Fagertun

Det er siste helg i oktober. I natt skal klokken flyttes tilbake og mørket kryper innpå ettermiddagen. I hagen har frost og snø vært på besøk flere ganger. Det meste av beplantningen har trukket seg tilbake til røttene og noen har også trukket sitt siste sukk. Den gyldne høsttimen er over. Nå er det bare de mest iherdige som fortsatt lyser opp. De seigeste som ikke har gitt opp helt.

Det ser stusslig ut i bedene. Rotete og fargeløst. Veltede og knekte stilker i et salig kaos.

Flammene har sluknet i flammebedet. Det har brent ut. Nå må jeg vente helt til våren før Fugl Føniks flyr opp av asken igjen.
Imens leter jeg etter de siste fargene i hagen. De finnes fortsatt. Når solen skinner. Blodbeger er en tøffing. Den klarer ikke vinteren ute, men den henger fortsatt med. Den klamrer seg til støtten sin og vipper med de vakre bjellene sine.

Jeg har samlet frø og tatt inn et par planter, så neste generasjon blodbeger er forhåpentligvis sikret.

Jeg har er en staude som fortsatt blomstrer. Den gir alt den har for å lyse opp på grå høstdager. Det er en Rudbeckia. Jeg tror den heter Goldsturm. Blomstene titter freidig opp med sine sorte øyeknapper og blafrer med de dypeste, dypgule kronblader i vinden. Litt rufsete, men det passer den godt.

Ellers er det døende bladverk og stengler som skaper fargeflekker. Noen gir alt på slutten. Når hostabladene ligger klistret, helt gjennomsiktige og brune utover bakken, da klemmer den røde vortemelken til.

Bronseblad gløder mot solen og Mjødurten tar på seg rollen som Kong Midas.

I kjøkkenhagen har det meste stoppet opp. Mye er spist, men noe står fortsatt og byr på seg selv. Mangold, den vakre bladbeten i alle sine farger pynter opp i hjørnet sitt. Enn så lenge.

Nå holdt jeg visst nesten på å glemme asterhekken min. Den forsøker seg på blomstring i år som i fjor og alle år tidligere. Det er bare det at den er så veldig sent ute. Den bor rett og slett i feil hage. Jeg får såvidt se de første blomstene, men aldri har jeg opplevd den slå ut med alle sine tusenvis av knopper. Det har jeg bare sett i hagemagasiner...

Jeg har lagt masse løk og kjenner at når jeg går ut for å gjøre noe i hagen nå om dagen, så er det våren jeg tenker på. Årets sesong avsluttes egentlig som en begynnelse på neste års vår. Det jeg graver ned eller flytter på nå, vil gi meg tusenfold med glede tilbake en gang i mars, april eller mai. Samme hvor fullt det ser ut i bedene akkurat nå, så vet jeg hvor glissent det kommer til å se ut når snøen går og bedene er renset for gamle, døde planterester. Det er plass til masse, masse mer. Hadde jeg enda kunnet se gjennom jordskorpen hvor alle løkene ligger... Tenk så lett det hadde vært å finne plass da!

Verden sett fra froskeperspektiv. En julerose blomstrer foran kvisthulen.

I dag er det siste dagen i oktober. Det snør vått og er mørkt. Jeg var ute og kuttet noen frosne grønnkålblader til middag. De hadde snødd ned og sto der som hvite hauger i det svinnende lyset.
Fargene blir borte nå. Hagen er vissen og snart er den vekk. Bare omrisset blir værende over vinteren.

For ganske nøyaktig et halvt år siden var vi i andre enden av skalaen. Da var hagen i ferd med å våkne igjen. Den var naken og bar, men med små glimt av blomster og løkjuveler her og der. En tid full av pågangsmot, forventninger og glede.

Her hvor jeg hager kommer gjerne høsten tidlig og våren sent. Som regel har vi en skikkelig vinter også. Når jeg ser tilbake på bildene fra overgangen april/mai, ser det veldig goldt ut. Men jeg vet at det ikke føltes slik da. Jeg hadde tatt vårens detaljbriller på og zoomet inn alle nye spirer som dukket opp fortløpende. -I knestående, ja nesten liggende posisjon, med kamera klart og nesen full av jordens dufter.

Ikke mye farger og spenning her, bare en stor dose vårglede :)

Våriris

Våren er full av muligheter. Hele hagesesongen ligger klar som et blankt ark. Jeg kan tegne hva jeg vil. Pusse ut og prøve så mange ganger jeg måtte ønske.

Det kjennes som om alt er mulig! Kun været eller en kink i ryggen kan ødelegge.

Været må jeg ta som det kommer, men ryggen kan jeg passe selv.

Slik er det! Derfor er jeg også alltid så møkkete. Jeg setter meg nemlig helt ned heller enn å stå med bøyd rygg.

Og når jeg sitter der nede på bakken har jeg orkesterplass til vårens oppvåkning. Maurenes frenetiske arbeidstempo, fluenes surring og humlenes dype summing smelter sammen med rasling i tørt brask og fuglekvitter. Det er en sang for sjelen. Man må bare åpne ørene og ta i mot. Samtidig strømmer duftene fram, og fargerike små blomster trekker oppmerksomheten til seg. Man kan bare la seg forføre...

Siden hagen min våknet for et halvt år siden har jeg hatt tidenes sommer.
Det har vært så fint vær at selv hageaktivitetene ble skrudd ned på et minimum etterhvert.
Det ble virkelig en sommer i nytelsens tegn. Sol, badetemperaturer, måltider ute og glade mennesker. Duft av blomster og naboens grillmat, lyd av gressklippere, barnelatter og rautende kuer. Alt var med på å veve sammen en fløyelsmyk sommer i en levende hage.

Blomstene blomstret i et forrykende tempo. En stund lurte jeg på om det kom til å være igjen noen blomster til sensommeren og høsten...
Det ble det!
Frodig og bugnende. Min egen kilde til lykke og energipåfyll.
Jeg unner alle mennesker en hageflekk.

Det ble lite blogging i sommer. Livet måtte nytes offline. Nå som høsten og vinteren krever førsteretten på det neste halve året, kan jeg krype opp i sofaen med pc'en og nyte hagen på blogg og i bilder.
Det er tid for å la årets sesong synke inn, nullstille seg og etterhvert planlegge neste.
Jeg gleder meg allerede :)

Lungeurt med vakre blader og tidlig blomstring

"För sex månader sen", var tema hos Blommig Fredag. Vil du lese flere innlegg på temaet så klikk her.

God helg :)

Et langtidsvarsel uten gløtt av sol. Ettermiddag midt på dagen. Kveld i huset før middagen er over. Det er november. November med gråvær, regn, sludd og smeltende snø.
Lengselen etter lys er stor.
Jeg har bare dagslys til disposisjon i helgene. Hvis ikke solen skinner da, må jeg vente enda en uke.

Heldigvis har jeg samlet sol, lys og hageglede på harddisk gjennom en lang og fantastisk sommer. Og ikke bare sommerlys... Vinteren byr innimellom på så gnistrende lys at man nesten må knipe øynene. -Og vårvinterens takdryppende forventninger om blåveis, vinterblomst og krokus... Det er rene saligheten :)

Med fyr på peisen og lampelyset akkompagnert av levende lys, er det lov til å drømme seg tilbake. Gå seg vill i utallige bilder og la seg henføre på nytt. Det både gjør godt, og lover godt.
Tenk på hvordan lyset smyger seg tilbake - bare vi kommer ut av den forestående julefeiringen med alle sine kunstige lysbomber og røde stearinlys. Når primulaene roper etter deg på butikken, og tulipanene vokser seg krokete i store vaser. Det er da vi våkner av iherdig fuglesang litt tidligere for hver morgen.

Lyset påvirker serotoninproduksjonen i kroppen vår. Serotonin er et signalstoff som produseres i hjernestammen og som har stor betydning for humør, døgnrytme, søvn og sexlyst.
Ikke rart vi lengter etter mer lys på denne tiden av året!

Og når lyset endelig flommer over oss igjen, eksploderer naturen rundt oss i våryr kurtise, fargeprakt og summende glad travelhet. Våren er her :)

Vi må nok finne oss i at mørket kryper enda tettere innpå oss en stund til.

Fram med refleks og hodelykt, sofakrok, bøker, filmer og hagebilder. Nå er det andre aktiviteter som spiller hovedrollen. Slik er det å ha årstider, og takk for det!

Men til tross for det... Jeg kjenner på lengselen etter lys! Og kanskje er det fint å ha noe å lengte etter også :)

Dette var mitt bidrag til Blommig fredags: Lengtan efter ljus

Vil du se flere bidrag på dette temaet så klikk her.

Er vi ikke alltid på jakt etter den gode lykkefølelsen?
Vi leter etter den store kjærligheten, de store prestasjonene, noe vi kan vise fram og være stolte over. Kanskje lykkefølelsen kommer når vi kan skaffe oss nye, fine ting? Når vi reiser og opplever andre steder? Kanskje er det når vi er alene i den store naturen at følelsene bruser som ørsmå champagnebobler i blodet? Når vi legger et nyfødt mirakel til brystet for første gang og kjenner at melken strømmer?
Hmm... Lykkefølelsen er sikkert ganske individuell. Kanskje kjennes den som champagne? Som forelskelse? Som glade ilinger i magen? Kanskje blir man varm i kroppen, fornøyd og lett til sinns? Uansett hvordan vi opplever lykkefølelsen vil vi gjerne ha mer. Så vi jakter.

Rosen Louise Odier dufter vidunderlig og blomstrer overdådig lenge.

