargene. De er både sarte og kraftfulle på en gang.

Krokusene blir flere for hvert år uten at det er noen som helst fare for at det kan bli for mange av dem i hagen min. Jeg hjelper til ved å dele tette tuer og ved å sette noen nye hver høst. Det er fort gjort. Eller kunne i hvert fall vært det, hvis jeg hadde husket om høsten hvor det egentlig er plass til knoller under overflaten. Erfaringsmessig tenker jeg likt hver høst og stikker spaden rett gjennom en gjeng med allerede etablerte krokusknoller. Og skulle jeg finne på å bomme på krokusen så deler jeg gjerne en påskelilje eller tulipanløk før jeg får sukk for meg. Men det er høstens dilemma. Det er måneder unna, og alt jeg kan tenke på nå er våren som skal komme. Husket jeg egentlig å dele de tetteste tuene med krokus i høst? Har jeg satt dem der solen smelter snøen først, tro?

Krokus har faktisk ikke stilk på samme måte som de fleste andre blomster. Den skyter knoppen sin rett opp fra jorden på et stilkaktig kronrør, samtidig som bladene dukker opp. Alt dette kommer fra knollen nede i jorden. Krokus har stengelknoll. Det vil si at nedre del av stengelen er omdannet til et lagringsorgan. Krokus kan tas inn i vase, men fordi de mangler en solid stilk er de mindre egnet til dette enn andre blomster. Og tar man dem ikke inn, er det kanskje bryet verdt å sette seg ned på bakken i blant, for å komme i øyenhøyde på den måten. Fra avstand er krokus fine fargeflekker i vårbrun hage, men på nært hold er de fascinerende skjønnheter hver og en i sær.

Her er en snøkrokus; Crocus chrysanthus 'Romance'

Krokus, som er i irisfamilien, kommer opprinnelig fra fjellområder som Pyrinéene, Alpene og Karpatene.
De er for det meste høyfjellsplanter, og da er det kanskje ikke så rart at de er så viljesterke og hardføre.

De fleste krokusartene blomstrer om våren, men det finnes også høstblomstrende krokus.

Selv har jeg kun vårblomstrende krokus i hagen, og av dem foretrekker jeg de småblomstrede sortene. De er mer grasiøse og livlige enn de storblomstrede, synes jeg. Dessuten tåler de et snøfall bedre også.
Men, jeg er som Ole Brum og sier helst "Ja, takk" til begge deler!

(Noen kaller Tidløs for høstkrokus, men Tidløs er en Colchicum autumnale, og ikke en krokus, selv om de kan minne om hverandre. Den er forøvrig veldig giftig! Det er kun krokus på bildene jeg viser her.)

Krokus er ikke så kresen når det kommer til jord og ph-verdi, bare den er passe fuktig og veldrenert. Når krokusen har blomstret dør knollen, men det gjør ingen ting, for før den dør sikrer den seg vet at nye knoller vokser over.

Krokus kan sette igang å blomstre selv om det er helt ned mot 5 grader. Det er ganske fantastisk!
Den tåler både sol og halvskygge, men blir det for mye skygge kan det bli litt lite blomster. Når knollene først ligger i jorden kan de bare bli værende. De klarer seg fint selv.
Hvis man vil, kan tuene deles når de blir tette, for å spre dem utover et større område.

Det eneste man skal huske på er at man ikke fjerner eller klipper vekk krokusbladene før de har visnet. Dette er for at de skal rekke å sende næringen ned i knollene slik at de får en god start neste år.
Og det vil vi jo at de skal få.

Det er litt skummelt å legge til navn her, for jeg husker ikke lenger hvem som heter hva. Hvis jeg skulle gjette er dette en Crocus tommasinianus 'Ruby Giant'

Vårkrokus blomstrer tidlig, og blomstringen varer gjerne i tre uker. Blomstene lukker seg om natten og åpner seg om morgenen. Hvis det regner eller er overskyet, holder blomstene seg lukket. De trenger en liten temperaturøkning for å åpne seg. Det får de på dager med sol og mye lys.

I mørke og dårlig vær beskytter altså kronbladene det viktige pollenet sitt ved å lukke seg beskyttende rundt. Da ligger insektene i ly likevel, og når humler og bier krabber frem og strekker på vingene, dirrer det altså i kronbladene også. Celler ekspanderer og trekker seg sammen som om de følger naturens egen puls. Og humlene kommer til vidåpne matfat, mens solen titter varmt ned på samarbeidet som skjer mellom blomster og bier i en verden hvor biedød er et faktum, og hvor barna må demonstrere for å vekke foreldrene fra totalødeleggelse av klimaet. Det har vel aldri vært viktigere å dyrke føde for insektene våre enn det er nå. Da er krokus en viktig blomst. Den tar vare på de insektene som våkner tidligst.

Akkurat nå ligger alle krokus på Fagertun i frys under en tykk dyne av snø. Når telen begynner å gå, slik at vann kan sildre ned i jorden, har hagen våknet. Jeg får ikke ta del i alt som skjer før det når overflaten, men da er jeg klar. De skal få en varm velkomst når de dukker opp.

Jeg kan ikke annet enn å smile ved tanken på at startskuddet for våren snart går der ute under snøen.

Velkommen skal dere være, alle som en :)

Filmen nedenfor er lånt fra You Tube og viser hvordan en krokus åpner og lukker seg over en periode på to dager.

Det er ikke lett å vente. For hver dag som går uten merkbar snøsmelting, kjennes våren som en uoppnåelig drøm. Den er på vei, men den leker med meg. Den erter og gjemmer seg. Den tøyer tålmodigheten til bristepunktet.
I ettermiddag var jeg ute med en stor balje med aske fra de to vedovnene mine. Det blåste, så jeg passet på å rygge mot vinden mens jeg kastet ut den grå, støvete asken. Små klumper og biter spredte seg hit og dit, mens støvet virvlet av gårde i små askeskyer og la seg som en hinne over snødynene. Jeg hostet og blunket og satte grå avtrykk i snøen der jeg baste meg gjennom hagen.

Kjøkkenhagen, urtehagen og resten av hagen går nesten i ett om dagen. Snøen gjør alt den kan for å utjevne høydeforskjeller og gjerder. Det er rart å se hvordan hagen kan endre uttrykk så totalt. Alt som ligner på frodighet er borte. Fargene er borte. Duftene er erstattet med en lukt av vinter. Etterhvert vil den endre seg til lukten av vår, men ikke riktig enda. Lukten av vår er for meg en blanding av våt snø og jord. Det lukter friskt og syrlig. En lukt full av liv og håp. Jeg kan nesten ikke vente. Det er et av årets største høydepunkter den dagen våren kiler i nesen.

Her er urtehagen i slutten av juni i fjor. Den høyre bjørkestubben er nå kun synlige som en bitteliten haug i snøen. Skiltet står i snø til halsen.
Det var like mye snø i fjor, men da kom sommeren som en virvelvind i mai og satte fart på alt som vokste og grodde. Helt til tørken satte inn. Jeg kunne nesten ikke tro hvor varm sommer vi fikk i fjor. Den ene godværsdagen avløste den andre. Det var helt fantastisk. Jeg måtte vanne en del i kjøkkenhagen, men resten av hagen klarte seg med minimalt med vann. De er nok ikke bortskjemte, plantene mine. De har lært seg å strekke røttene godt ned.
Det skal bli spennende å se hvordan våren og sommeren blir i år.
Men først må altså snøen bort!

Det blir ikke pent ute når jeg strør med aske, men det virker!

