Fagertun

Jeg har handlet på Mammutsalg i årevis. Det er jo en glimrende anledning til å skaffe lesestoff for en rimelig penge. Noen år tenker jeg at dette salget skal få komme og gå uten meg. Jeg sparer heller pengene. Slik som i år. Det gikk helt fint. Jeg scrollet forbi de store mammut-annonsene på nettavis-sidene og fylte papirsøpla med reklame hjemme. Men så dukket det opp en hageblogg med tema 'Mammutsalg'... og ikke nok med det, den ramset opp diverse hagebøker med tilhørende lave priser! Jeg klarte ikke la være. Jeg trykket meg inn og kikket. Deretter skrev jeg ned noen av bøkene på en huskeliste som jeg IKKE hadde tenkt til å bruke. Den skulle bare ligge der i lommen min for moro skyld. Jeg reiste hjem. Jeg var rolig og behersket og lot dagene gå. Men så måtte jeg innom kjøpesenteret en tur. Der passerte jeg en bokhandel hvor det lyste i gult, med røde mammuter. Nei, egentlig passerte jeg den ikke. Jeg ble sugd inn. Og der... midt på bordet foran meg lå Dag Lyngar sin bok : '100 av våre beste roser'. Det var den eneste hageboken de hadde igjen, men det var nok. Akkurat passe og akkurat hva jeg kom hjem med.

Jeg besøkte rosehagen til Dag for noen år siden. Det var inspirerende. Aïcha i full blomst gjorde et uutslettelig inntrykk. Jeg ble helt forelsket.

Aïcha (lånt fra nettet)

Og gammel kjærlighet ruster ikke, for i boken lyste Aïcha mot meg. Vakkert prydet med herdighet i sone 6. Kan det være mulig at den skjønne tåler mitt klima? Jeg bor bare en halvtime fra Rosehagen til Dag, men i forhold til ham bor jeg nesten på høyfjellet. (Jada, jeg overdriver...)
Jeg kikket inn på nettsidene til Rosa Røyse. Der har jeg handlet barrot-roser tidligere. (Stort sett med godt resultat.) Aïcha sto oppført som en rose som bør vinterdekkes i utsatte strøk... Jasså, de er ikke enige altså? Kanskje det betyr at jeg må finne ut av det selv? Aïcha med sin milde gulfarge og deilige duft vil nok ta seg godt ut ved den mørke pergolaen min. Nå skal jeg riktignok lage meg et flammebed der, men om damen virker sart, så kan det sikkert flamme opp rundt henne.

Rosa alba Maxima (lånt)

Når jeg først var igang med både roseboken og Rosa Røyse, kom jeg ikke utenom Rosa alba Maxima. Dag skrev enkelt og greit at "alba Maxima er kanskje den første rosen man bør anskaffe i hagen". Jaha... Det ble ikke min første rose, men nå skal den inn i hvertfall. Rosen som kanskje er den lengstlevende av alle roser. Det er klart at den skal få bo på Fagertun. Superherdig (H7-8), med sterk og behagelig duft. At den kun blomstrer én gang (i året) har jeg ingen problemer med. Da blir det til gjengjeld ekstra stas :)

Rosa Mundi (lånt)

Og så var det Rosa Mundi da. H6.
Henne hadde jeg i gamlehagen min. Rosens stripete skjønnhet er litt spesiell, utrolig vakker og sjarmerende.
Jeg skjønner ikke at jeg har klart meg uten henne i over 5 år!

Agnes. (Bildet er lånt fra nettet)

Jeg fikk forresten lyst på flere gultoner. Agnes ble for fristende.
Hun blir også beskrevet av Dag som en robust dame som klarer H6-7. Agnes kan få stå ved det mørke gjerdet mitt og lyse opp.

Det blir nok bra :)

Tilslutt smatt Ritausma inn på bestillingslisten. Dag skriver nemlig at " Den når høyt opp på alle rosekåringer og er en rose som kommer til å bli enda mer populær med årene, ettersom flere vil bli oppmerksom på at den finnes." Klart jeg blir nysgjerrig da. En rose med herdighet H6-7 må jo passe ypperlig inn her. Den blomstrer til og med fra midten av juni til langt ut på høsten.