Heldigvis er det mange veier til lykken. En av dem er hagen. En hage kan være alt fra en blomsterkasse på veggen, til en balkong, til en større eller mindre hageflekk. Det trenger bare å være en bit av verden som en selv disponerer. Da kan man gjøre hva man vil. Prøve så mange ganger som helst. Bestemme selv. Klø seg i hodet og lete etter inspirasjon. Kaste seg optimistisk i gang... eller gi blaffen... (-men da bør man nok heller søke lykken andre steder.)
Det er neppe slik at alle blir lykkelige av det samme. Men det dukker stadig opp artikler i aviser og på nettet, som nettopp beskriver hagearbeid som avstressende og lykkefremkallende... Kanskje ligger det en rest av det naturmennesket vi engang var i oss?

En titt inn i hagen.

Oldemorhagen kaller jeg denne delen. Den er vakrest tidlig på sommeren.

Hagelykke er vanedannende. Det skal ikke mye til heller. Kanskje starter det med at en kjøper seg en sommerblomst og blir overrasket over at den overlever sommeren. Utvider med noen flere året etter. Så står det plutselig en avdelt staude fra en nabo i jorden... -Og før man vet ordet av det, står man med yoghurtbeger, kjøpejord og frøposer på kjøkkenet. Ute er vårsola i ferd med å smelte bort vinteren. Inne begynner små spirer å titte opp i vinduskarmen. Er det så enkelt? Bare frø, jord,vann og så har man laget en ny plante? Yes!!!
Uten at man kanskje har tenkt over det så tar man aktivt del i en skapeprosess som involverer liv, død, skjønnhet, duft, kanskje mat, og helt sikkert utallige insekter.
Om man lager plantene selv eller kjøper dem, spiller det noen rolle? Kanskje blir man enda mer lykkelig når man lager noen planter selv? Fasiten er forskjellig fra person til person, tror jeg. Det er bare å prøve. (Men husk at du kan bli hektet...)

Selvsådde revebjeller skaper spenning i hagen.

Selv oppdaget jeg hagelykken tidlig. Den har nok vært i meg fra barneårene. Det handler om å lytte, se og være oppmerksom. I hagen kan man lettere stresse ned. Sitte rolig og betrakte. Bare nyte. Eller arbeide fysisk mens tankene flyter avsted. Hagen stimulerer alle sansene våre. Jeg kjenner at den gir meg energi. Jeg lader meg opp i hagen. Alle følelsene jeg beskrev først i innlegget finnes i meg når jeg er i hagen. Ikke på én gang... heldigvis. Det hadde blitt litt voldsomt. Men en følelse nå og en annen da. Mest av alt kjenner jeg en uendelig takknemlighet. Jeg føler meg så utrolig heldig som har mulighet til å skape mitt eget lille paradis. Hjemme.

Kvisthulen er et favorittsted. Her kan jeg gjemme meg bort litt.

Men er det hagelykke når gråværet ligger som en kald, fuktig hinne over hagen i ukesvis? Når høstmørket gjemmer hagen ute av syne fra alle vinduer?
Tja, har vi egentlig godt av å spise sjokolade hver dag? Kanskje er det lurt med pauser for å kjenne på gleden når solen titter fram og fargene gnistrer igjen.

Lykke er også forventninger om det fine som skal komme :)

Trädgårdslycka! er tema hos Bland rosor och bladlöss. Vil du lese flere innlegg på dette temaet finner du det her.

Og jeg som trodde jeg ikke var fordomsfull...

Jeg har visst om blodbeger i årevis, men avskrevet planten som vanskelig å få til og dyster i fargen.

Dyster faktisk!

Altfor mørk og med et like skummelt navn.

Hva skulle jeg med den?

Men som med alle mine ungdommelige og ubetenksomme dommer over hva jeg likte og ikke likte, sto også denne for fall - tilslutt. Det er heldigvis lenge siden jeg var så raskt ute og avslo blomster som stygge og kjedelige. Og det uten egentlig å ha sett dem nærmere innpå enn min egen kroppslengde. Veldig lenge siden...

Men Blodbegerne har holdt seg unna. De har gjemt seg i hagemagasiner og andres blogger, helt til 2013. Da sto jeg plutselig foran Hagegal-standen på Hagemessen og ble nødet med et lite plastbeger fullt av småplanter. De så slett ikke blodige ut. Ganske lysegrønne faktisk. Nesten så jeg fikk et lite håp om at de skulle takle både meg og hagen min, tross all min skepsis.

Vel, for å gjøre den historien kort, ble jeg overbevist i den grad at jeg både sanket frø av plantene mine og gjorde et (mislykket) forsøk på å overvintre en av dem inne.

Morplanten, som jeg satte mørkt da den skulle stått lyst, viste ikke tegn til liv om våren. Heldigvis spirte frøene så det suste. De vokste og vokste, og snurret seg i hverandre. Jeg klippet og stusset litt, og kunne sikkert tatt mye mer enn jeg turde. Da sommervarmen kom, ble de plantet ut. Det så de ut til å stortrives med. De grep tak i det de fant, slynget seg rundt, og klatret helt på egenhånd. Noen klatret i rosestativer, andre i armeringsjernet på pergolaen og de mest uheldige fikk utdelt den litt for skyggefulle kvisthulen. Der var det trangt om plassen og kamp om lyset. De klarte seg fint, men ble ikke like frodige og store som de som sto i solen. Det er forøvrig disse barna av fjorårets planter som pryder innlegget her.

Det man straks tar for å være blomsten, den rosa klokken, er egentlig bare begerblader. Selve blomsten er nesten sort og henger ut av klokken med kritthvite pollenknapper.

Blomsten visner og faller ut, men det rosa begeret henger der standhaftig hele sommeren til ende. Om blomsten blir pollinert før den visner, blåser det seg opp en liten boble midt i klokken. Det er en frøkapsel. Er du heldig så er den skranglende full av frø :)

Blodbegerblomst

Når jeg skriver om blomstene mine så omtaler jeg dem ofte som om de skulle være jenter, kanskje prinsesser eller til og med dronninger...

Det får jeg ikke helt til å passe inn med denne blomsten.

Den er maskulin! No doubt...

Jeg går jo og plukker på plantene mine. Løfter blomsterhodene opp så jeg kan se dem i ansiktet og ja... dere vet... pusler litt med dem.

Jeg behøvde ikke vippe opp mange blodbegerknopper før jeg i anstendighetens navn lot dem dingle i fred ;)

Ingen ting i veien med potensen der. Ikke rart de skrudde seg nesten til topps på rosebuene mine. Og det på sin aller første sommer. Dette er egentlig stauder nemlig. De ville vokst seg kraftigere, høyere og flottere for hvert år om de bare hadde taklet vinteren. Men akkurat det er nok litt mye å forlange når de stammer fra det sydlige Mexico...

Her behøves neppe ytterligere forklaringer på plantenes maskuline trekk.

Det hjelper ikke at de kler seg i rosa eller nesten sort heller.

Hovedtyngden av plantene nådde et par felter høyere opp på rosebuen innen frosten tok knekken på dem. De øverste lange skuddene klamret seg fast over hodet på meg, men der rakk ikke blomstene å slå ut.

Akkurat de to plantene på bildet over har jeg pottet opp, klippet ned og tatt inn. De står med små spede skudd i kjelleren. Under lys denne gangen... Så får jeg se om de klarer seg bedre enn fjorårets. Kanskje kan jeg bruke skuddene som stiklinger også. Da har jeg enda en overvintringsmulighet. Det er spennende med planter, og noen er verdt en ekstra innsats.

Frøene jeg har sanket ligger fortsatt i kapslene sine. De er så tørre at det skrangler når jeg rister på dem. Frøene skal i såjord senest i januar. Kan hende jeg starter i desember allerede. De trenger lang tid... Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang. Til tross for at vinteren knapt har kommet enda.

Selv om blodbeger ikke tåler vinteren her, så er den forbausende tøff.
Det har vært mange frostnetter med helt ned i 3-4 kuldegrader uten at den ga opp. Selv om den var rimkledt flere morgener på rad, så struttet den like fint når solen hadde smeltet is til vanndråper. Det var nesten trist den dagen jeg klippet ned to av dem for å ta med røttene inn.

Det ble noen midlertidige kranser og hengende buketter inne de påfølgende dagene.
Vakkert det også :)

Nå har alle planter tatt kvelden her på Fagertun. Blodbegerne ute er døde, men i kjelleren er det både liv og håp. Og mer skal det bli. Til sommeren gleder jeg meg til å kle vegger og stativer med denne villige klatreren som hverken er dyster eller blodig. Den er igrunnen veldig anvendelig og fin :)

Blodbeger - Rhodochiton atrosanguineus

Her har ikke mørket noen strand å knuse mot, og ikke lokker det fram forliste drømmer fra et sommergrønt land heller.

Mørket på Fagertun bare sklir umerkelig og stille på plass hver dag. Dypere og dypere i sin sorte tomhet. Det sier hysj, nå skal hagen og gartneren hvile. Glem fotoapparat og hagehansker. Det er hverken farger eller liv der ute nå. Gå inn og drøm vakre og kreative drømmer om et sommergrønt Fagertun-land.

Tenn lys og kryp opp i sofaen under skinnfellen. Våren kommer når den skal.

En liten, men desperat fotojakt i kveldsmørket ble det allikevel. Jeg må jo prøve!
Pergolaen har fått lyspynt. Nå nærmer det seg 1. advent, og stemningen må på plass. Om jeg ikke ser hagen lenger fra vinduene, så ser jeg i allefall lysene :)

Det bare noen få uker til sola snur. Men først skal mørket bli enda mørkere...
Som den mørkeste timen før daggry.

Hagen skal få ligge i sin dypeste tornerosesøvn i måneder framover. Tidligst i mars vil morgenfuglene våkne til liv. Øre av fuglekvitter og med trøtte, men fargerike ansikter mot den blendende solen.