I morgen og resten av uken er det lovet mye sol, og den vil varme opp de små, mørke partiklene som så vil bidra til å smelte snøen. I dag kunne jeg ikke se at snøen hadde smeltet noe i solen, men i morgen ettermiddag håper jeg å se forskjell. Stygge, skitne kratere med porøs snø vil åpenbare seg etterhvert. Det blir gresselig stygt og skikkelig møkkete, men det tar knekken på snøen.

Akkurat hva jeg ønsker meg nå!

I mens får jeg kose meg med vintervennene mine. Under taket på verandaen henger en foringsstasjon som er elsket av fuglene. Den er elsket av meg også - hver gang jeg ser på fuglene, men ser jeg ned på gulvet så rynker jeg på nesen. De griser noe grenseløst disse små nøstene, Det ligger små fettbiter fra meiseboller og frøskall overalt.

Derfor kikker jeg minst mulig ned og mest mulig opp. Gulvet kan jeg spyle til våren. Nå handler det om overlevelse for de fjærkledde, fristelser for kattene og smilepauser for meg.

Jeg orker rett og slett ikke å nevne for dem at de kanskje kommer til å mangle tak til neste vinter. At hele stativet muligens flytter ut i hagen...

Det får jeg ta neste vinter. Hvis jeg husker det...

Nå lengter jeg bare etter en ny hagesesong. Om den blir varm, kald, tørr eller våt, det får så være, men jeg trenger å kjenne jord under føttene og mellom fingrene!

Jeg trenger den energien som fargene gir, lyden av insekter og bladverk som svaier i vinden.

Jeg gleder meg til å åpne døren og gå rett ut i mitt eget lille paradis.

Det er i ferd med å skje, sakte, sakte - nesten umerkelig.

Snøen skal få svette godt de neste dagene. Jeg kjenner at jeg gleder meg!

Noe av det jeg lengter mest etter når det nærmer seg vår, er farger. Vinteren er så begrenset i sin palett. Den byr på sjatteringer i svart, hvitt, mørkegrønt og blått. Er det rart jeg blir desperat etter farger som gult, orange, rødt og lysegrønt?

Jeg tyvstarter gjerne våren med påskeliljer i potter ute, lenge før snøen går. Der lyser de opp med sin glade gulfarge og minner om at våren kommer til å legge vinteren i kne. Våren vinner hvert år, heldigvis. Til og med i fjor ble det vår, om enn en veldig kort en.

Hvis jeg setter påskeliljene ut for tidlig, må jeg flytte dem inn om natten - så det har jeg gjort mye av. Hvert eneste år gjentar det seg. De tåler en del frost, men kommer de rett fra butikken trenger de å herdes.

Står påskeliljene inne i varmen, blir de lange og ranglete, derfor er det bedre er å sette dem ute. Der holder de seg lubne og tette. Jeg vanner gjerne med en snøball. Er det kaldt trenger de ikke vann. Blir det varmt, smelter snøen og de får vann. Genialt!

Det er ikke mye blomstrende selskap for påskeliljer og stemor i hagen min enda.

Søndag 31. mars var årets første utepotting i gang. De fargerike blomstene fikk stå å glede meg og småfuglene noen få timer.
Deretter forsvant alle, unntatt en potte med påskeliljer og to stemorplanter, inn i drivhuset for natten. Egentlig tror jeg ikke at fuglene brydde seg om annet enn fuglematen bak blomsterhyllene, men de kvitret så fint at jeg liker å tro de satte pris på vårpreget.

Mandag morgen var det minus 7 grader ute. Brrr...
De som måtte sove ute hadde fått et tynt lag med fleeceduk over seg, og selv om de var stivnet i frost da jeg dro på jobb, så var de fullt levende da jeg kom hjem. De hadde tålt alle kuldegradene!
Om de hadde godt av det er en annen sak. De så såpass pjuske ut at de fikk komme inn i varmen med de andre neste natt. Jeg er ikke helt hjerterå heller.

Når våren kommer for alvor, og bedene tiner, skal jeg grave alle de etterhvert avblomstrede løkene ned i hagen.
Hvis jeg gjør dette om våren eller forsommeren, lar jeg bladene sitte på. Jeg passer på å rive løkene i pottene fra hverandre, så legger jeg dem dypere enn de sto i potten og med litt større avstand mellom hver løk. Det må være rom for at tuen skal kunne fylle seg ut med årene. Hvis jeg venter til høsten, kan jeg rive vekk de inntørkede bladene og legge løkene som vanlig høstløk.

Uansett vår, sommer eller høst, ser det ut til at de klarer seg. Det er jo helt fantastisk!
Det eneste som er verdt å tenke på, er at løkene må ha litt tid på seg til å danne røtter før vinteren setter inn. Det vil si at de ikke bør legges alt for sent om høsten.

Når man så får gjensyn med påskeliljene ute i hagen året etter, er det den usminkede og vakre sannheten man får. Da er det ikke noe gartneri som har svingt tryllestaven over løkene, og plantene kommer opp akkurat slik de var ment. De er naturlig kortvokste og aldeles yndige.

Hvis man om høsten husker at disse potteløkene ikke bør stå for tett inntil storvokste planter som starter veksten tidlig i sesongen, kan man bare glede seg. Alternativt kan man oppleve at de små Tête à Tête Påskeliljene, som gjerne er det slaget som selges i potter om våren, drukner i ivrig nabobladverk. Det vil vi jo ikke!

Da jeg var yngre, trodde jeg at alle påskeliljer var gule. Jeg visste ikke bedre, rett og slett.
Senere, da jeg fikk meg hage, fant jeg ut at det fantes et hav av forskjellige påskeliljer, eller narcisser som denne slekten heter.

Jeg husker den aller første fylte påskeliljen jeg kjøpte på nettet. Det var en narcissus Tahiti.
Jeg var så stolt da den blomstret!

Jeg er ikke sikker på om påskeliljen på bildet til venstre faktisk er Tahiti, men den ligner.

Gjennom årenes løp har det blitt mange forskjellige påskeliljer i hagen. Overmodig nok gjorde jeg ingenting for å merke noen av dem. Til å begynne med tenkte jeg at jeg skulle huske hvem som sto hvor. Det holdt noen år, men på et eller annet tidspunkt må jeg nok ved en feiltagelse, ha slettet den mappen i hjernen som inneholdt navnelista.. Veldig rart i grunnen..

Dette er høyst sannsynlig Narcissus 'Ice Follie'

Jeg har stort sett satt noen nye løk i jorden hver eneste høst, så utvalget begynner å bli ganske variert.

En periode var jeg veldig betatt av fylte påskeliljer. Alt fra det bitte lille, rare bustehodet Narcissus Rip van Winkle til de store overdådige, tettfylte og akk så topptunge skjønnhetene.

Rip van Winkle

Rip van Winkle er ingen ruvende påskelilje, men en liten rufsete sjarmør på bare 14 cm. Den vil gjerne ha fuktig, men veldrenert jord og mye sol.

Det er spesielt lurt å tenke på plassering i forhold til naboplanter for denne påskeliljen, nettopp fordi den er såpass beskjeden i størrelse.

Jeg har en større versjon av en slik type rufseblomstrende narciss også. Den husker jeg ikke navnet på, men det kan kanskje noen av dere lesere hjelpe meg med?