Jeg vet ikke om boken som var så billig egentlig ble så billig, men kanskje blir hagen min litt rikere til sommeren, og da gjør det vel ikke noe om lommeboka er litt slapp ;)

Det skal bli spennende å se hvor egnet Fagertun er for rosedyrking. Jeg må i allefall holde meg til de mest hardføre og robuste typene. Foreløpig har jeg hatt suksess med tre typer kanadiske buskroser, polstjernen (selvfølgelig), Louise Odier, provinsrose, dukkerose, kystkvitrose og Hansa. Hurdalsrosene klarte fjorårsvinteren litt overraskende dårlig, men ikke nok til at jeg er bekymret. Frühlingsduft, Rosa Moyesii, og Maidens Blush sliter alle tre, men henger foreløpig med.

Ute er hagen fortsatt dekket av snø. Sukk! Det tiner veldig, men med så mye snø tar det tid. Yr spår vinter igjen og jeg må belage meg på innehaging og nettsurfing en stund til framover.

Jeg har med andre ord god tid til å finne ut hvor rosene skal graves ned når de kommer :)

Er dere nysgjerrige på rosebokforfatterens hage så ta en titt her: Dag Lyngars rosesider.

Hager er potensielle overflødighetshorn. De gir mer enn gjerne mye tilbake for den innsatsen man legger ned. Men det er viktig å huske at man må gi for å få. Og så må man se etter hva man får, for det er ikke nødvendigvis det man venter. Naturen er slik at den legger tilrette for reproduksjon. Bar jord vil spire, spirer vil vokste, knopper vil blomstre, bier vil pollinere, frukter og frø vil bli spist eller spredd på annen måte.

Spiller vi på lag, og planter soltilbedere i solen og skyggetålende i skyggen, så blir vi helst rikelig belønnet. Det samme skjer med alt vi gjør som faller i god jord (bokstavelig talt).

Og bommer vi med det vi planter, så sender gjerne naturen opp noe annet fra bakken i stedet. Det mangler ikke på oppfinnsomhet der. Kanskje rynker noen på nesen og tenker ugress, men hva så? Det er naturens generøsitet. Vi kan fjerne ugresset og plante noe annet i stedet. Det er ikke så farlig for naturen hva som vokser hvor, bare det er noe som vokser.

Planter eller sår vi blomster som frør seg selv, vil det alltid skje noe nytt i hagen. Plantene vil bevege seg rundt fra år til år og skape spenning og overraskelser. Og jo mer man planter jo mer vokser det. Det vokser mer enn vi planter faktisk. Stauder breier seg. Utløpere stikker avgårde og frø seiler i vinden, fraktes av maur eller får skyss i pelsen på et forbipasserende dyr. Jo flere sommerblomster man plukker jo flere nye springer ut. For plantene vil ikke gi seg før de går i frø...

Har man en kjøkkenhage merker man virkelig hvor mye man får. Et bittelite frø kan fylle en tallerken, kanskje flere ganger til og med. Det er nesten magisk. Tenk hvis du sådde alle frøene i én tomat... Hvor mange tomater kunne du høste da? Eller en hasselnøtt? Nøtter fra et helt tre i år etter år. Og selve treet ville bli større og bære flere nøtter...

Jo, alle hager er generøse om de får lov. Vi er heldige tilretteleggere som kan nyte resultatet. Hvis vi klarer å fokusere på det som til enhver tid er bra i stedet for å se på alt det andre, er vi generøse tilbake. For vi klarer aldri å temme naturen helt - heldigvis. Kanskje blir vi rett og slett mer overbærende og gavmilde selv av det å hage. (Hage er i ferd med å bli et verb også)

Det er så mange positive, blide hagebloggere på nettet som gjerne sender frø og planter til hagevenner, hjelper med å svare på spørsmål og deler sine erfaringer med andre.

Her om dagen fikk jeg en konvolutt i posten fra Danmark. I konvolutten lå det et veldig hyggelig kort og frø av Oljeplante (Ricin). På kortet sto det at avsenderen hadde lest på bloggen min at ricin-spirene feilet (råtnet). Selv hadde hun noen frø i overskudd og de sendte hun altså til meg som en overraskelse. Tenk så hyggelig gjort! Jeg gikk og smilte hele dagen. Nå går jeg og titter på jorden hver dag og venter på at den skal løfte på seg.