Åh, som jeg gleder meg :)

Fjoråret sto i hagens tegn her hos meg. Jeg dukket ned i frøkatalogene i januar og brukte resten av vinteren på å så frø, prikle, plante om og fylle planterommet i kjelleren.
Ute sto pergolaen i sin fineste vinterskrud. Den prydet hagen med bølgende snøskulpturer. Jeg fulgte vinterens gang med spaden i hånd og måket ganger rundt i hagen. Hver helg tok jeg bilder.

Sola spanderte ikke mange stråler på Fagertun de to første månedene av året, men heldigvis dukket den opp i tide til vårsmeltingen.
Imens koste jeg meg i hageblogg-land. Der er det alltid hagesesong og masse inspirasjon å hente.
Ute lavet snøen ned og hagen ble en spennende labyrint med alle sine ganger.
Kvisthulen fikk tett tak og trengte strakstiltak da konstruksjonen begynte å vise sin fleksibilitet. I en lang vinterperiode føltes hulen som nettopp det. En hule... Jeg pyntet med fakler, satte meg på benken der inne og nøt følelsen.

Så lenge kreativiteten ikke kunne få utløp i blomsterbed, var snøen god å ha. En mildværsdag med kram snø bød på materiale i massevis. Sammen med yngstejenta, sørget jeg for at en snøhaug ble omdannet til en sovende kattepus. Den holdt seg i ro på stedet i flere uker og så ganske fredelig ut fra kjøkkenvinduet.

Først i overgangen mars-april begynte det å dukke opp bare flekker i hagen. Vårsuget var brutalt tilstede. Den ene bloggen etter den andre kunne vise vårtegn, mens snøen lå og trykket i hagen min.
Jeg strødde aske overalt og ønsket hver solstråle velkommen. Hagen ble grå og skitten, men cm for cm vokste de bare flekkene og haugene ble lavere.
Etterhvert som snøen smeltet fram busker og småtrær, kunne jeg konstantere at mangel på oppbinding hadde straffet seg.

I april kom jeg endelig i gang med årets hageprosjekt. Ny kjøkkenhage!
Den skulle ligge utenfor kjøkkenet (selvfølgelig), og bestå av kasser snekret av ikke-impregnert materiale.

Kassene fylte jeg med halm, hestemøkk og gresstorv. Dette dekket jeg til, og lot ligge å godgjøre seg noen uker. Først når nesten hele mai hadde passert, satte jeg i gang med planting og såing. Da var plenen blitt grønn og løkblomstene struttet i bedene.

Juni eksploderte i frodighet. Løytnantshjerter, bjørnerot, pioner, akeleier...
Mot naboen blomstret syrinhekken. Litt større enn året før, litt mindre enn neste år. Jeg gleder meg til den blir voksen.

I Oldemorhagen blomstret den ene stauden etter den andre til humlenes summende fryd. Jeg fylte vase etter vase med buketter.

Juni var alliumens måned. De sprer seg sakte, men sikkert. Jeg vil gjerne ha mengder av dem, så alle frø får en sjanse til å trille ned i jorden.

I kjøkkenhagen kom en roseportal på plass med en William Baffin-rose på hver side. En stor urne med squash ble plassert som blikkfang i midten. Både urter og salat begynte å finne veien inn til kjøkkenbordet.

Om juni var frodig, så ble juli bugnende. Solen dirret het og lys på himmelen, og badevannet ble varmere dag for dag. Det var ferietid og hagen fikk klare seg mye selv. Gartneren grillet, badet og fartet både hit og dit. Imens jobbet biene, fuglene og alle de andre skapningene på høygir i hagen. Blomstene blomstret seg ferdig på rekordtid, og jeg begynte så smått å fundere på om det skulle bli igjen noen blomster til senhøsten.
Kvisthulen ble kledd inn med roser og klematis. Riktignok bare på den ene siden, men resten kommer nok etterhvert...

Flammebedet begynte for alvor å flamme opp, etter å ha glødet seg forsiktig gjennom forsommeren.
De intense gule, røde og oransje fargene skapte varme langs pergolaen. Jeg tenkte at jeg skulle ha gravd ferdig gulvet der inne, men orket rett og slett ikke i varmen.

Både Oldemorhagen og kjøkkenhagen satte inn et ekstra gir. Oldemorhagen tok ut resten og nådde topp-punktet sitt, mens kjøkkenhagen hadde planer om å kjøre løpet helt ut.

I August vokste alt seg stort. Hagen virket fylt til bristepunktet. Alle de ledige plassene jeg husket fra tidlig vår var borte, og hagestellet besto av å rive opp og kutte tilbake. En herlig tid i overflodens tegn. Egne grønnsaker til middag og blomsterbuketter på alle bord.

Kongeskjerm 'Ammi Majus' ble et nytt bekjentskap. De hundekjeks-lignende blomstene broderte seg inn i bedet ved kvisthulen. Riktig så romantisk syntes jeg. Neste sesong skal nok få smake flere frø av denne lekre planten.

Ellers i hagen dukket det opp solsikker både her og der. Hver eneste en sådd av fuglene i hagen. Jeg lot alle stå der de dukket opp. De så så glade ut. Humlene elsket dem og lot seg ikke distrahere av noe i sin iver etter å suge blomstene tomme. Ungene klappet dem på ryggen, mens de irritert prøvde å skyve vekk innpåslitne fingre med bakbena sine.
På bildet er det riktignok en nøkketungeblomst humlene har invadert, men gul og fin som en solsikke er den :)

Ved pergolaen tok flammebedet luven fra resten av hagen. August var måneden for sprakende, hete farger. Jeg ble så glad av å bli møtt av dette gnistrende fargeshowet hver eneste dag når jeg kom hjem fra jobb. Hele tiden i endring, men like flott i alle variasjoner.

I august hadde jeg åpen hage for aller første gang. Det var en spennende og morsom erfaring. Hagen fylte seg opp med blide og interesserte mennesker, og jeg senket skuldrene, mens ungene stekte sveler og kokte kaffe.

September bød på nattefrost og høstfarger. I bedene ble alt som blomstret tatt godt vare på og værmeldingen nøye overvåket. Selv om fargene sakte falmet, så holdt hagen stand. Til og med en forvirret orientvalmue fant det forgodt å sette igang en ny vår på feil side av året.
Blomsterbukettene kom ofte duggvåte og friske inn på kjøkkenbenken, noen ganger med rim i kantene.

Så kom snøen med oktober. Snø, tåke og gråbrune farger. Bedene krympet i volum, mens farger og livskraft trakk seg sakte ned under jorden. Den ene dagen varm, den andre kald. Noen blomster hang med til langt ned på 5 minus, men tilslutt ga det meste tapt. Georginene var av de første som takket for seg. De ble gravd opp og fraktet ned i kjelleren. Der ligger de og venter på neste hagesesong. Et par blodbegerplanter ble også reddet, men ellers sanket jeg bare frø fra det jeg ønsket å beholde av ettåringer og vinterpingler.

November fulgte opp med mer mørke og en fargeskala som etterhvert gikk helt over i svart-hvitt. Jeg tente lys inne og kjente at hagesesongen var over. Fuglene ble matet i mørket hver morgen. Selv om det var like mørkt når jeg kom hjem fra kontoret om ettermiddagen, så var alltid forautomatene tomme for frø. Så hadde nok fuglene jobbet intenst mens det var lyst ute... Sultne som bare det.

Tilslutt ble året avrundet i desember med julelys, juletre og juleromantikk. Jeg glemte blogg og hage og lot meg drive med. Hagen snødde ned, tinte opp og snødde til igjen. Skiene ble testet og vinteren var et faktum. Plutselig stod det kjøpebuketter på bordene inne. Julerøde tulipaner og duftende svibler. Sammen med juletreet ble det mer hage inne enn ute.
Pergolaen fikk en lysende lenke langs hele sin lengde og sammen med kvisthulen lyste den opp i desembermørket. Koselig å se på innenfra.

Så var 2014 over.

Et herlig hageår med fantastisk varmt sommervær og en lang, mild høst.

Nå blir det spennende hva 2015 har å by på.

Snart skal frøposene fram igjen. Jeg er sent ute i forhold til i fjor, men ingen år er like.

2015 er foreløpig et snøhvitt hageark med alle muligheter åpne.

Jeg gleder meg til å ta fatt på det.

Vinter, vår, sommer og høst. En uendelig syklus av snø, regn, sol og vind.

I hagen står kvisthulen og gror igjen. Om vinteren dekkes den av snø, om sommeren av planter.

For hvert år blir veggene sprøere og mosen grønnere. Jeg er spent på hvor lenge den vil vare. Om den fortsatt står der om fem år eller ti år?

Tanken er at jeg skal skifte ut kvistene etterhvert som det trengs. Kanskje vil rosene jeg har plantet inntil, bli et levende nettverk som holder den sammen.

Hulen er fin hele året. Den synes godt fra stuevinduene.
I vintermørket får den stemning fra en lysslynge mellom kvistene. Om sommeren lokker den med avslapning og koseprat på benken.

Selv om det er utsikt til hulen fra stuen, er det ikke innsyn til benken der inne. Jeg har vevet noen tettere felter i huleveggen som sørger for skjerming. Det gjør hulen privat og intim, samtidig som man har god utsikt mellom sprinklene til alle kanter.

Omringet av blomsterduft og med en tekopp i hendene blir lukepausene ren nytelse.