Denne påskeliljen er tett fylt med hvite og blekgule kronblader. Den er nydelig når våren er tørr, men blir fort ganske dukknakket når den får regn i hodet.
Det er litt trist å gå en runde i hagen for så å oppdage at de fylte påskeliljene står og støtter pannen i bakken alle som en. Stilken knekker og jorden spruter opp i de tallrike lagene med kronblader. Der blander den seg med oppsamlet regn og blir til søle.
Det er ikke så vakkert!

Det skal ikke mye regn til før de fylte påskeliljene blir topptunge. Foreløpig holder de seg oppe, men det røyner på...

Nå dette skjer pleier jeg å klippe med meg blomstene inn. Jeg må holde dem i stilken helt oppe ved blomsterfestet, ellers knekker de. Så er det bare å skylle vekk jord og bøss, før de settes i vann. Det er lurt å huske at vannet bør byttes etter en stund. Dette er viktig fordi påskeliljer slimer veldig etter at de er kuttet. Dette slimet er giftig, og påvirker holdbarheten i vase.
Når vannet blir skiftet ut, blir det mindre gift i vannet. Det er likevel sjelden noen god idé å blande påskeliljer med andre blomster i buketter.
Nettopp denne giftigheten er grunnen til at påskeliljer er mye safere vårblomster å dyrke enn de spiselige tulipanene - hvis man bor i et område med mye rådyr.

Det finnes mange varianter av påskeliljer.
Gule, hvite, oransje, rosa, enkle, fylte, duftende, små, store - mulighetene er tallrike.

Noen har vanlig trompet, mens andre har trompeten fylt med kronblader. Atter andre har slett ingen trompet i det hele tatt å snakke om.

Det er narcisser som kommer trofast tilbake år etter år, og det er narcisser som viser fram sin skjønnhet og velduft i én herlig, heftig vårsesong, for så å takke for seg.

Etterhvert som jeg har plantet forskjellige varianter, har jeg funnet ut hvem som trives hos meg. Det er de som danner basen i vårblomstringen her på Fagertun. De er trofaste og gleder meg med flere og flere blomster for hvert eneste år.

Her er det selve trompeten som er tettfylt inni. Det ytterste laget på trompeten er ikke delt opp.

Det er vel få planter som er enklere å ha med å gjøre. Ned i jorda med løken - og ferdig. Er jorden levende, god og veldrenert, og vokseplassen solrik, så ligger forholdene til rette for at man kan lene seg tilbake å vente på det årlige skuespillet. Det blir bare bedre og bedre. Husk bare å knipe av begynnende frøstander og la bladverket få visne ned i fred. På den måten går ingen energi til spille på frøsetting og all kraft går ned i løken og legger grunnlaget for neste års blomstring.

Når tuene blir for tette kan de graves opp, deles og settes på nytt, og vips har man spredd påskeliljene over enda større områder.

Her er en type Butterfly Narciss

På bildet over er det en hvit påskelilje som har fått den gule trompeten sin helt omdannet til flagrende kronblader. Nesten som sommerfuglvinger. Denne påskeliljen har rett og slett ingen trompet lenger.

Det samme gjelder den gule på bildet nedenfor. Man ser det veldig tydelig i profil.

Det er nesten så jeg får assosiasjoner til alle de egyptiske skulpturene som har fått nesene sine hogget av. De er så vakre, men det er liksom noe som mangler...

DDet tok noen år før jeg klarte å innføre påskeliljer med rosaskjær i hagen. Det føltes ikke riktig. Jeg hadde en forestilling om at påskeliljer skulle være gule, hvite eller oransje. Rosa ble liksom helt feil. Men så var ikke rosa bare rosa likevel! Rosafargen var jo ganske mye ispedd gult når det kom til stykket. Eller kanskje var det bare jeg som hadde vennet meg til tanken på en ny farge. Nå har det i hvert fall sneket seg inn noen alternative farger blant narcissene mine.

Det er vel mer fersken/aprikospreg over fargen enn rosa, i trompetene til eksemplarene på bildet over. De er litt annerledes, men likevel fine. Det ser jeg heldigvis nå.

De enkle påskeliljene på bildet nedenfor, synes jeg er enda vakrere. De er trefargede, med en ring av rosa i trompeten.

Nevnte jeg forresten stripete påskeliljer? Ikke det, nei. Den gule og hvite gjengen nedenfor må jo nesten defineres som stripete. Det er i hvert fall ikke langt unna.
Kanskje dukker navnet opp en gang også, i en gammel ordre på høstløk. Ikke godt å vite.

Her er jeg sikker på navnet. Dette er Narcissus 'Thalia'. En fantastik yndig og velduftende hvit tulipan

Tilslutt må jeg nesten nevne at det er en gammel myte knyttet til planteslekten Narcissus.

Det finnes flere versjoner av denne myten, men essensen er at den vakre unge mannen Narcissus ble forelsket i sitt eget speilbilde. Hver gang han bøyde seg ned for å kysse det vakre ansiktet, forsvant det. Narcissus ble mer og mer tørst, men han kunne ikke forlate eller forstyrre vannet av frykt for å ødelegge speilbildet sitt. Til slutt døde han av tørst. Der han døde, vokste det fram Narcisser. Skjønne narcisser med vakkert ansikt og bøyd nakke.

Echo And Narcissus, John William Waterhouse

(Og fra denne myten igjen, er selvfølgelig begrepet Narsissisme hentet.)

I påsken kom våren til Fagertunhagen. Snøsmeltingen satte i gang for fullt og de første krokusene tittet frem. I skråningen bak garasjen ble det blått i blått av blåveis, og svarttrost og rødstrupe overtok matfatet på verandaen. Kattene som hadde sovet seg bedagelig gjennom vinteren på hver sin sofarygg, fikk smaken på utelivet igjen. Etter å ha jaktet fugl på fuglebrettet fra innsiden av vinduet, kunne de nå storme opp på verandaen og skremme vekk alt som kunne fly. Ut fra resultatet hittil, kan det virke som de trenger å finpusse jaktferdighetene, og jobbe litt med sommerkroppen disse pelskledde også.

Påsken ble innledet med potting av georginer. Sola varmet, og selv om det var mye snø i hagen så kjentes det vårlig.
Jeg har nok pleid å gjøre dette tidligere før, men fordelen denne gangen var at jeg kunne gjøre jobben utendørs.
Jeg overvintrer georginene med jord rundt knollene. Min erfaring er at de da holder seg bedre i forhold til å tørke ut.

Etter å ha renset alle knollene for jord, var det bare å lete fram alt jeg hadde av store potter.
Den brukte jorda ble spart for å bruke til bokashi.

I påvente av at bedene skulle smelte fram fra snøen, ble påsken benyttet til å lage to nye buer til kjøkkenhagen og en jordbærvegg.

Det blir mye på en gang i kjøkkenhagen, men buene er praktiske for å dyrke i høyden. Jeg har rett og slett bøyd armeringsnett fra kasse til kasse og kantet med ungtrær. For å få buene like høye som den som sto der fra før måtte jeg skjøte nettet, men det var ikke noe problem.

Jordbærveggen snekret Morten og jeg sammen. Dit skal jordbærplantene få flytte, slik at jeg kan bruke kassen de står i nå til grønnsaker i stedet. Ved å bygge smalt og høyt fikk vi utnyttet plassen maksimalt. Nå står jordbærveggen helt ut på kanten av den bratte skråningen uten å ta noe plass fra kompostområdet. Solforholdene er ikke helt ideelle, for den peker mot øst, men det er verdt et forsøk.