Generøsitet er tema på Blommig Fredag. Klikk gjerne på linken for å se flere bidrag.

Endelig har våren lagt seg tilrette i startgropen hos meg også. Selv om snøen ligger askegrå og sørpevåt, så vokser de bare flekkene time for time. Denne helgen har gjort underverker for min våroptimisme og oppdagelsestrang. Endelig er det farger å se!
Det er ikke så det slår i mot meg enda, men når jeg leter så finner jeg. Som små kostbare edelstener stikker de opp mellom kvist og kvast. De første blomstene.

Det blomstrer i blått bak uthuset og ved garasjen. Blåveis (Hepatica nobilis) liker seg i kalkrik moldjord. Mitt framtidige woodland... Enn så lenge er dette et naturområde av hagen som klarer seg helt selv. Blåveis om våren, markblomster i juni og kaos etterpå.
Jeg har alltid hørt at blåveis er fredet. Det er den faktisk ikke. Den er kun fredet om den vokser i et område som er fredet.
Det er ikke ulovlig å grave opp en tue heller, men det er greit å vite at den vil trives på sitt nye voksested først. Får den sur sandjord eller torv vil den slite og kanskje gi helt opp.
Blåveis sprer seg ikke med rotutløpere slik som hvitveis. Den er avhengig av å spre frøene sine. Derfor er blåveis mer sårbar om vi graver opp mange tuer fra samme område i naturen.

Blåveis er avhengig av nyttedyrene ute i naturen for å spre seg. Først må den pollineres. Det tar biene seg av. Se på det øverste bildet i midten over. Ser du bien som sitter på blomsten? Jeg er så glad for å ha sett bier allerede!
Når blomstene visner, svulmer det opp små frukter som de modne frøene sitter på. Stilkene bøyer seg så fruktene senkes mot bakken og da er det fest for maurene. De frakter fruktene med seg for å spise dem, og samtidig hjelper de til med frøspredningen. Genialt ikke sant?

Helt inntil husveggen blomstrer det i gult. Det er ikke mye. En eneste vinterblomst foreløpig og noen krokus. De fleste ville sikkert ikke oppdaget dem engang. (Da tenker jeg selvfølgelig ikke på dere hagebloggere..)

Den lysende varme gulfargen er så full av sol og energi at den kan fylle hele meg når jeg bøyer meg ned for å ta dem i nærmere øyesyn.

Senere kommer det til å dukke opp flere, men akkurat nå er dette prinsessene i hagen. De får full oppmerksomhet og de nyter det, tror jeg.

Utenfor hagen vokser det tysbast og hestehov. Egentlig vokser begge deler inne i hagen også, men de har fortsatt snødekke her..
Tysbasten holder til på naturområdet mitt. Jeg skulle ønske den kunne blitt litt kraftigere, men pleie får den nok ikke på noen år enda. Akkurat som heggen er den vidunderlig når den blomstrer med sin fantastiske duft, og så blir den glemt resten av året.
Huff for en skjebne..

Forrige helg var jeg på besøk hos eldstejenta som går på Seljord folkehøgskule. De inviterte til et flott musikalshow i kulturhuset. Dette falt sammen med 20 årsdagen hennes, så det ble litt av en feiring på dagen. Dagen etter fikk vi tid til en liten gåtur i området. Heldigvis hadde jeg kamera i lommen. Våren hadde kommet lenger i Seljord enn hos meg på Toten og det var en fryd å kikke inn i hagene vi passerte.

Snøklokker og klosterklokker i mengder. For et syn! Jeg strever og strever for å få en og annen til å klare en forsinket blomstring hjemme, men her så de ut til å være i sitt rette element.