Hulen passer godt inn i det romantiske floret jeg har av blomster og busker i denne delen av hagen. Den er rustikk og stor, lett og gjennomsiktig - alt på en gang. Til sommeren skal jeg sette ned enda en Polstjärnerose ved den. En riktig hardfør rose som kan få blande seg med reisverket i hulen og bidra med grønt bladverk, hvite skyer av blomster, og støtte til konstruksjonen. Det fine er at de myke greinene blir til hard ved etterhvert. På den måten kan jeg lede dem dit jeg vil ha dem, for så å la dem stivne. Ulempen er alle tornene. Men slik er det med roser. De er vakre og temperamentsfulle... Bare se, men ikke røre...

Hulen er så romslig at det går greit med torner på veggene. Det er stor takhøyde og taggete grener som stikker inn i rommet kan lett klippes vekk. Bare fuglene liker å bevege seg gjennom huleveggen og de synes til gjengjeld det er storartet å få huletaket helt for seg selv. De bruker det flittig på sin vei til og fra fuglematerne.

Under er kvisthulen fotografert gjennom 2014 mens årstidene passerer.

Et år i løpet av to og et halvt minutt.

Den er lik og foranderlig på en gang.

April er den fineste tiden til å høste materiale til slike byggverk.

Før bladene spretter ut er greinene seige og samarbeidsvillige. Det er bare å klippe ned, binde sammen med ståltråd og voilà!

Noe for hageprosjektlisten 2015?

Helt sorte blomster finnes kanskje ikke. Men så dypt røde at de ser sorte ut i skyggen, det finnes det et godt utvalg av. Det er spennende med noen mørke kontraster i hagen. Litt dramatikk og variasjon fra de lette fargene. Det skal ikke så mye til, ellers kan det fort bli dyster stemning. Bare en liten aksent her og der.

Her er et knippe sorte valmuer med silkeraslende skjørt. Med nok lys kan man se at de egentlig er røde, skjønt rødfargen sitter langt inne.

En rød Vortemelk (Euphorbia) kan virke veldig mørk, men skaper en fin kontrast til Marikåpen. De gulgrønne blomstene til Marikåpen svarer med å bli nesten selvlysende. De flørter villig med hverandre og alle som titter på. De små gulaktige blomstene til vortemelken tar opp fargen til partneren sin. De kler hverandre.

Også i kjøkkenhagen kan man leke med kontraster. Bildet under viser en broccoli i blomst til venstre. Den lyser vakkert gult. Til høyre er en rød Meldestokk (Red Orach). Den siste er kraftig beskåret og høstet av gjennom sommeren, men har trasset seg til å sende opp noen blomsteraks likevel.

Salatbedet er en fin arena for å tegne med farger. Planter man i mønster, holder bedet seg interessant og fristende i ukesvis. Helt til man har spist det opp.

Her er det Rød Amarant i midten av bedet, omkranset av ruccola, tagetes og rød salat. Nam nam :)

Til venstre ser vi en rød Jonsokkoll som brer seg inn mellom andre bunndekkere. Slike tepper av blader er så fargerike i seg selv at de ikke trenger blomster. Men når Jonsokkollen først blomstrer er det med små blå blomster som skaper en artig kombinasjon til de røde bladene. Den er en av de mest villige staudene i hagen. Den sprer seg med utløpere som kan nappes opp og flyttes rundt for å spre planten. Den blir mer grønn i skygge og mest rød i sol.

Denne svarthyllen på bildet over, lever opp til navnet sitt og er en spennende busk i hagen. Den er egentlig ikke helt herdig her på Fagertun, men klamrer seg til livet. Når den blomstrer er det med rosa/hvite flate skjermer. De lyser opp det mørke bladverket. Senere blir det sorte bær.

Man kan ha mørke planter uten at det er blomstene som er sorte. Noen ganger er det bladverk og stilker som skaper de mørke tonene. Georginen over er et vakkert eksempel, skjønt plasseringen kunne vært bedre for å få fram fargene.

Georginen på bildet til venstre og under har samme mørke blader, knopper og stilker, men en annen farge på blomstene sine. Det er alltid spennende om jeg klarer å overvintre alle georginene mine. Som regel er det noen knoller som tørker inn eller råtner, og da er slaget tapt. De gamle store ruggene mine klarer seg alltid. Det er nykommerne det knytter seg spenning til. Slik som disse mørkbladede georginene.

Nå nærmer det seg april og snart skal georginerøttene tas opp fra kjelleren. De skal ses over og plantes i ny frisk jord. Ute ligger det fortsatt snø, men våren er på vei.

Sesongen har startet inne. Det spirer i kjelleren. Ikke riktig så mye som i fjor, men jammen tror jeg ikke det blir en ny hagesesong for det. Plutselig en dag er den i gang, og jeg kjenner at det kribler i fingrene mine etter å stikke dem i jorden.

Det går mot en ny vår- og hagesesong på Fagertun. En ny tid, faktisk. Fra å ha hatt full fokus på hagen som hobby, har jeg plutselig innlemmet noen nye elementer i (hage)livet mitt.

Det blir spennende, berikende, og litt rart.

Årsaken (selve hovedelementet) heter Morten.

Han påstår at han hverken er gartner eller spesielt handy, men jeg værer en spire av potensiale - og spirer er jeg jo flink med.

Hans erfaring med hage er en kjempestor gressmatte som han kaller ved ulike navn, alt etter hvor på plenen han befinner seg - Rough, Green, Fairway og slikt. Han strør rundt seg med fremmedspråklige navn. Jeg blir lettere forvirret.

Bedre blir det ikke av at han gyver løs på alle kongler som dumper i bakken fra furutrærne i hagen sin, og slår dem vekk med en kølle. (Ja, for han har faktisk en hage, men der heter gresset moseplen.)

Jeg har lyst til å finne ut hva denne plenhobbyen kan by på av utfordringer og spenning. Siden sesongen for min hagelidenskap og Mortens lidenskap ligger innenfor akkurat samme periode, må vi nok gi og ta litt. Jeg vil gjerne utforske den fine plenen han leker seg på, og han får helt klart stikke spaden i gressmatten min.

Nå er jeg veldig spent på hva en liten ball, noen køller og en gressflate (er den helt uten bier tro?) har å by på. Spesielt sett i forhold til det mangfoldet hagen min øser ut av seg.

Her på Fagertun får jeg ganske ubemerket finslepet en spenstig og lett vridende hofteteknikk.
Det skjer hver gang jeg smyger meg en meter eller to lenger inn i bedet enn det stier og tråkksteiner tillater.
Jeg svinger gjerne både rive, ljå og hekksaks. Selv beisekosten får seg en svingom år om annet.

Hull graver jeg også stadig, og uten unntak putter jeg noe i dem. Kjempeenkelt.

Den tilfredsstillelsen jeg kjenner etterpå, er kanskje litt lik den man får på en golfbane.
Men mine hull er jo verdt et bilde etter innsatsen...
I Mortens tilfelle ville det jo blitt 18 veldig like bilder. Eller hva..?

Når snøværet ute gir tapt for påskesolen, kommer takrennedrypp og fuglekvitter fram. Det kommer nok til å krible i både golf- og hagefingre da.
Og mens Morten leter fram nytinte golfbaner, durer jeg ned i kjelleren og henter fram georgineknollene mine.

Det er tid for å vekke syvsoverne. Jeg måler de bare flekkene kritisk hver dag, og nikker fornøyd for meg selv. Jeg krysser av i kalenderen for årets hagemesse og duller med småspirene mine.
Morten setter seg på fly til Tyrkia og grønne gressflater. (Joda, visst har jeg fått tilbud om å bli med, men det passet dårlig med jobben denne gangen.)

Jeg har ikke vært like aktiv med bloggen denne vinteren. Slik kan det gå når tankene flyr. Vinteren har plutselig fått et rosa skjær som den ikke har hatt siden jeg var på alder med mine egne barn. Livet er rart og fantastisk.

Nå begynner det likevel å skje noe. Hagen ligger fortsatt under snøen, men fuglene synger om at det snart er vår. Lyset vekker meg om morgenen og i kjelleren er en håndfull potter med spirer priklet ut i hundretalls. Jeg har til og med holdt mitt første foredrag i det lokale hagelaget. Det var spennende og morsomt. Jeg kjenner at det begynner å dra seg til igjen. Fagertun er klar for en ny hagesesong. Den blir kanskje ikke like intens som i fjor, men helt sikkert like fin. Alt jeg fikk gjort i fjor er jo gjort og kan nytes som ferdig i år.

Bare pergolagulvet ligger og ulmer i bakhodet mitt. Det blir sommerens tyngste prosjekt.
Jeg skal planere ut bakken i pergolaen så det blir lik takhøyde hele veien.

Hadde enda snøen forsvunnet derfra først, men slik blir det nok ikke i år heller.
Kompassnålen dreier ikke når hagen står stille. Tror jeg skal ut og strø aske på snøen når solen kommer frem igjen. Pent blir det ikke, men litt effekt har det helt sikkert.

Det skal bli spennende å oppleve våren 2015. Kanskje blir jeg enda flinkere til å ta et skritt tilbake og nyte hagen. Jeg vil jo gjerne markedsføre hagelykken på Fagertun. -Og den er best 'live'. Med nesen tett på en duftende Louise Odier-rose, eller på benken i Kvisthulen med hyggelig selskap.

Det å sitte i lange kvelder på verandaen med levende lys og koselig stemning er noe av det beste med sommeren. Etter et grillmåltid med salat fra kjøkkenhagen og krydder fra urtehagen...

Da er det sommer og nesten feriefølelse selv om man allerede har hatt en lang dag på jobb. Jeg gleder meg til å la Morten smake på sommerhagen min.