Kassen skal beises sotgrå. I prisippet vil den da se svart ut, og gjøre minst mulig ut av seg.
Den øverste hyllen ble så høy at jeg ikke når opp, så jeg tenker det blir timian der oppe. Da behøver jeg ikke streve så med vanningen.
Jeg håper jordbærveggen kommer til å fungere som jeg har tenkt. Og så håper jeg at jeg klarer å fylle den med sneglefri jord selv om jeg ikke vil bruke kjøpejord. Det kan bli en utfordring.

Fra påsken og til i dag, har våren virkelig festet grepet i hagen. I går, på den siste dagen i april, slo de første påskeliljene ut i blomst og den aller siste flekken av snø smeltet bort.
Snart har alle blomsterbed hatt en gjennomgang med saks og ugressjern. Kvist og kvast fra i fjor er delt i småbiter og ligger nå som et lunt dekke rundt bena på alt som spirer fram. Og spirer gjør det! Over alt dukker det opp løkblomster. Staudene presser opp blader, og frø spirer alle mulige og umulige steder. Det er en fryd å følge med på alt som skjer.

I to av kjøkkenhagekassene testet jeg høstplanting av hvitløk og såing av gulrot i oktober. Nå strutter det av hvitløksspyd på rekke og rad i den ene kassen og når jeg kikker veldig godt etter, kan jeg se ørsmå gulrotspirer på rekke i den andre kassen. O fryd og glede!

Jeg må stadig opp med telefonen for å ta bilder når jeg driver på ute i hagen. Det er så mye vakkert som dukker opp.

Vårpryd og snøklokker

Lungeurt

Perleblomst og hvitveis

Påskeliljer

Og ikke nok med det, men i drivhuset har jeg høstet reddiker og salat i hele april. Dette ble sådd i vinter på bokashi og gammel, brukt krukkejord i krukker som skal ut til sommeren. På toppen la jeg snø og nå strutter det av grønt i alle krukkene.

Jeg elsker våren med fuglekvitter, humlesurr og vind som rasler i gammelt løv. For hver gang jeg går en ny runde i hagen er det mer som har dukket opp. Overraskelser og gjensynsglede.
Hodet er fullt av idéer for sommeren, og hele hagesesongen ligger foran meg. Kan det bli bedre?

Det er endelig sommer. I år var våren normal. Det var kaldt, varmt og vått om hverandre. Litt hagl, litt snø og litt bæring av småplanter ut og inn om natta. Selv om jeg knapt er ferdig med årets våronn i hagen, er spisesesongen godt igang. Utvalget er mindre enn det blir på sensommeren og høsten, men det er likevel mange spennende smaker å oppleve i forsommerhagen.

Ved kvisthulen vokser det Ramsløk. Ikke veldig mye, men nå ser det i hvert fall ut som den har bestemt seg for å bli på plassen. Den har til og med begynt å frø seg selv - og det er godt nytt!

Foreløpig er Ramsløk en luksusplante i hagen som høstes forsiktig for at den skal få sjansen til å etablere seg skikkelig.

Ramsløk er en skogplante, så det er ikke gitt at den vil danne teppe i Fagertunhagen, men så lenge det er liv er det håp!

Ramsløk har en mild hvitløkssmak og kan brukes til alle retter hvor det passer med løksmak.

Jeg har Seiersløk også et par steder i hagen.
Den var jeg så heldig å få tak i på et plantemarked i fjor.

Seiersløk er Nord-Norges svar på Ramsløk.
Den er litt grovere i teksturen i forhold til Ramsløk, men har en fin smak.

Jeg kjenner at Ramsløk fort blir førstevalget mitt, men om jeg snitter Seiersløken fint så er den nydelig i maten.

Selve planten er større enn Ramsløken og blomstrer fint med sin Alliumskule av en blomst.

Mens vi er inne på løk, er det selvfølgelig gressløk som briljerer med sin frodighet nå om dagen. Den strutter av livskraft og er snart klar til å eksplodere i lilla.

Gressløken har selskap av litt luftløk i urtekassen sin, men det er gressløken som eier kassen.

I en av kjøkkenhagekassene troner en rabarbra som egentlig skal flytte. Den skulle bare stå på vent i kassen til jeg fant et permanent sted, men plutselig har tiden gått, og nå truer rabarbraen med å ta over hele kassen.

Rabarbrasuppe og rabarbragrøt hører forsommeren til.
Rabarbra minner meg om dagen da jeg fikk mitt tredje barn.
Jeg hadde laget rabarbrasuppe til dessert og sto og stekte pannekaker da hun brått varslet sin ankomst. Og vipps, etter tre timer var jeg plutselig blitt trebarnsmamma.

Det ble hverken rabarbrasuppe eller pannekaker på meg den dagen, men i stedet fikk jeg nok en gang verdens nydeligste baby i armene. Livet er både fantastisk og uforutsigbart!

I den bratte skråningen min stortrives brennesle. Det er ikke noe rart, for der får den stå helt i fred. Det er verre med brenneslen utenfor hagegjerdet. Den slår jeg ned. Det vil si, i år har jeg gjort en vri.

Da jeg gjorde i stand stripen på min side av gjerdet for å så erter, kom jeg på det geniale (hrm.. vil
tiden vise) trikset å spa en lang grøft på langs i bedet som jeg dyttet maisrestene fra i fjor ned i, før jeg tok med meg saks og vandret ut på utsiden av gjerdet hvor jeg klippet ned brenneslen. Avklippet kastet jeg over gjerdet og ned på maisrestene. Da jeg hadde klippet ned alt som kantet gjerdet,
foldet jeg jorden over neslegrøfta og gjorde klart til såing.

Jeg får nok ikke vite før senere på sommeren om dette var lurt eller ikke, men jeg har en god følelse 😊
Forøvrig er det ikke bare mikrolivet i jorda som skal få nyte godt av brenneslen. Både insektene og
jeg går på slang i skråningen. Neslesuppen har stått på bordet flere ganger allerede. Noen ganger sper jeg på med spinat også, bare for fargens skyld. Ja, og så putter jeg gjerne litt av det jeg har av løk-grønt i suppen.

I blomsterbedene står Bjørnerot som frodige tuer av hårfint bladverk. Den er god som dryss på
potetene. Jeg har også brukt den i suppe. Den er aller best nå mens den er ung. Deretter får
den blomstre i fred. I gamledager ble denne planten brukt som karrierstatning, men først og fremt er den en nydelig staude når den blomstrer.

Sitrontimian, som er vintergrønn, er alltid høsteklar såfremt den ikke er dekket av snø. Den koser
seg både i bed og urtehage hos meg. Den er gjerne med i krydderblandingene mine til fisk. Jeg pleier ikke å putte den i munnen når jeg luker, men jeg nyter duften som frigjøres når jeg rufser i den, eller setter meg ned på den. I urtehagen har den fått lov til å spre seg mellom kassene. Den er så tøff at den tåler litt tråkk.

Når jeg driver på ute i hagen med utplanting, luking og hagearbeid generelt, vandrer jeg nokså usystematisk fram og tilbake i alle retninger - som en annen robotklipper. Jeg kan starte med et brett planter i hendene som skal plantes ut, for så å oppdage at jeg trenger å flytte en annen plante for at de nye skal passe inn. Men hvor er greipet? Eller spaden, eller stikkepinnen min?
Noen ganger er det helt ufattelig hvor vanskelig det kan være å finne et hageredskap som er i kontinuerlig bruk hver eneste dag. Det virker som om hagen har det moro med å kamuflere alt jeg setter fra meg.
Vel, hva er vel da mer naturlig enn å knipe av litt spiselig når man traver hagen rundt på let etter akkurat det redskapet man trenger for å avslutte det man har påbegynt.