Det er så deilig å kjenne at våren har tatt sine første famlende skritt over landskapet for i år. Nå blir det bare bedre og bedre framover. Jeg gleder meg så til alle fargene som skal komme!
I hele vinter har fargeskalaen vært strammet til så hardt at det nesten har vært som å bo i en svart-hvit-verden. Bare småfuglene og en klar himmel har livet opp. De mest fargerike av fuglene har vært dompapene. Gjør de som i fjor så blir de nok her gjennom sommeren også. Jeg må bare sørge for påfyll av solsikkefrø så er de så fornøyde :)

Her i ettermiddagssolen ser herr dompap nesten orange ut der han sitter i hekken og erter kattene. Og den hvite bakgrunnen... ja den er der fortsatt.

Ønsker alle en flott og vårlig uke :)

I skikkelig april-ånd tenkte nok værgudene at det må ruskes litt opp i vårstemning og hagesysler. Regn, sludd og snø gjør gjerne susen. Ingenting er som å rake om ettermiddagen, fyre opp i ovnen om kvelden, hutre seg til jobb i regn og tåke neste morgen, for så å komme hjem til ren og hvit hage. Blanke ark. Ikke et lauvblad i syne, bare noen gjenknepne krokuser med hvite sjal. Rent og ryddig.
Uæhh...
Heldigvis var det møte i hagelaget med foredrag og oppstart av studiering om Late Hager. Jeg tror kanskje jeg skal være forsiktig med å definere min egen hage som lat - eller meg selv for den del - noen får sikkert inntrykk av at hagen min er høyintensivt arbeidskrevende. Men nope... Ikke så!

Jeg fikk med en god venninne som psykisk støtte og troppet opp. Jeg trodde jeg skulle få høre om enkle, innholdsløse, kjedelige hager - med lite annet å foreta seg enn å ligge i solstolen og late seg. Heldigvis tok jeg helt feil!

Livlig og inspirerende morsomt tok Janne Bang oss med på en rundtur rundt i noen herlig late hager. Plutselig kjente jeg at yes, dette er slik jeg hager. Hagen min er en lat hage selv om jeg gjør så mye jeg lyster i den og elsker å drive med noe.
Det jeg gjør er vel egentlig å bygge ut flere late soner i min allerede late hage.

Hva er det som gjør en hage lat, lurer du kanskje? Smarte løsninger på vanlige problemer, er kanskje svaret.

I følge Janne er det mye man kan gjøre for å lage en hage som passer seg selv mest mulig. Her er en liten oppsummering slik jeg oppfattet henne.

Uteplasser
Den største solstekte, nakne veranda er ikke nødvendigvis den som blir mest populær. Lag gjerne flere små uteplasser unna huset. Så enkelt som en liten sirkel av subbus kan være nok til å skape en plass for en stol eller to.

Husveggen
Ikke lurt med bed her. Dette er området for drenering og tørke.
Smale bed med roser er en klassiker som krever vanning og gjerne forårsaker vann i kjellere når roserøttene får gravd seg dypt nok ned.

Kanter
Legg kanter i flukt med plenen. På den måten kan man kjøre gressklipperen over og glemme kantklipping.

Gulv
Bruk ikke de aller laveste staudene som bunndekkere. Slike vokser det gjerne ugress opp i. De litt større tuedannende plantene som blodstorkenebb, hosta og marikåpe holder ugresset unna langt bedre. Stier kan lages av steiner, bark, treverk, heller, grus eller kombinasjoner av disse og andre materialer.

Vegger
Gjør hagen spennende med enkle vegger både i ytterkant og som romdeling inni. Det kan være hekker eller byggverk av mange slag. Frittvoksende busker er minst arbeidskrevende. Foreta kun litt foryngelsesbeskjæring år om annet. (Fjern greiner helt nedenfra.)

Tak
Trær over hodet gir en lun følelse av tak. Dette er spesielt hyggelig i tilknytning til sitteplasser.

Bed
Lag dem store nok og la plantene få bre seg ut. Jo tettere, dess mindre rom for ugress. Ta en rufs om våren og napp evt litt utover sommeren.

Plen
Ikke inntil husveggen. Ikke mer enn du trenger. Plen er arbeid.