Nå har våren presset ut vinteren på Fagertun. Endelig!
Mellom visne stauderester lyser det i gult og lilla. Jeg har lyst til å sitte ute i bedene hele dagen og klippe ned brask. Jeg vil luke vekk ugress og rydde plass til alt som snart skal opp. Det blir ikke riktig slik. Tiden må strekke til på så mange kanter, men en halvtime nå og da hjelper også. Skuldrene senkes når jeg setter meg ned og tar fatt i saks, sekatør og ugressjern. Hodet tømmes og kreativiteten flyter. Det er når jeg sitter slik og ikke tenker så aktivt, at ideér og alternative løsninger dukker opp.
Det er når jeg sitter slik at jeg kommer nærmest hjertet av hagen min. Det er da jeg tar temperaturen og sjekker allmenntilstanden til Fagertun. Jeg ser hvor det er problemer, hvem som sliter, hva som spirer hvor og jeg finner frøplanter som er verdt å ta vare på. Bedene betraktes nedenfra og nærkontakten med halvvåkne insekter, jordens dufter og små mirakler er intens.
Det er en egen verden.

Jeg klipper alt gammelt brask i biter og slipper det rett ned igjen i bedet. Jeg liker tanken på at minst mulig fjernes. Gjennom sesongen tilfører jeg gressklipp og litt naturgjødsel, men tar bare ut blomsterbuketter (i rikt monn) og rotugress. Annet avfall blir stort sett lagt tilbake i bedet. Planen er at jorden skal bli bedre og bedre. Meitemarken skal trives og planterøttene skal få en porøs og næringsrik jord å vokse i.

Inne i kjelleren har jeg småplanter under lys. Ikke like mange som i fjor, men det blir nok flere innen utplanting.
Dessverre har jeg fått bladlus også. Det er første gang og fryktelig irriterende! Jeg klemmer nådeløst ihjel alle jeg ser. Om de slipper seg ned i pottejorden, trykker jeg til med en finger. '
Her om dagen var jeg så heldig å få en marihøne inn i bilen på vei hjem fra jobb. Aner ikke hvor den kom fra, men plutselig satt den på innsiden av ruten min og så veldig forkommen ut. Den ble fanget så snart jeg stoppet bilen, og fraktet ned i kjelleren. Ikke med onde kidnapper-hensikter, men med forsikringer om at det var et riktig så hyggelig sted.
I kjelleren fikk den plass på et persilleblad. For sikkerhetsskyld klemte jeg fast en bevinget bladlus foran den og sprutet litt vann på planten, så marihønen skulle skjønne at det var full servering i lokalet. Ved inspeksjon dagen etter hadde den forflyttet seg til en anisisop og så akkurat så fornøyd ut som marihøner med to prikker pleier å se ut. Hadde den hatt en tunge som oss, hadde den sikkert slikket seg rundt munnen og klappet seg på magen med et par av beina sine. Men nå er det en stund siden jeg så den. Ikke at det er så rart i jungelen av grønne blader som befinner seg i kjelleren. Jeg velger å tro at den sitter der et sted i det grønne og har det aldeles utmerket.

God vår til alle!

Nå braker det snart løs i hagen :)

Det er midt i mai og våren har endelig foldet seg ut på Fagertun.
Bjørka er litt knipen med museørene, men gresset vokser og den ene knoppen etter den andre slår ut i bedene. Hvitveis lager deilige dyner over mørk jord. Løkblomstene er som små fargeeksplosjoner etter en lang årstid med begrenset palett.
Det er en herlig tid!
Den aller beste på hele året. Alt er mulig. Jeg føler meg full av optimistisk energi. Sommeren er like om hjørnet og hvem vet? Kanskje blir akkurat denne sommeren den aller beste?

Planen for helgen var å så i kjøkkenhagen.

Jeg startet torsdagen ved kjøkkenbordet og fant fram frøboksen min. Posene fylte bordet, og jeg tegnet opp syv kasser på et ark.
Kålvekster i en kasse. Salat i en annen.
Erter i en kasse. Gulrot i en annen.
Det tok litt tid før jeg ble fornøyd med fordelingen.
Bønnene skal i hvert fall få seg en ny kasse i år. Det gamle klatrestativet skal ned. Det er litt trist, for det ser bra ut enda, men jeg trenger å komme til jorden skikkelig og forbedre den grundig.

Et nytt bønneklatrestativ havnet derfor øverst på helgens hageliste. Jeg liker høye bønner, men de kan strekke seg voldsomt om de får det som de vil. Det er derfor lurt at stativet står slik at man kommer lett til i høyden. Løsningen ble en rad med bønner i ytterkanten av to parallelle kasser. Stativet ble bygget som en buet tunnel mellom kassene. Jeg vet ikke om det kommer til å fungere, men 'jeg har en god følelse', som Harald Rønneberg pleier å si på Senkveld...

Først tok jeg en tur ut i naturen og hentet en haug med ungtrær. (Med grunneiers tillatelse.)
10 av dem ble stilt på geledd, godt trykket ned langs kasseveggene. Deretter var det fram med ståltråd og avbiter. Jeg bøyde toppene over hverandre og surret fast. Så flettet jeg det hele sammen med kvister og festet tre litt grovere stokker i enden for å stabilisere byggverket.

Det ble tre turer opp i skogholtet før jeg hadde samlet nok materiale. Det er rart hvor mye som går med selv om stativet ser veldig glissent ut...
Helt jevnt og rett ble det ikke, men bønnestativet, eller bønnetunnelen om man vil, ble tilslutt ferdig. Bønnene lar vente på seg. De trenger varmere jord og bedre vær enn det som er lovet med det første. De skal få starte tilværelsen inne i varmen og komme ut når sommervarmen dukker opp. Da skal de få slynge seg oppover stativet og kle inn tunnelen. Tenk å gå inn dit og plukke bønner som henger ned over hodet mitt til sommeren...

Selv om bønnene mangler, ble resten av kassene fylt. Den ene med gulrøtter; vanlige orange sommergulrøtter og Atomic Red. På frøposen fra Garden Living sto det tilslutt: elsker pyntekorg...

Elsker Pyntekorg?
Kanskje det er de røde gulrøttene som elsker pyntekorg? Eller kan det være gartnerne selv tro? Tidligere har jeg blandet gulrøtter og løk, men nå ble det gulrøtter med hvit Cosmos av egne frø. Lurer på hvordan det blir?
Om pyntekorgen spirer blir det i hvert fall vakkert :)

Håper bare ikke at gulrotflua også synes det!

Den andre kassen inneholdt allerede en rad med Persisk Karve fra i fjor. Den kommer til å gå i blomst i år og danne karvefrø. Der fylte jeg på med bladdill, vanlig dill og en pakke med bondebønner.

Det ble en kasse med Mangold og forskjellige rødbeter også. Røde og hvite rødbeter i sirkler (om man deler de over), avlang rød rødbete og rund gul. Bladbetene er i fargeblanding de også.
Jeg bruker både Rødbetbladene og Mangoldbladene som salat. I tillegg bruker jeg selvfølgelig rot og stilk av disse grønnsakene. På den måten får jeg utnyttet rødbetene lenge før de er høsteklare - og så smaker det kjempegodt.

Mer rakk jeg ikke å så i helgen. Jeg måtte jo vandre rundt med kameraet og nyte alt som gnistret mot meg i nypusset vårdrakt.
Selv om hagen fra avstand fortsatt ser ganske puslete og tom ut, finnes det mange små,vakre tablåer hvor enn jeg snur meg. Og da må jeg jo gjøre nettopp det.
Jeg surrer rundt som en humle på jakt etter vakre blomster. Legger meg langflat på bakken for å få best mulig utsikt, og suger til meg lukter og lyder. Vinden får plantene til å gynge. Jeg fryser litt, mens solen fortsatt fomler med termostaten.
På verandaen står det sarte kjellerplanter på herding og hakker tenner. Tenker bladlusa lengter inn igjen i varmen nå!

Nå er det er åtte måneder siden sist jeg besøkte min egen blogg og den fantastiske hageverden som fins på nettet. Det er både trist og fint på en gang. Når jeg sier trist, så er det med en vemodig følelse av at jeg har trukket meg vekk fra hagevennene mine. Samtidig er det litt fint også, fordi jeg har hatt det så bra i det virkelige livet at jeg ikke har rukket å leve online.

Rød Jonsokblomst på besøk i bedet.

2015 ble et rart år med forelskelse, kjærlighet og en ny hobby. Hagen var med meg, men den skjønte nok at jeg ble dratt inn i en virvelvind av følelser og ønsker, så den puslet om seg selv så godt den kunne. Den blomstret som en fantastisk kulisse til det som var i ferd med å vokse fram som mitt nye liv. Hagen taklet glatt at gartneren dro på ferie langt utenfor hagegjerdet. Den svaiet med vinden og lot seg mette av regn og rense av fugler. Plantene støttet hverandre og slapp frøene sine til jorden når tiden kom.

I bakgrunnen står det et nett lent mot uthuset. Ikke spesielt pent i hagen, men praktisk når jeg øver golfslag...

Værgudene hadde det litt morsomt med årstidene underveis, og hadde jeg ikke glødet av forelskelse hadde jeg sikkert frosset og fryst meg langt inn i juli selv også. Først da falt de siste tulipanblomstene fra hverandre og drysset kronbladene sine til jorden. Det var fullstendig kaos i rekkene og dirigenten merket ingenting.

Julipaner, nei tulipaner mener jeg. I fint flor selv om kalenderen sier at det er godt ut i Juli.

Det var først da høsten kom med glødende farger og varsler om nattefrost, at jeg kjente et lite stikk av panikk. Sesongen nærmet seg slutten. Jeg høstet grønnsaker med lidenskap blandet med en smule vemod. Samtidig nøt jeg at høsten ble lang og mild. Jeg bestilte løk og plantet tulipaner, narsisser, krokus og snøstjerner. Det var nesten så jeg ikke fikk gravd nok. Jeg klippet ned planter og nøt noen uker med hageliv. Og så ble det vinter.