Selv om det er litt tidlig for myntene mine, har jeg både timian, sar, fransk estragon, gul oregano og kamille klare til å høstes allerede.
Tekoppen fylles med friske smaker nå. Det er deilig etter en vinter med tørkede urter.

Når jeg passerer urtene mine må jeg stadig ned med hendene og stryke fram dufter eller putte en topp eller et blad i munnen. Og dette gjør jeg selvfølgelig andre steder i hagen også. Det er alltid noe spiselig å finne. Anisisop finnes både i urtehagen og i staudebedene. Den både dufter og smaker godt! Matrem smaker ikke godt, men jeg kan godt finne på å smake på den likevel. Selv uten at jeg er plaget av migrene eller føler meg premenstruell. Etasjeblomst kan jeg tygge på, men det er egentlig først når den begynner å blomstre at den blir virkelig spennende å putte i munnen. Det er ikke så mange planter å spise i prydbedene, men derimot kan det være rikelig med ugress. Når jeg fjerner midtnerven i løvetannbladene, blir de spennende i smaken. Vassarv er rett og slett godt. Den kan minne om rå mais. Meldestokk er også verdt å smake på og passerer jeg en fin rød hagemelde napper jeg selvfølgelig et blad. Det er alltid de spedeste toppskuddene som er best. Det gjelder for de fleste planter.
I kjøkkenhagen kan jeg nå plukke små salatblader, beteblader og erteskudd fra sukkerertene. Også toppskuddene på bondebønnene kan spises. I drivhuset er basilikum kommet i jorda og i ferd med å strekke på seg.

Alle disse smakene i hagen er som en skattekiste. Det endrer seg dag for dag. Planter spirer, vokser og dør. Jeg nyter det som finnes når det er der, samtidig som jeg planlegger for neste sesong.

Og noen ganger får jeg meg en skikkelig overraskelse. I forrige uke fant jeg morkler i hagen. Det var morsomt!

Jeg har aldri opplevd å kunne høste sopp i egen hage tidligere. Ei heller har jeg høstet sopp om våren. Nå håper jeg veldig at det skal dukke opp flere eksemplarer.
De jeg fant vokste i staudebedet på nordsiden mellom nedklippet kvist og brask.
Etterpå fant jeg en morkel i barkdekket i urtehagen også, men den klarte jeg å tråkke på mens jeg flyttet om på noen krukker. Veldig ergerlig altså.

Det ble ikke noen stor sopphøst, kun fire eksemplarer, men nok til å hente fram stekepannen og nyte egne morkler - rett fra hagen.

Snakk om luksus!

Jeg har vel neppe hatt noen hagesesong uten ett eller flere hageprosjekter. Det er bare slik det blir. Jeg får stadig nye ideer som jeg setter ut i live. Våren og forsommeren i år gikk med til diverse prosjekter, blant annet en jordbærvegg.

Årsaken til at jeg ville snekre en jordbærvegg, var at jeg ønsket å benytte den gamle jordbærkassen i kjøkkenhagen til grønnsaker. Jordbærene trengte derfor et nytt sted å vokse. Og, etter hvert som plassen i hagen blir mer og mer begrenset, prøver jeg å tenke praktisk for å utnytte arealet best mulig.

Dermed kom tanken på å plante jordbær i høyden. Jeg satt og tegnet forskjellige utgaver av jordbærkasser på papir, før jeg bestemte meg for en vegg med plantekasser i fem høyder. Hver plantekasse skulle skrå ut over den nedenfor slik at selve veggen ikke ble dypere enn nødvendig. Plasseringen ble ytterst mot skråningen foran drivhuset. Så langt ut som det var mulig å få feste.

Så fort telen gikk i bakken begynte jeg å snekre. Kjæresten min slo ned jordspydene og hjalp til med løfting i høyden. Jeg brukte ikke impregnerte materialer, men satser på at planteveggen skal holde noen år likevel. Det tok tid før veggen lot seg beise, for våren ble veldig fuktig, men tilslutt tok vi sjansen og yngstejenta mi klatret opp i veggen med beisekosten.

Veggen fikk to strøk i første omgang. Kjæresten min beiset strøk nr to akkurat i tide til at jeg kunne rekke å plante til veggen før jeg skulle ha åpen hage den 22. juni. Selv om veggen da hadde stått ferdig i ukesvis, var det rett og slett været som hindret meg i å plante den til. Plante først og beise etterpå, virket nemlig ikke som en særlig god ide.

Jeg kjøpte fuktsperre som jeg dekket innsiden av alle fem etasjene med. Før jeg la i plasten, boret jeg dreneringshull litt opp fra bunnen, på bakveggen i alle etasjene.
Når plasten var vel på plass, stakk jeg hull til drenering og tredde litt tykke sugerør gjennom hullene.

Jeg regner ikke med at sugerørene kommer til å vare evig, men jeg er nysgjerrig på om jeg klarer å få vannet som dreneres vekk til å renne ut fra veggen, slik at treverket blir spart mest mulig.

Skulle løsningen virke, burde jeg sikkert bytte sugerørene med små slangebiter og tette rundt med silikon.

I og med at det regnet natten etter at plasten ble lagt, var det ganske mye vann i alle etasjene da jeg skulle åpne for drenering og fylle på med sand og jord. Jeg stakk altså hull i plasten og tredde i sugerør før jeg la et tykt lag med sand nederst i hver etasje.
Det tok ikke lang tid før det begynte å sildre og renne på baksiden av veggen. Artig!

Her renner det sølevann ut av sugerørene etter hvert som vannstanden når opp til dreneringshullene.

Den opprinnelige planen var å fylle jordbærveggen med bokashi-jord og kompost. Dette skar seg fordi det tok så lang tid før veggen var klar for å plantes til. Bokashi-jorden var for lengst brukt andre steder i hagen, da veggen omsider var beiset, plasttrukket og klar.

Jeg spanderte derfor et lag kompost oppå sanden før jeg måtte nøye meg med kjøpejord for å toppe opp kassene. Tilslutt plantet jeg til veggen med jordbæravleggere fra den gamle jordbærkassen min.

Nå gjenstår det bare å se om jordbærene vil trives i høyden. Jeg har dekket alle etasjene med gressklipp som holder på fuktighet og hindrer ugress. Men forøvrig er det enkelt å klatre i veggen for å vanne, luke eller plukke jordbær. Og er du riktig høy, er det faktisk mulig å nå til topps selv med beina i bakken. Kjæresten min fikser det. Jeg gjør det ikke.

Jeg er kjempefornøyd med veggen så langt, men jeg vet at jeg har et par utfordringer igjen. Den første som dukker opp er fuglene. Der har jeg en plan, men den kommer jeg tilbake til senere. Deretter er det overvintring av jordbær i høyden som blir spennende. Jeg lar det stå til i vinter, tenker jeg. Neste år vil jeg ha fasiten på om jordbærene klarte seg. I år skal jeg konsentrere meg om å finne ut hvordan det blir å høste jordbær stående. Jeg tipper det blir ganske all right :)

Jeg har dyrket kålvekster både med og uten beskyttelse tidligere. Noen år går det helt fint. Et år rakk jeg å høste all broccolien før angrepet kom. Et år ble bare kjøkkenhagen angrepet, mens all svartkålen som sto i stauderabatten bak huset ble oversett. Jeg satte selvfølgelig kål i blomsterbedene året etterpå også, men da hadde nok de glupske larvene skjønt at de hadde blitt lurt året før, så de knasket i seg alt som fantes av kålplanter uavhengig av hvor de vokste. Jeg har forsøkt å sette stiklinger av Abrodd i kålkassene også. Abrodd skal visstnok skremme kålmøll og kålsommerfugler med duften sin, men den gang ei...