Som enslig dame skjønte jeg forresten at jeg går glipp av det mest arbeidsbesparende av alt man kan ha i en hage. Nemlig en mann!
Det finnes visstnok enkelte mannfolk med turbo. Slike er perfekte. De har masse mannekrefter som gjør tunge jobber lette (man trenger bare å peke og forklare) de liker å legge stein, snekre portaler, bygge plattinger og grave. De får ting gjort i en fei.
Det gjelder bare å velge sin mann med omhu ;)

Nåja, enn så lenge nøyer jeg meg med egne damekrefter og synes jeg kommer langt med det. Jeg har jo god tid. Hagen må for all del ikke bli ferdig. Da blir det kjedelig!

I forhold til latskap i hagen så satses det på minst mulig kanter i kombinasjon med dårlig kantsyn.
Det vil si at jeg rett og slett klarer å se langt gress under gjerdet, rundt kjøkkenhagekassene og mange andre steder, uten å miste nattesøvnen. I det hele tatt er jeg flink til å se utvalgte områder/planter/blomster i hagen, framfor å ergre meg over at helheten er bustete og uferdig. Det kan være mye nytelse i de små detaljer og da bør fokus ligge der og ikke på det som ikke er så vellykket.
Noe av det lureste jeg gjør, er at jeg dekker bedene med gressklipp. Dette holder på fuktighet (sparer vanning), hindrer frøugress i å spire (sparer luking) og gir næring til plantene (sparer penger på gjødsel) og sparer tilslutt meg for en omgang med riva over plenen. Hvis jeg hadde kommet til å gjort det da.. Det er jo en annen sak!
Jeg har bark mellom kassene i urtehagen og planlegger noe slags fast dekke rundt kjøkkenhagen også. Null plenklipping rundt kasser er kjekt. I fjor gravde jeg alle trær i plenen inn i nærmeste bed. (Jeg utvidet bedene til de slukte med seg trærne.) Nå er det ingen trær å passe gressklipperen for. Det er ekte latskap det!
Jeg har forsåvidt gravd meg inn fra alle ytterkanter i hagen. Bedene er tette av planter og ugresset må virkelig sloss for plassen sin. Stiene som løper gjennom bedene er av stein eller oppkuttet kvist. Spesielt det siste er enkelt så lenge jeg har en kompostkvern. Aviser på bakken, så duk med kvistkutt oppå og voilà..! Etter fem-seks år, når kvisten begynner å bli omdannet og det dukker opp småplanter i den, er det bare å skuffe alt sammen ut i bedet som en mulch og fylle på ny kvist på stien. Enkelt, greit og praktisk talt gratis :)

Janne Bang har en egen hjemmeside, Late Hager, som du kan besøke. Du kan også finne siden hennes på facebook. I løpet av studieringen skal vi besøke hennes egne late hage. Jeg gleder meg allerede :D

Og hvis du synes at bildeutvalget mitt er litt rart til temaet denne gangen, har du aldeles rett. Jeg var bare litt lat og tok det jeg hadde for hånden fra forrige helg :)

Fortsatt fin uke !

Fridag! Påskeferie og god tid til å gjøre akkurat det jeg hadde mest lyst til. Påskekrimboka lå klar, kjøpesenteret var åpent, det var sol og snø i fjellet, valgene mange. Jeg kastet meg avgårde allerede før frokost. Plutselig fikk jeg mulighet til å være med ungene å pynte i stallen hos faren deres. Jeg samlet møkk og jentene pyntet vekk resten. Hei og hå som det gikk unna. Rykende fersk møkk etter natten. Jeg halvfylte fòrsekker, for hestepærer er tungt og blir fort dampende fuktig. Sammen med litt halm stuet jeg alt inn i bilen og trallet meg hjem til frokost.

Det var en deilig start på dagen!

Ute i hagen sto fire store kasser som jeg laget i går. Det skal bli to til, minst.. Jeg har nemlig plass til tre veldig smale kasser i tillegg til seks store. Jeg får nå se om jeg rekker med det i år.

Jeg plasserte de ferdige kassene der de skal stå, og stakk rundt tre av dem med kantskjæreren min. Så tok jeg den ene kassen og tippet pent rundt på hodet så den lå med bena i været ved siden av.

Det var grusomt vanskelig å fjerne gresstorven der kassen skulle være. Bakken var pakket med røtter fra den store bjørka i urtehagen.
Det er helt rart hvor grunt disse ligger. Håper det er dypere røtter også, for jeg var brutal og nådeløs der jeg spadde opp firkanten.