Vanlige og blå poteter, erter, bønner og knutekål. Mmmm....

Et helt hageår er over. Så rart! Nå lurer jeg på hvordan 2016 skal bli. Jeg er fortsatt lykkelig forelsket nemlig. Og samtidig vet jeg at hagelivet mitt aldri vil bli helt slik det var da jeg var alene med barna og våre rutiner. Nå har jeg fått en dimensjon til i livet mitt. En herlig mann og hans to skjønne døtre, de har også blitt en del av mitt og barnas liv. Et hus med hage i byen og et på landet. Helger her og helger der. Ferieturer og golfdager. Det er klart at jeg får mindre tid i hagen. Lett matematikk det.

Pergolaen blir sakte, men sikkert ferdig...

Kanskje det viktigste og vanskeligste med det faktum, er å skru ned forventninger og ambisjoner. Jeg ble ikke ferdig med å grave til gulvet i pergolaen i 2016. (Selv om kjæresten gjorde en formidabel innsats!) Kanskje må jeg regne med at alt tar dobbelt så lang tid å gjennomføre heretter. Kanskje må jeg redusere prosjektene mine med det halve fremover? Det har tatt noen måneder å la det synke ned. Livet er et kompromiss, og jeg vil ha med meg alt selvfølgelig. Så får jeg heller redusere litt her og der for å rekke det. Det viktigste er definitivt hagegleden når jeg først er i hagen. Heller kvalitet enn kvantitet.

I år (også) skal jeg så færre frø enn tidligere. Jeg skal kose meg i hagen når jeg er der og ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke rekker å dokumentere det på bloggen. For det hadde jeg i sommer, tåpelig nok… Hvis jeg rekker å blogge så blir det en bonus for meg selv, for jeg elsker å skrive!

Det var ingenting å si på frodigheten i fjor. Stien ble nesten borte mellom plantene.

Til sommeren regner jeg med at hagen vil vokse fram fra det rosa, forelskede tåkesløret som har ligget over Fagertun siste året. Skarpere i konturene og med noen krav til gartneren sin... Et år mer eller mindre på egenhånd gikk helt greit, men det er ikke noe vits i å dytte grensene for langt. Heldigvis har jeg hele tiden jobbet med hagen min ut fra at den skal være mest mulig lettstelt. Det kan jeg dra nytte av nå - og jeg gleder meg intenst!

Bagera nyter sommeren. Han bryr seg ikke nevneverdig om alle løvetannplantene som spirer fram. Heldigvis!

Tulipa praestans 'Fusilier'

Som regel starter tulipan-sesongen her på Fagertun i mai, men når våren er tidlig ute ser jeg de første blomstene allerede i april. Fjorårets vår ble både kald og sen. Tulipanene lot vente på seg, men da de kom varte blomstringen til gjengjeld uvanlig lenge.

Det er alltid den røde Tulipa praestans 'Fusilier' som viser seg først. Den er ikke så høy. Fusilier rager bare 20 - 30 cm over bakken. Som en bukett med skarpt røde fargeklatter blomstrer den glad og fornøyd på flere grener. Den har gjerne fire blomster på hver plante, noen ganger flere. Fargen er intens rød. Den er som en herlig sjokkdose med vårenergi i bedene. Fusilier er lite kravstor og setter gjerne flere løker for hvert år.

Jeg blir så glad når jeg om våren ser de spisse knoppene rødme mer for hver dag som går. Da vet jeg at tulipansesongen er i gang!

Tulipa 'Tarda'

En liten solstråle i bedene om våren er villtulipanen Tulipa 'Tarda'. Den har gule blomster som stjerner mot solen. Hvert kronblad med en hvit spiss. Baksiden av blomstene rødmer så smått, men er solen framme åpner de seg på vidt gap mot lyset. Når ettermiddagsskyggene brer seg, lukker de kronbladene sammen og forestillingen er over til neste gang lyskasteren peker dem ut på scenekanten.

Det er noe fascinerende med blomster som beveger seg. De får nesten litt ekstra personlighet. Jeg må bare finne meg i at det ikke er hver dag jeg får kikke inn i ansiktene deres.
Disse små villtulipanene brer seg utover med de lange, smale bladene som et teppe mellom blomstene. Tulipa 'Tarda' er verdt å bøye seg ned på kne for.
Jeg liker å betrakte blomstene fra lav høyde. Da kommer jeg liksom inn i blomstenes egne sfære, med lyd av insekter og duft fra jorden som sanseforsterkere. I hagen min er det slik at våren med alle sine små undere og skjønnheter, likevel kan se litt naken ut fra avstand. Plantene er så små og jorden fortsatt så åpen. Da kan et lite knefall avsløre en fantastisk eventyrverden av små skjøre, yndige og samtidig så robuste mirakler. Fagertunhagen om våren er en rapsodi mellom vinter og sommer med skarpe kanter mot myke overganger. Håp, forventninger og skuffelser i et uforutsigbart samspill.

Disse to fargesterke og tidlige tulipanene, er kanskje begge finest når de betraktes på egenhånd. Senere på våren, når alle de feiende, flotte og høyreiste tulipanene spretter opp rundt dem, kan de fort risikere å bli veggpryd. Men det er bare på avstand... og for de som ikke bøyer seg ned til dem.

På mandag fikk jeg årets første glimt av vår. På selveste skuddårsdagen!

En snartur innom Gøteborg med eldstejenta mi, ga meg mulighet til å rusle litt i byens parker. Jeg fikk noen timer på egenhånd om morgenen, og i kjølig morgenluft med hastende studenter rundt meg, kunne jeg nyte synet av snøklokker, vinterblomst og spirende narcisser.
De ropte ikke på meg. Det var mer som beskjeden hvisking. Snøklokkene sto i små klynger her og der og strevde med å få de renhvite hodene sine over det brune fjorårsløvet. Vinterblomstene tittet såvidt opp av bakken.
Omgitt av store rhododendronbusker overstrødd med knopper, med is på vannet og knasende løv under føttene, ble det en deilig start på dagen. Jeg krabbet inn mellom buskene, lirket bena på plass uten å tråkke i hundemøkk, huket meg ned og knipset i vei med telefonen. Alle de travle menneskene som passerte, lot som de ikke så den rare damen. En bydag i parkenes tegn var helt perfekt.

Jeg fant trädgårdsforeningens hage midt i byen og fikk varmen i meg på vandring mellom palmer, middelhavsplanter og blomstrende kameliaer. Det varmet mer enn frosne fingre.

Der inne i drivhuset var det flere forskjellige klimaer, varme, fuktighet og lyd av vann. Jeg tørket doggen av telefonen og studerte kameliablomstene på nært hold.

Vel ute igjen dukket det opp både klosterklokker, trollhassel og enda flere snøklokker og vinterblomster. Til og med en ugle fant det for godt å bruke formiddagen på å betrakte hagen søvnig fra hullet sitt høyt der oppe i treet.

Her i trädgårdsforeningens hage var ikke snøklokkene like beskjedne. De opptrådte i flokk. Jeg bare kikket og kikket. Det lignet på vår. Vidunderlig!
Klosterklokkene vippet med kronbladene og vinterblomstene så freidige ut. Her og der stakk en julerose seg frem.

For å gjøre dagen komplett syntes datteren min det var en god idé å dra til Gøteborgs botaniske hage da hun var ferdig med dagens opplegg. Og jeg var ytterst lett å overtale...
Det ble dagens desiderte høydepunkt! At det skulle være så flott i en botanisk hage midt på vinteren hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vet jo at hagens struktur kommer fram om vinteren, men hos meg gjelder ikke det så lenge snøen gjemmer alt. I den botaniske hagen avslørte hagen et utall av spennende stier og hemmelige ganger. Vi vandret gjennom Rododendrondalen og forestilte oss synet av blomstringen. Det var en utkikksplass under oppbygging og mosen lyste irrgrønt mellom busker og trær. Plutselig var vi i fjellhagen og der lå det faktisk litt snø på bergveggene også. En Amuradonis lyste opp ved den frosne dammen.

Her var vegetasjonen lav og bergrabbene mange. Vi vandret videre og vips var vi i Japan. Der inne klarte vi merkelig nok å rote oss bort. Før vi visste ordet av det hadde vi klatret opp i høyden på jakt etter utsikt. Og det fant vi såvisst! Men stien mistet vi...

Da vi hadde knipset ferdig en mengde utsiktbilder og registrert at solen begynte å bli veldig lav, oppdaget vi plutselig at vi var omgitt av blåbærlyng. Det var hverken bambus, kaktus eller tempeltrær i sikte. Det så veldig ut som svensk natur i grunnen. Eller norsk for den saks skyld.
Oj, tenkte vi. Hvor har den botaniske hagen gjort av seg? Men, men, fjellvante som vi er var det ingen stor ekspedisjon å lete oss fram - eller rettere sagt tilbake til blomstrende cyclamen og iris. Vi gikk glipp av drivhus og butikk, for klokken hadde rent løpt fra oss, men en ridetur på en dinosaur ble det tid til.