Fiberduk over kassene er det eneste jeg har god erfaring med, men jeg synes det er så stygt! I år har jeg derfor gjort et forsøk med nettingkasser rundt kålplantene.
Og ikke bare over kålen, men også over gulrøttene. Høye nettingrammer over kålen og litt lavere rammer over gulrøttene. Gulrøttene har jeg aldri pleid å beskytte, men de ble angrepet av gulrotflue i fjor - for aller første gang - og resultatet var kjempesørgelig. Store og lange, men akk så markspiste gulrøtter var ikke noe alternativ til middagen.

Nettingkassene er laget av fire løse vegger kledd med sort myggnetting, samt et tak av myggnetting som holdes på plass av en list i hver ende og borrelås.

Veggene tres ned på kassen ved hjelp av påskrudde beslag nederst, og låses deretter sammen øverst.

Nettingen som er stiftet stramt på rammen henger litt nedenfor kassekanten. Det hele er enkelt å sette sammen og ta fra hverandre.

Her står blomkål og knutekål med gressklipp rundt føttene og venter på at alle veggene skal settes sammen.

Og her venter gulrøttene på at taket skal komme på plass.

Taket laget jeg ved å stifte nettingen til en list som bikkes over kanten i hver kortende av nettingkassen og festes med en stripe borrelås.

Jeg stiftet den delen av borrelåsen som har kroker/mothaker til rammeverket og sydde den myke delen fast til nettingen.

For lettere å kunne sy fast i nettingen la jeg en kort bit av borrelås med kroker/mothaker under nettet og klemte en lengre bit av den myke delen fast til denne gjennom nettet før jeg sydde det hele sammen.
Tanken var å bruke symaskin, men tråden jeg brukte var for grov og symaskinen for gammel og sliten til å la seg tukte gjennom to lag borrelås. Det ble derfor håndsøm med skinn-nål.

I tillegg til borrelås i hver kortende for å stramme taket på plass, sydde og stiftet jeg borrelås på tre steder langs langveggen også. På den måten ligger taket flatt mot rammen uten åpninger som det går an å krype inn gjennom.

Jeg kunne ha laget rammene med hvit myggnetting, men valgte sort fordi det ikke lyser opp så mye. Hvis det viser seg at sort skygger for mye for solen, kan det hende jeg må skifte til hvitt nett. Det finner jeg nok ut av etter hvert.

Dessverre har kålmøllen dukket opp ekstra tidlig og i spesielt rikt monn i år. Det ble observert kålmøllsverming over hele landet allerede rett etter 17. mai!
Vindbårne møll fra Russland, Baltikum og Ukraina. (Se link.)

Jeg kom litt sent i gang med å lage nettingrammene, slik at kålmøllen rakk å besøke plantene mine først.
Det betyr at jeg må gå over alle plantene å sjekke for små, grønne larver. De larvene jeg finner klemmer jeg enkelt og greit i hjel med to fingre. Dette er uproblematisk når det gjelder kålmøllen. Kålsommerfugllarver er en annen sak, men de håper jeg å slippe og se noe til i år :)

Kanskje bør jeg også lage en lang, smal stripe med nett som dekker den minimale sprekken der rammene møtes, samt feste borrelås til nettet helt nederst på veggene også.

Kålmøll som kikker lengselsfullt inn i kassen min

Faren nå er selvfølgelig at jeg stenger utyskene inne sammen med kålplantene - og det høres ikke spesielt lurt ut...

Jeg vet rett og slett ikke hvor utspekulert kålmøllen er. Om den presser seg gjennom mikrosmale sprekker eller om den krasjer i nettet og bare prøver på nytt på et tilfeldig sted.

Foreløpig ser det ut som kålmøllen er ganske enkel når det gjelder å bruke fantasien. Den setter seg på veggen og kikker inn, før den flyr en liten runde og finner seg et nytt kikkehull.

For meg ser det ut som om kålmøllen burde kunne huke seg sammen, trekke til deg følehornene og presse seg gjennom nettet. Håper ikke den kommer på samme idéen.
Det er uansett best å ikke undervurdere fienden, så alle sprekker må nok tettes.
Kanskje vil jeg få best nytte av disse nettingrammene til neste år når de kan monteres på plass rett etter utplanting - før møllen kommer svinsende.

Enn så lenge har jeg stor tro på kassene mine.
Så får vi se hvem som er mest utholdende. Jeg eller møllen.

Kålsommerfuglene er jeg nesten skråsikker på at ikke har inntatt plantene på forhånd, og de er tross alt for store til å klemme seg inn gjennom nett og stengsel. Men jeg må selvfølgelig passe på at ingen planter lener seg mot nettet for å ta i mot egg gjennom stengselet...

Jeg synes nettingrammene er penere enn hvit fleeceduk. Nå må jeg bare finne ut om de gjør nytte for seg også

Noen prosjekter er enklere å gjennomføre enn andre. Nye klatrebuer i kjøkkenhagen er et eksempel på et relativt raskt prosjekt som gjør mye ut av seg - og er til både pryd og nytte. Det eneste jeg trengte for å lage buene var armeringsnett, vinkelsliper, noen kramper, litt ståltråd og 4 ungtrær til kanting og stabilisering.

Buene ble satt opp mellom to og to kasser i kjøkkenhagen, så kassene i seg selv ble også viktige for å ha noe å feste buene i.

Idéen til disse buene kom til fordi jeg ble så fornøyd med bønnetunnelen jeg laget i fjor. Den eneste forskjellen på buene og tunnelen er at buene er laget fra kortside til kortside på kassene, mens tunnelen går i kassenes hele lengde.

Fra innsiden av bønnetunnelen

Bønnetunnelen er like høy som buene, men mye smalere.

Årsaken til at jeg falt helt for tunnelen var at vi kunne plukke bønner fra taket. Det ga en helt fantastisk følelse av frodighet!

Det vanskeligste med de nye buene var egentlig å overbevise faren min om at det ikke er noe problem å frakte to armeringsnett á 5 ganger 2 meter i en vanlig bilhenger. Hans bilhenger..
Heldigvis var selgeren hos byggevarehandelen enig med meg, og ved hjelp av jekkestropper rullet vi nettene sammen og løftet hele rullen opp i hengeren.

Jeg delte armeringsnettene på langs med vinkelsliper og skjøtet sammen en hel lengde på 5 meter, med en del av den andre lengden slik at jeg fikk tilpasset høyden på buen til den allerede eksisterende buen som danner inngang til kjøkkenhagen.

Nettene slo jeg fast til kjøkkenhagekassene med kramper. Skjøten ble sikret med ståltråd. Enkelt og greit. Jeg laget to slike buer. For å stabilisere dem sagde jeg ned 8 ungtrær og bøyde dem slik at de passet til ytterkantene av buene. Disse ble også festet med ståltråd til nettet, samt en skrue nederst.

Nå står det tre buer på rad som en slags åpen klatretunnel inn i kjøkkenhagen.
Ingen av buene er helt like og symmetriske, men så er de heller ikke fabrikkproduserte. Det er akkurat det jeg liker så godt med å lage slikt selv.

Juni ble brukt til å bytte ut gresset mellom kassene med heller. Hele kjøkkenhagen har med det endret preg og jeg slipper å manøvrere gressklipperen rundt alle kassene.