Røttene ble renset for jord i alle ytterkanter og amputert med dårlig samvittighet. Mens sevjen vætet jorda tippet jeg kassen rundt igjen og på plass i hullet.

Jeg foret innerveggene med plastikk.
Etter å ha fundert fram og tilbake på om jeg burde lage en sperre i bunnen, endte det med et kompromiss mellom meg og samvittigheten min. Plast et stykke inn fra kanten og helt åpent på midten.
Den stakkars amputerte bjørka skal få sin sjanse til å stikke et sugerør eller to inn i godsakene den også. Tipper at jeg kommer til å angre endel på det.

Vel, så langt - veldig greit. Det neste var vanskeligere. Hva lønner det seg å fylle i kassene? Jeg vil bruke minst mulig penger (dvs kjøpejord) og mest mulig av det jeg har tilgjengelig.

Alle kassene vil nok bli individuelt oppbygd rent innholdsmessig. Denne første ble mest varmbenkinspirert.
Jeg drasset fram et lass med kvist og kvast fra gårsdagens sjau i hagen.

Høstormedruestilker (solide greier), en nedklippet rognspirea (den vokser midt i en kasse - veldig upraktisk), jordskokkstilker fra i fjor og diverse fra komposthaugen. Dette brakk jeg opp i ganske store biter. Det som var mykt ble slengt oppå. Etter ca 10 cm la jeg gresstorven tilbake (opp ned) på det gyngende underlaget.

Deretter la jeg halm og hestemøkk lagvis mens jeg iherdig trampet rundt i kassen. Med voldsomme vindkast var det en utfordring. Jeg måtte nesten legge meg over halmen for å holde den på plass i kassen. Det føyk støv og halm alle vegne. Jeg kunne ha fylt kassen helt til kanten, men fordi jeg skal fylle så mange stoppet jeg før jeg var helt oppe.

To av lagene ble fylt med litt jord også, for å drøye ut møkka. Jeg vannet grundig og lenge. Trampet litt til, slurp slurp... og dekket kassen med tre oppklippede fòrsekker.

Strålende fornøyd med innsatsen sparket jeg av meg skoene ute (!) og dumpet ned i sofaen med mat, te og pc'n i fanget. Hos Bille på Skyggebalkongen fant jeg flere linker til Kjøkkenhageinspirert hage-tv med Carol Klein. Hva kunne passe bedre?

Og gjett hva.. Etter et par timer på sofaen stakk jeg ut og snekret en kasse til :D Veldig fornøyd med meg selv akkurat nå :)

Gjesp...

Påsken nærmer seg slutt for i år. En deilig påske med vårvær, humlesurr og god tid i hagen. Fjorårets fantastiske påske med ski, bål i snøen, aking og tur over Mjøsisen virker veldig fjern. Årstider er spennende og april kan være lunefull. Vi vet aldri helt hva vi kan forvente på forhånd.

Det har vært tydelige tegn på nattlige hagebesøk her siste måneden. Graving i plen og bed foretrekker jeg å stå for selv, så jeg har knurret litt innvendig. Håpet har vært at snøsmeltingen i skogen skulle gjøre den mer attraktiv enn hagen min, men nei...
Hull innunder uthuset likte jeg ikke, og da jeg etter noen voldsomme katteskrik fra uthuset tok lommelykten og gikk ut, fikk jeg nok. Jeg gikk rett på en grevling. Selvfølgelig! Jeg hadde jo sett sporene. Etter en lite morsom natt med en katt i manko, fikk jeg tak i en felle.
Heldigvis kom pus tilbake uskadd, men jeg brukte kattemat som åte og holdt kattene inne neste natt.

OJ! Grevling fanget gitt! Jeg trengte en jeger og det fort...
Etter en facebook-etterlysning kom jeg i kontakt med et par stykker. De kunne fortelle at grevlinger er fredet fram til juni. Ikke noe stort sjokk akkurat, med tanke på at de fleste dyr får unger på denne tiden. Det burde jeg jo ha tenkt på, men for å være ærlig så fortrengte jeg nok den tanken i akutt grevlingskrekk. Man kan sikkert få dispensasjon til å felle skadedyr, men for sikkerhetsskyld så kunne den ene jegeren fortelle at det er en ekstra totalfredning av alle dyr i påskedagene! Du har ikke lov til å ta en mus i fella hjemme engang!
Flaks for grevlingen!