Hjemme er det snø selvfølgelig. Ikke noe vårtegn å spore i februar eller begynnelsen av mars. Derfor er det så spennende å få en slik sniktitt inn i den fremtiden som kommer til Fagertun om et par måneders tid. Eller kanskje våren kommer tidligere i år? Det er jo lov å håpe :)

Jeg har en stor grønn plante som like å vinke med bladene sine. Jeg vet ikke hva planten heter for jeg fikk den ferdig omplantet så det er ingen navnelapp på den. Jeg har ikke husket å kikke etter når jeg har vært på plantasjen eller andre hagesentre, men det er nok en helt vanlig grønn plante med fine striper på bladene og litt rødlilla underside.
Det som ikke er vanlig i min planteverden er at den flapper med bladene så den drar oppmerksomhet selv når tv'n står på og alle har fokus på skjermen. Det er ikke slik at det er sammenrullede unge blader som spretter ut, eller at den reiser seg etter tørke. Nei enkeltblader, eller noen ganger flere på en gang, svaier fra side til side, gjerne 10 cm hit og dit, og så saktere og saktere til den stopper opp og ligner på de andre plantene i stua. Det er jo litt artig å ha en plante som både lager lyd (flapp, flapp) og bevegelse, men jeg blir jo litt nysgjerrig på om det er en vanlig egenskap for slike planter? Når jeg googler 'planter som beveger seg, potteplanter som vinker, svaier' etc. så dukker det ingenting opp som ligner. Jovisst kjenner jeg mimosa pudica (rør meg ikke plante) som lukker bladene når du tar på den og venus fluefanger og andre kjøttetende planter som beveger seg i sin jakt på næring, men jeg vil jo gjerne vite litt mer om hvorfor planten min vinker også. Er det noen av dere som vet?

Jeg har lyst til å fjerne den store hengebjørken. Den som står midt mellom kjøkkenhagen og urtehagen.

Den er egentlig veldig fin. Den har to stammer og lange hengende bjørkeris som dingler over urtene. Den danner et naturlig tak og skaper høyde i hagen. Fuglene flyr inn og ut mellom greinene og kattene klatrer så høyt de tør i sin lek, på jakt etter spenning.

Så langt er alt vel, men bjørken påvirker hagen både positivt og negativt. Selv om den bidrar masse til dyre- og insektlivet i hagen, så legger den også kjepper i hjulene for både urter og grønnsaker. I tillegg tar den vårsolen litt tidlig fra den sørvendte verandaen, og det er ikke greit når man bor på et sted hvor åsen sluker solen allerede klokken åtte om kvelden.
Nei, da blir man litt desperat etter å ta vare på alle solstråler. Og det gjelder vel både meg og urtene mine. Og om ikke skyggeeffekten skulle være nok, så har den et voldsomt invaderende og tørst rotnett. Den har nå stukket røttene sine opp i samtlige kasser både i urtehagen og kjøkkenhagen. Der bruker den tiden flittig på å suge til seg av alt den finner av fukt og godsaker. Det hjelper ikke at jeg kuperer røtter så sevjen spruter om våren. Den lager nye før jeg får snudd meg.

Jeg håper at jeg ikke kommer til å angre meg. Det mangler ikke på trær hverken i hagen eller utenfor. Fuglene kan sitte et annet sted. Det samme kan alle de tusenvis av bittesmå skapninger som sikkert har bjørken som sitt eget hjem og spiskammers. Best å ikke tenke så hardt på dem akkurat nå.

Det stakkars fine bjørketreet må altså ned, men jeg har planer om å nyttiggjøre meg hele treet. Ingen ting skal gå til spille. Alt riset er det fint å lage hagepynt av. Dørmatter også, om jeg skulle få ånden over meg. Bjørk råtner så sakte at dørmattene blir riktig holdbare. Eller jeg kan bruke riset til å flette en karm rundt åpningen til kvisthulen min...
Jeg vil uansett spare noen lange biter av stammene til bruk i hagen. Akkurat hva de skal brukes til har jeg ikke fundert ut enda, men det dukker nok plutselig opp en idé i hodet mitt.

Stumpene skal få stå igjen med litt høyde.
Med en plate på toppen kan det bli et fint bord for en stor krukke eller flere små.
Resten blir nok ved, og skulle det bli igjen noe brask går det i kompostkvernen og resirkuleres i hagen. Så gjør den fortsatt nytte for seg i noen år til, den store bjørken.

Vi tar den ned før vårsolen tiner bakken. Når livet vender tilbake til Fagertunhagen om en måned eller to, er den borte. Lyset blir litt skarpere for sitrontimian og mynte. Solen kommer til å bade dem med varme stråler hele dagen. Røttene vil kjenne at det stramme grepet fra bjørken begynner å slippe taket. Langsomt vil de oppdage at kampen om vann og næring er over. De er endelig enerådende i kassene sine igjen. Det var slik det skulle være. Stekende sommersol på aromatiske urter. Sol på verandaen og sol i hjertet.

Jeg håper det betyr at både grønnsaker og urter vil vokse seg store og robuste. En bugnende urtehage full av dufter og smaker er det jeg ønsker meg. Knasende sprø knutekål og søte erter i grønnsakshagen. Minimais og blå poteter. Ja, og mer sol på verandaen mens jeg venter på sommeren.

Etter mange år som skilt alenemor begynte jeg å lure på om jeg skulle forbli singel. Helt til jeg plutselig traff blink på en dating-nettside. Jeg hadde sett for meg drømmemannen i årevis og tatt helt feil. Min hagegale handyman viste seg å være en golfspiller med mer hang til excel-ark, tall og statistikker enn hammer, spiker og spade. Hans tilnærming til blomster og hage dreide seg mest om skrikende mønster på fargerike golfbukser (se for dere curling-gutta) og en pistrete julestjerne på kjøkkenbordet som han har puslet med i årevis - uten at den ser nevneverdig mer frodig ut av den grunn.
Kjæresten min får stjerner i blikket av endeløse plener og synes å tro at det kan vokse golfballer i bedene bare man peprer dem med nok baller.
Det er pussig hvordan alle forhåndsdefinerte ønsker kan vike når den rette åpenbarer seg. Plutselig var ikke kriteriene så viktig lenger. Jeg er jo i grunnen ganske handy selv og med verdens snilleste, morsomste og mest optimistiske mann på laget kan jo ingenting gå galt.

Noen ganger kan golf og hageinteresse virkelig gå hånd i hånd. Som når man spiller i et vakkert beplantet hageanlegg. Her fra en tur til Gradi i Polen før snøen hadde gått i hagen hjemme.

Etter et par sesonger hvor hagen ble nedprioritert til fordel for golf, kjærlighet og ferieturer, fikk jeg i fjor høst et alvorlig anfall av abstinenser. Dette skjedde når mørket hadde senket seg og løvet hadde lagt seg på bakken. Kjærligheten hadde ikke visnet, men det hadde hagen. Den hadde knelet for høsten og lagt seg stille ned for å vente på den uunngåelige vinteren. Frøene var strødd på stedet og georginene hang slapt med slimete og ugjenkjennelige hoder mot bakken. Uten navnemerker og like fargeløse alle sammen.

Nei, det er klart at dette er en overdrivelse, men følelsene var plutselig veldig sterke. Det kjentes som et savn på grensen mot sorg. Jeg kastet meg ut i hagen med kjæresten og spaden, og sammen fikk vi opp nesten alle knollene. Noen gjemte seg slik de alltid gjør, men det meste ble med inn i kjelleren.

Jeg benyttet vinteren til å innfinne meg med at jeg ikke kan rekke alt på en gang, og denne sommerens planer ble lagt med kun én ukes ferie vekk fra hagen. Jeg dukket ned i frøkataloger, satte dekoderen på opptak hver gang det gikk hageserier på TV, og druknet en slags dårlig samvittighet for hagen min i hagemagasiner.

Den gamle lidenskapen blusset selvfølgelig opp igjen for fullt og kjæresten fikk mulighet til å bli kjent med mitt helt ekte og sanne, hage-meg. Kanskje det stemmer at den første brusende forelskelsen varer i 2 år og så kommer virkeligheten tilbake?

Det føltes i hvert fall som å komme ut av en slags ammetåke, og det har jeg tross alt mye erfaring med. Sikrere enn noen gang på at jeg vil bli gammel med kjæresten min, ble jeg nesten litt bekymret for om han skulle ville det samme når han oppdaget at golfpartneren ikke var til å rikke ut på golfbanen før juni nesten var over. Men under over alle under, det ser ut som at kjærligheten hans er sterk nok til å takle hage-meg selv på det mest intense!

Jeg møtte denne våren med en brusende hageenergi som gjorde meg immun mot både klokken og knotten som svermet opp hver gang solen forsvant for kvelden. Den ene hageideen avløste den andre og fra snøen omsider gikk, fikk hagen mer fokus enn noen gang tidligere. Det er som en pendel som har vært i ubalanse og vippet alt for langt den ene veien. Nå har den uunngåelig slått kraftig tilbake. Til neste år kan sikkert kjæresten min puste lettet ut over en mer balansert tilværelse.

Men at det blir hageprosjekter da også, ja det er skråsikkert! Bare ikke riktig så mange som i år :)

Og årets hageprosjekter?

Vel, kjæresten min har hjulpet meg masse. Han har pendlet mellom meg og golfbanene mens jeg standhaftig har slått rot i hagen. Nå kjenner jeg endelig at jeg kan løfte blikket og se over hagegjerdet. Golfkøllene mine har fått svingt seg og når vi kommer tilbake etter en runde står hagen der i full blomst og ønsker oss velkommen hjem.

Jeg skal vise dere hageprosjektene også, men det får bli i senere innlegg - og kanskje den 5. august når vi skal ha åpen hage.

Det er 4 år siden jeg skrev de første innleggene om pergolaen min, og i 2013 laget jeg en oppsummering av pergolaprosjektet. (Link her)

I år har pergolaen blitt pusset opp og målet er å gjøre den helt ferdig i løpet av sommeren. Tre strøk med beis, mer armeringsjern, et speil og en benk har gjort susen. Bakken inni pergolaen er ferdig utgravd og nå mangler kun døren jeg vil ha i enden ved uthuset.

(Strengt tatt mangler plattingen jeg ønsker meg utenfor hekken også, men det blir nok et selvstendig prosjekt.)