Innvendig er buene flankert av krukker med klatreplanter. Disse får klatre i buene sammen med bønner som er plantet i kortenden av hver kasse.

Armeringsnettet er ganske usynlig på avstand. Det er først når plantene dekker buene at de blir ordentlig synlige. Det synes jeg er bra, for det er i overkant mye som er klemt inn i kjøkkenhagen og urtehagen. Men slik må det bli. Jeg ønsker å dyrke mest mulig på den plassen jeg har, samtidig som jeg vil bevege meg fritt og føle at jeg omsluttes av hagen. Da er det fint å dyrke i høyden. Og plassen mellom kassene er jo ledig - hvis bare plantene beveger seg et par meter opp i luften før de hilser på plantene i nabokassen.
Jeg har altså plantet bønner og blomster sammen i år. Det har jeg ingen erfaring med fra før. Det blir spennende å se om de klarer å sameksistere.

Den ene buen skal dekkes av klokkeranker og bønner. Den andre buen av praktvindel og bønner.
Foreløpig ser klokkerankene ut til å lede, med vindelen som en noe blek og frossen nabo på buen ved siden av. Men nede fra bakken begynner bønnene å skyte fart. De ser hverken bleke eller frosne ut. Niks, de har blikket rettet oppover er neppe innstilt på å la seg hindre på ferden til topps i armeringsbuene.

Den smale buen er nesten usynlig på bildet, men etterhvert vil den også dekkes av blomster

Den smale buen som sto der fra, før har en William Baffin rose på hver side - i tillegg til en krukke med blodbeger som skal få overta i høyden. Godeste William har ikke vist tegn til å bli særlig høy, men slik er det når man bor i en litt tøff herdighetssone. Da kan blodbeger være fint å ty til.

Vel, i kjøkkenhagen skjer det altså mye. Her dyrkes det tredimensjonalt og det er alltid plass til litt til. Jeg behøver ikke bøye meg for å kunne gå innunder plantene, men ønsker jeg å sette meg nedpå litt, står det både en benk og to stoler klare. Det er alltid spennende å ta en runde i kjøkkenhagen. Jeg prøvesmaker og småspiser. Jeg plukker inn til middag og jeg måler hvor langt opp i klatrestativene blomster og bønner har kommet siden forrige inspeksjon. Her vokser det ikke bare grønnsaker, men også glede og ikke minst; forventninger!

Den enkleste måten jeg lager stier og annet dekke i hagen, er ved å legge bark på plen.

Her er urtehagen med sitt barkdekke

Det har jeg gjort i urtehagen, gjennom flere blomsterbed og på baksiden av uthuset.

Pergolaen har også barkdekke, men her gravde jeg vekk plenen først. Ikke fordi det hadde noe å si for selve dekket, men fordi jeg ønsket å senke "gulvet" slik at jeg fikk større takhøyde.

Innsiden av pergolaen har fått et dekke av kvistkutt og litt bark

Barkdekket holder seg fint i mange år, men det er likevel nødvendig med litt påfyll nå og da. (Dette avhenger nok mye av hvor raus man er med barken første året.)

Egentlig er det ikke bare bark jeg benytter. Jeg kutter også opp alt jeg har tilgang på av kvist og småtrær, og legger dette ut på stiene.

Til slikt arbeid bruker jeg kompostkvernen min. Den maler ikke opp kvisten til flis, men kutter alt i 3-4 cm lange biter.

Ved å lage dekkmaterialet selv sparer man en del penger og selve dekket varer også litt lenger.

Det skal dog mye kvister til for å lage store mengder med kvistkutt.

Sti gjennom den smaleste delen av hagen.

Bak uthuset. Her kan de nye gjessene mine trampe rundt uten å få grønske på svømmeføttene.

I juni byttet jeg ut plenen i kjøkkenhagen med fast dekke. Dette fordi jeg rett og slett var lei av å kjøre gressklipper rundt alle kassene mine. Det er viktig at hagen er praktisk og lett tilgjengelig, så irritasjonsmomenter bør man kvitte seg med, tenker jeg. Hvis det er et overkommelig arbeid da, vel og merke...

Det meste av kjøkkenhagen fikk betongheller, men den delen som ligger bak urtehagen fikk barkdekke. Det samme fikk den smale plenstien mellom urtehagen og drivhuset. Denne stien som kommer ut gjennom flammebedet i den andre enden.

Å legge barkdekket rett på plenen har to store fordeler. For det første er det arbeidsbesparende, og for det andre blir underlaget mye fastere enn det blir om man graver vekk plenen først.
Jeg graver likevel litt...

For å sikre at det ikke skal komme opp noe fra plenen i kantene, fjerner jeg gresstorven akkurat langs kanten. Det er ikke nødvendig, men noe jeg gjør for å gardere meg mot et mulig senere strev.
Jeg bruker en kantskjærer og stikker kantene et lite stykke inn. Deretter snur jeg kantskjæreren i 90 graders vinkel og tråkker raskt noen tverrsnitt med jevne mellomrom. Dette er fort gjort og så kan jeg lett stikke en flat spade ned i sporet etter kantskjæreren og bende opp plenbiter fra kanten.

Akkurat bildet over er et litt dårlig eksempel, for her hadde kantskjæreren knekt, så den venstre kanten ble en del videre enn nødvendig. I kjøkkenhagen fylte jeg også på litt sand i sporene etter plenen. Det gjør jeg ikke til vanlig, for når jeg skal lage kanter til stier så er det fint å ha et søkk å legge kantmaterialet ned i. Da ligger det veldig stødig.

Bare husk at plenbitene som fjernes ikke er avfall. De omdannes til den fineste jord hvis de stables opp ned på hverandre og dekkes til av f.eks. aviser og gressklipp. En sesong i stabel og så er det klart for tilplanting. En ypperlig måte å lage nye bed på.

Når plenkantene er fjernet, dekker jeg all resterende plen med våte aviser.
Jeg sørger for at laget blir heldekkende og uten gliper. Det er viktig at avisene vætes for at de skal ligge tett mot plenen. Dessuten flyr de ikke avgårde med vinden når de er våte. Når hele området er tapetsert med nyheter, er det bare å rulle ut en barkduk.

Disse kommer i forskjellig kvalitet. De tykkeste dukene er best, men det er også mulig å legge dobbelt lag av en tynnere duk.
Min erfaring er at planterøtter lettere trenger gjennom vevde duker, men at disse dukene er ganske kraftige.

I kjøkkenhagen ble det en dobbel løsning. Det ble en vevd duk, fordi den er slitesterk, med en tynn duk oppå til å hindrer røttene adgang ned i underlaget.
Vanligvis nøyer jeg meg med ett lag, men akkurat her i kjøkkenhagen er det mye trafikk, både med og uten trillebår, så da valgte jeg å gå for en sterkere løsning.

Jeg festet duken tett inntil kjøkkenhagekassene med stiftemaskin. Dess mindre sprekk mellom barkduk og kasse, dess mindre risiko for at frø skal trille ned for så å spire opp langs kassene. Det er viktig at det er litt slakk i duken når den festes slik.

Der hvor barkdekket ikke grenset mot kjøkkenhagekassene laget jeg sti-kanter oppå duken. Det vil si inn mot kompostområdet og langs stien gjennom Flammebedet. Slike kanter bør være såpass høye at barken butter i mot og ikke velter over. Jeg bruker gjerne steiner eller trestammer og stokker som kantmateriale.