Jeg tvang opp attenåringen min (som for tiden har døgnrytme som en grevling selv) og overtalte ham til å hjelpe meg med å få stappet fella med innhold inn i bilen. Det var ikke aktuelt å ta i gitteret for å si det sånn. Grevlingen som hadde sovnet etter nattens kamp mot buret, var ikke i bedre humør enn sønnen min da den våknet. Den freste og virket skummelt aggressiv. Jeg tror det var en ung hann. Den hadde nok slåss med mer enn fella mi for den hadde et nesten avbitt øre. Det var en gammel grodd skade.

Inne i bilen la jeg presenning og aviser under og rundt fella. Grevlingen luktet grevling og var ikke interessert i noen lang kjøretur, men jeg var sta og holdt ut i over 3 mil. Da hadde vi passert fylkesgrensa og nærmet oss Hurdal. Vi fant et hogstfelt og rygget oss inn. Fella ble plassert utenfor bagasjerommet og vi plasserte oss inni bagasjen. (Jeg har stor bil.) Ved hjelp av et par ovnskroker fikk vi lirket opp fella og etter litt om og men var det en rasende, men sikkert lykkelig (eller bare trøtt) grevling som styrtet avgårde inn på hogstfeltet og ble borte før døra rakk å smelle igjen på fella.

Nå håper jeg bare at den vil trives så godt som Hurdøling at den ikke vil se noen grunn til å finne veien tilbake til Fagertun. For det er visst det grevlinger gjør... De går hjem...

Foruten omplassering av grevling har jeg benyttet påsken til å lage mer kjøkkenhage. Det prosjektet er ikke ferdig enda, så det tror jeg heller jeg kommer tilbake til.

Ute i hagen blomstrer det i krokus, med innslag av en og annen snøstjerne, scilla og snøklokke. De vårblomstene som har preget bloggland siste måneden har endelig våknet på Fagertun også.

Nå er det aller meste av snøen borte og det dukker opp noe nytt hver eneste dag.

Jeg har klippet ned alt brask i bedene. Ingenting blir fjernet så nær som rotugress.

Hjertet som ble borte fra kvisthulen i vinter, dukket opp med pynt av krokus.

Ellers er det ikke så mye som pynter opp enda. Det meste er nakent og brunt. Kun tuene med blomstring lyser opp. Men så springer jeg til gjengjeld som en annen bie fra blomst til blomst, og riktig nyter dem på nært hold.

Jeg synes den tiden vi er inne i nå er den fineste i hele året. Det er så mye forventning i luften og små overraskelser som dukker opp. Jeg kan planlegg og forandre. Det er liksom ingen grenser for hva som lar seg gjøre. Jorden er fuktig og føyelig, røttene sitter løst og det er godt med plass. Jeg drømmer om blomstringen som skal komme og nyter den som allerede er.

Nå skal jeg ut i finværet å nyte den siste påskedagen.

Fortsatt god påske alle hagevenner :)

Julerose fra fjorårets hagemesse på egne røtter i bedet. Endelig våken :)

Våren er min travleste og beste tid i hagen. Forventningene er på topp. De har bygget seg opp i skyene i løpet av de mørke vintermånedene. Jeg har som regel blitt godmodig ertet av kollegaer i ukesvis for mine forhatte snøfonner, mens de har raket plen og vist fram mobilbilder av krokus og aurikler.
Men så en dag er den her på Fagertun også. Våren.
Ivrig drar jeg på meg hanskene idet solen smelter de siste snøflekkene. Bedene åpenbarer sitt nakne kaos av visne planterester. Innbydende...
Med nesten salig glede tar jeg første vårøkt ute med duften av våt jord i nesen. En halvsvimmel humle summer hastig forbi. Mens jeg klipper og graver, dytter spirene seg opp av jorden.
For hver gang jeg blunker har en ny knopp åpnet seg mot solen.
Jeg renner over av arbeidslyst og idéer. Aldri en vår uten nye prosjekter. Plenen er brun og vissen. Røttene sitter løst etter vinteren og jorden er lett å grave. Det er best å utnytte muligheten før gresset tar tak og kjemper imot.