Det har vært noen utfordringer underveis i forhold til utgraving av bakken. Opprinnelig var det ingen tanke at det skulle være nødvendig, men i og med at plenen ikke var plan der jeg satte opp pergolaen så ble deler av den ganske nedsenket i terrenget for at alt skulle være i vater på toppen.

En nedsenket pergola betød da selvfølgelig at takhøyden ble lavere og løsningen ble utgraving.

Den resterende delen av gravejobben tok kjæresten min seg av i fjor sommer. Jeg brukte noen vårdager på å planere ferdig, grave opp en liten stein som stakk opp, resignere og grave den "lille" kampesteinen ned igjen, lage kanter og kutte kvist til dekkmateriale over duken.

Nå går man et godt trinn ned for å komme inn i pergolaen og takhøyden er tilbake igjen.

Det ironiske er at pergolaen har sunket I det ene hjørnet, så den er langt fra i vater lenger, men shit happens. Jeg satser på at beplantningen etterhvert kan kamuflere det.

En superfornøyd benkesnekker

Etter å ha lett i flere år etter en rimelig og bred nok benk til enden av pergolaen, ble youtube løsningen.
Der fant jeg en amerikaner som veivet og forklarte mens han snekret sammen en benk på null komma svisj.
Jeg antok at two by four og two by six betød 2 tommer ganger 4 eller 6 tommer og oste avsted til nærmeste byggmax.
Et stykke ut i snekringen skjønte jeg på målene som ikke stemte helt, at de 2 tommer tykke materialene skulle vært halvannen tomme tykke, men det gikk greit å tilpasse.

Jeg lagde benken en halv gang bredere enn amerikaneren og satte på en ekstra 'tverrdrager' under setet. Så forkastet jeg forklaringen hans på armlener og skråsaget dem slik at det ikke ble noen store gliper inn mot ryggen.

Strålende fornøyd med resultatet innså jeg at benken veide langt mer enn jeg kunne rikke, og så var det å vente tålmodig et par dager til jeg fikk bærehjelp. Veldig kjedelig når jeg omtrent står og hopper av spenning for å se om den passer inn på plassen sin.

Med benken på plass var det tid for å gjøre noe med speilplanene mine.
Jeg fant noe gammelt listverk på garasjeloftet som jeg snekret to rammer av. Mellom disse festet jeg det gamle baderomsspeilet vi hadde hjemme da jeg var liten. Det har noen flekker uten 'speil', men kan fint gjøre nytte for seg i hagen.

Her er benk og speil på plass.

Speilrammen ble malt og hengt opp i armeringsnettet på endeveggen i pergolaen.

Et par flammentanzroser og noen klokkeranker ble satt nedenfor.
Jeg håper at klokkerankene skal kle inn veggen i år og så kan rosene få litt tid på seg før jeg stiller for høye krav til dem.

Lille speil på veggen der...

En supersnill kollega spurte om jeg trengte mer armeringsjern til pergolaen min, og vips dukket mannen hennes opp på jobben med 9 nykuttede lengder! Kan tro jeg ble glad :)

Nå har polstjärnen og de andre klatreplantene fått mer å støtte seg til og jeg kjenner at drømmen om et tak av planter stadig nærmer seg.

Hekken som vokser langs den ene siden av pergolaen var egentlig en frittvoksende søtmispelhekk like høye som toppen av uthustaket. Den sagde jeg ned til en snau halvmeter sommeren 2009.
Etter det har den blitt tuktet strengt. De siste årene har den vist litt tegn til stress og sykdom og et par av plantene har faktisk dødd. Heldigvis dekker de andre til så det ikke blir hull. Åpningen I hekken var der allerede da jeg kom hit. I sommer har jeg luket kraftig mellom hver plante, gjødslet, lagt på aviser, barkduk og bark. Jeg håper at hekken skal ha godt av å slippe og konkurrere med ugress om lys, luft, vann og næring.

Jeg har fortsatt kvistkutt på bakken i pergolaen. Det er ikke ideelt når det har regnet veldig mye, men det koster ingenting så lenge jeg produserer det selv. Innimellom sper jeg på med litt kjøpebark, men på sikt hadde det jo vært fint med et litt fastere underlag.

Døren i enden er fortsatt ikke-eksisterende. Jeg lurer på om jeg skal bruke gulvbordene som utgjør loftet i uthuset som materiale til døren. De er så grove og sjarmerende. Jeg har ikke bestemt meg for hvordan jeg vil gjøre det enda. Kanskje må den bare bli til underveis når jeg ser hva som blir mest praktisk. Jeg finner nok på noe :)

Når julisolen varmer og duftene virvler gjennom hagen, må jeg bare gå meg en runde og la alle sanser få del i gleden.

Jeg klapper og stryker, napper og kaster. Jeg bøyer meg og snuser, drar blomstene inntil meg og kjenner greiner, torner og blader rispe meg i huden eller hekte seg i klærne.

Selv om jeg ikke skal spise jordbær må jeg bare smake på ett bær, og det søte, friske jordbæret aldeles eksploderer i munnen min.

Jeg stikker meg på agurkurtbladene mens jeg snuser inn agurkduften og ser biene summe fra den ene blå stjernen til den andre.

Så napper jeg av en blomst og legger den på tungen.
Den har en like mild smak som jordbæret var eksplosivt.

Som en liten bit med rispapir som blir borte i munnen.

I gulrotsengen vokser det kamille i overkøya.
De strekker seg mellom gulrotplantene på tynne stilker og vaier beroligende i solen uten å skygge for mye av gulrotgresset ved føttene.

Jeg høster blomster til vinterens tekopper i sofakroken. Her og der er en av blomstene vertskap for en maur og hans lille husdyrkoloni. Mauren høster honningdugg og jeg høster velvære.

Jeg går forbi komposten og graver et lite hull i overflaten. Så stikker jeg hånden nedi og borrer den dypere ned. Der inne er det varmt og fuktig. Der arbeider et mikroliv i harde tak for meg. Selv om alt ser urørt ut på overflaten så ulmer det under. Jeg drar hånden ut og pakker igjen hullet. Kjenner at hagen er levende og varm.

I kjøkkenhagen knipser jeg av en brokkolistilk og knasker den i meg mens jeg plukker vekk visne blomstererter.
I år har det ikke vært angrep av kålsommerfugler med påfølgende larver. Bank i bordet!

Jeg følger bønnestilkene på deres snirklete ferd opp i bønnebuen min. Sneglene følger med fra det kjølig-fuktige mørket under potetriset. De lager skjelettmønster av bønnebladene der nede. Jeg leder stenglene på rett vei der oppe.

I staudebedet står bronsefennikel og svartkål mellom blomstrende geranium og astilber.
Selv om jeg syns det er som å putte hår i munnen, må jeg smake på de trådtynne bladene til det bronsefargede rufsehodet.
De smaker anis, men det føles litt som hår. Godt, og rart.

Jeg setter meg på bjørkestammen som falt for motorsagen i vinter. Den kjennes fortsatt levende ut i solvarmen. Og den er fortsatt tilstede i hagen. Hele den gamle bjørka.
Kvistene danner teppet under pergolaen og riset har fått lov til å rage til værs på stammen til et dødt grantre som jeg fant i skogen.
Der har det tynne riset samme utsikt som tidligere, uten at det blir krangel med urter og grønnsaker om sol og vann.

Noe av riset ligger også nederst i kompostbingen min. Der styrer det oksygentilførsel og drenering med nedarvet kunnskap og dyktighet.
Naturen er fantastisk!

I kvisthulen klirrer det forsiktig i et glasshjerte oppunder taket. Det aldeles dirrer i hundrevis av roseknopper også. De er så klare til å springe ut at de nesten ikke kan holde seg. Men Polstjärnen må få lov til å beholde rampelyset alene en stund til. Honningrosen må vente litt. Jeg sitrer nesten av forventning selv også, og lurer på hvorfor jeg ikke har plantet flere av dem.

Det knaser og knekker når jeg går ut av hulen. Jeg tråkker på kongler og heller som ligge litt hulter til bulter etter at jeg raidet stiene mine på jakt etter skifer på forsommeren.

Nå ligger skiferhellene samlet og stiene ler mot meg med innvaderende krypfredløs og blå jonsokoll mellom krympende striper av bar jord.
Hagen liker å bryte litt håndbak med meg. Jeg må visst trekke pusten og spenne musklene.
Skape litt orden i rekkene igjen. Ikke la det gå for langt.

En tettfylt Maiden Blush ber meg komme nærmere og jeg er ikke vond å be. Hun har vandret ut av obelisken sin og blitt bestevenn med en fylt geranium som jeg ikke visste at jeg hadde. Når i all verden plantet jeg den?

Jeg tar et bilde av de gode vennene og tenker at jeg må google geraniumen, men det får bli senere. Kanskje til vinteren. Nå må jeg bare være her ute og nyte.

Det er forresten flere som er ute og nyter hagen.

Bagera dukker plutselig opp fra en Bronseblad og synes det er på tide med litt hagekos.

Tenk å være katt og få sett de store plantene innenfra. Kunne smyge seg mellom tette staudekratt og hoppe fra stein til stubbe gjennom bedene. Rulle seg i kattemynte og jakte av hjertens lyst på alt som gjemmer seg der innunder hagen min...

Fargejakt på tampen

For et halvt år siden

Lengsel etter lys

Hagelykke

Betatt av en klatrer

Svart november

2014 - mitt hageår

Et kvisthuleår

Mørke kontraster i hagen

En ny vår

Endelig vår!

Kreativ i kjøkkenhagen

Gjensyn med Fagertun

Tulipansesong i vente

Tulipa praestans 'Fusilier'

Tulipa 'Tarda'

Et glimt av vår

Hvorfor vinker potteplanten min?

Den store hengebjørken

Å finne balansen mellom kjærlighet og lidenskap

Pergolaen

Glede i hagen