Når duk og kanter er på plass gjenstår bare det morsomste. Da er det klart til å tømme bark (eller kvistkutt) utover og jevne det til. Det går fort og resultatet er klart med en gang. Et passe mykt og fast underlag er på plass. Barken vil sette seg ganske fort, spesielt om den blir våt av regn eller vanning.

Barkstier varer ikke evig. De holder seg gjerne fine i noen år, men etter hvert vil barkdekket begynne å omdanne seg og flere og flere frøplanter vil ønske å vokse i dekket. Disse er lette å nappe vekk på grunn av duken under. Ofte er det imidlertid stauder og andre prydplanter som frør seg i barkdekket, og da er omplassering tingen.

Her har jeg fjernet bark fra en gammel sti.

Jeg har hatt slike bark- og kvistkutt-stier i opp til 8 år før jeg har skiftet dem ut. Men da har de også blitt ganske grønne. Å bytte ut dekket er lettere enn å anlegge det. Da er det bare å måke opp den sorte barkjorden (for da har den omdannet seg nesten til jord) og enten bruke som dekke i bed eller blande i komposten hvis det er for mye tilvekst i den. Barkduken og kantene ligger selvfølgelig igjen og så er det bare å helle utover ny bark.

I og med at det begynner å gro i barkdekket med årene, hender det at stiene mine blir smalere. Der det er bunndekkere som kanter stien så liker de å vandre inn. De er imidlertid veldig enkle å dra unna. Den største grunnen til at jeg lar stiene gro igjen er ikke at det er vanskelig å fjerne plantene, men at jeg liker at de breier seg. Det skal jo tross alt være stier og ikke gangveier. Men innimellom tar jeg en sjau og finner fram igjen den opprinnelige stien før den får leve sitt eget liv noen nye år.

Nedenfor ser vi området som er det neste som står for tur når det gjelder sti-rensk.
Kanskje til neste år?
Det første bildet er fra området ble endret fra plen til bed i 2013. Det andre bildet er fra i år. Det ser ut til at alt har vokst bortsett fra stien.

Ny sti med tre alperips til venstre og sølvarve til høyre. Resten er gressklipp.

Her har alperipsen fått kulefasong og selskap av krypjonsokkoll som renner nedover steinene for å møte sølvarven.

Nå møtes straks sølvarve og Krypjonsokkoll. Hele området blomstrer frodig, men stien er bare en smal stripe. Det er sølvarven som har vandret mest. Den er jo også på listen over uønskede hagevekster nå. Litt trist synes jeg, for selv om dette bildet kanskje kan tolkes som det motsatte, så er den enkel å kontrollere i hagen her.
Vel. Det blir en opprydding etterhvert, men foreløpig er både jeg og biene fornøyd med arrangementet slik det er ;)

Denne helgen arrangerer Vestre Toten Hagelag åpne hager. Det er tre hager som holder åpent.
(Se arrangement)

Fagertunhagen er åpen lørdag og søndag fra
12 til 16.

Se veiforklaring lenger ned.

Om hagen

Akkurat nå er hagen lik et sukkerbrød som hever litt for mye i ovnen. Den balanserer på kanten til å velte over og flyter ut, men ikke riktig enda. Jeg klipper i vei og snører sammen. Det er ingenting som blir like fint i tjor som når det får danse fritt, men når voksekraften når igjen tyngdekraften og det er lovet regn, da vet jeg at det er best å være føre var.

Man kommer nesten rett inn i kjøkkenhagen når man går inn porten her. Den består av opphøyde kasser og klatrebuer. Det varierer litt hva som trives i år i forhold til i fjor, da det var så varmt. Mais og amarant lider. Hvitløk, stangselleri, salat og bondebønner koser seg. Ertene ble spist opp før de rakk å strekke seg 3 cm over jorden. Dette skjedde både med 1. og 2. sådden, så det blir ingen erter i år. Slik kan det gå...

Jordbærene har fått en egen klatrevegg å vokse i. Den er fuglene veldig glad i. De spiser både røde og grønne bær. Hakker dem i biter og kaster dem ned på grusen. Irriterende! Det har derfor kommet opp et jordbærbur i all hast rundt veggen. Der kan vi gå inn, mens fuglene bare kan se på og ergre seg.

Ved siden av kjøkkenhagen ligger urtehagen. Der blomstrer for tiden sitrontimian som får renne som lilla bekker over barkdekket og peke nese til alle de andre som har sine tilmålte plasser. Den stakkars Balsam'en (Costmary) må nesten holde pusten for å få plass i kassen sin.

Langs drivhuset og inni pergolaen står det oppmarsjert en lang rekke med georginer. Det er ikke fordi jeg liker planter i stram giv akt, men fordi jeg ikke fikk noen blomstring i fjor og derfor mangler merking på samtlige planter. Nå får de stå i potte til de viser farge og så flytter jeg hele potta ut i bedene der de passer inn. Vanligvis planter jeg dem rett ut i bedene om våren, så dette er helt mot normalt.

Flammebedet fyrer seg opp mot sensommeren når det skal få komme helt til sin rett, men det er allerede varme i bedet. Selv på en litt hustrig og våt julidag som her, dirrer det så smått av energi i bedet.

Bak huset begynner såvidt kvisthulen å få litt roseblomstring i håret, mens skjærsminen fortsatt blomstrer langs gjerdet. Her er det et stort staudebed som man kan gå gjennom. Det er alltid noe som er i blomst, noe som står på vent og noe som er avblomstret. Her og der kikker det opp noen valmuer og prestekrager. Det kommer litt ugress, men det er sjelden det når helt opp gjennom blomsterfloret. Det er plantet så tett at ugresset skal være skikkelig ivrig for å finne seg et smutthull. Jeg napper vekk det som står i veien og overser det meste.

Når det kommer opp frøplanter som står i veien, pleier jeg å flytte dem dit jeg ønsker at de skal vokse. Noen ganger er jeg uoppmerksom så de kommer for langt før jeg ser dem.
Når valget står mellom å nappe vekk eller spare, er valget ofte enkelt.
Her klarer jeg å smyge meg mellom revebjellene for å komme inn på stien. Og det må nok alle besøkende også :)

Skulle det friste med et hagebesøk, finner du hagen min her:

Vestbakkvegen 12,

2840 Reinsvoll.

Avkjøringen er i den nordlige enden av gjennomsnittsmålingen på Rv4.

Det vil være skiltet.

Ved spørsmål nås jeg på tlf.nr. 415 36 840

Velkommen!

Vennlig hilsen

Gerd Ellen Ottersen

Over toppen

Gylne tider

Vått i vått

Vinter mot vår

Sommervarme i vinterland

På sonereise

Junihagen 2018

Urtehagen min

Salvie

Kamille

Mynte

Peppermynte

Grønnmynte / Marokkansk mynte

Sitronmynte

Krusemynte

Eplemynte

Gullmynte / ingefærmynte

Bananmynte

Lakrismynte

Krydder fra hagen

Tanker og drømmer for sommeren 2019

Mens jeg venter på våren - Krokus

Mens jeg venter på våren - Aske på snøen

Mens jeg venter på våren - Påskeliljer

1. mai og våren er her

Spiselig i forsommerhagen

Hageprosjekter 2019 - Jordbærvegg

Hageprosjekter 2019 - Nettingrammer for å beskytte kålplanter og gulrøtter

Hageprosjekter 2019 - Klatrebuer i kjøkkenhagen

Hageprosjekter 2019 - Barkdekke på gressplen

Åpen hage

Om hagen