I år kom våren i påsken. Bedre kunne det ikke bli. Fridager, fint vær og en hage som gned vintersøvnen ut av øynene i løpet av en lang og god ferieuke.

Etter en snau uke på jobb var det igjen duket for en deilig sommerhelg i april.
-Er det noen der oppe som har dårlig samvittighet for all den solen vi ikke fikk i januar og februar? Nå er den her i allefall!
Det er bare å fryde seg. Sol mot bar hud, iskrem og grillsesong.

Jeg gjorde en snuoperasjon i kjøkkenhagen i går. Alle kassene som var fylt med halm og hestemøkk fikk et lag gresstorv opp ned over seg. Ja, noen fikk flere lag. Det spøker for årets avling, men neste års blir nok super. Jeg hadde håpet at gjæringen skulle ha kommet skikkelig i gang siden påske, men neida. Det var heller lunken stemning i kassene.
Jeg brukte greipet til å bende og lufte litt, før jeg vannet og la på den nevnte gresstorven. Grunnen var at jeg trengte å bli kvitt den. Jeg har nemlig begynt å grave opp bakken i pergolaen. Den er så skrå, og jeg vil ha den rett... Dessuten har jeg lyst til å ha noe annet enn plen der.

Her skal bakken senkes og rettes ut. Det vil nok ta sommeren, tenker jeg...

I kjøkkenhagekassene dekket jeg gresstorven med våte aviser. Jeg tenker at jeg legger et lag kompost og/eller kjøpejord oppå til å plante i. En av kassene består nesten utelukkende av gresstorv. Jeg har bare sneket inn et lag hestemøkk underveis. Her tenker jeg at poteter sikkert kan gå greit allerede i år. Poteter kan man jo strengt tatt dyrke rett på plenen om man bare dekker dem med noe. Salat og andre grønnsaker med grunt rotsystem, går det sikkert bra med. Resten blir nok litt eksperimentering.

Her er alle seks kassene ferdig og hekken plantet til venstre ved inngangen.

Det er tross alt bare april... Mye kan skje i kassene enda. Jo mer innholdet synker sammen, jo mer jord kan jeg legge oppå til å plante i. Den største ulempen med gresstoven er all småsteinen som følger med. Jeg skulle gjerne hatt steinfri jord.
I og med at jeg ikke har noe jordsold, så nøyde jeg meg med å plukke ut de største, og overse resten. Det blir ikke perfekt gulrotjord, men sikkert bra nok likevel.

Jeg har forøvrig lagt de siste seks kassene slik at gangen mellom dem danner en lang akse som fortsetter mellom den gamle kjøkkenhagen og urtehagen. Dette tror jeg skal binde alt sammen. Akkurat nå er ikke kassene videre diskrete. Etterhvert når de fylles av grønt og treverket gråner, vil det nok bli finere.

Litt rotete enda, men aksen er der. Her sett fra begge kanter.

Åpningen til kjøkkenhagen blir rett utenfor inngangspartiet. Jeg skal sette opp en rosebue i armeringsjern som portal. Buen er maken til den jeg har i urtehagen, og er praktisk talt usynlig når den ikke er kledd inn av planter.
I dag kjøpte jeg hekkplanter av Alperips og satte langs med inngangen. Det tok sin tid å få gjort steingrunnen plantevennlig. Selv skyggen min svettet i solsteken...

Men hekken kom på plass - rosebuen får jeg heller ta senere.

Fordelene med hekk her er nok ganske få i forhold til ulempene...

Jeg kan ikke lenger måke snøen ut i hagen - dumt!

Jeg må klippe og klippe så ikke inngangspartiet mitt blir enda smalere -overkommelig..?

Det blir fort trangt mellom hekken og kassene - jeg klarer vel å klemme meg inn...

Fordelen er at jeg får avgrenset kjøkkenhagen som et eget rom. Det vil se ryddigere ut og 'kamuflere' kassene litt. Alperips tåler (trenger) å klippes mye, så jeg håper jeg skal klare å holde hekken forholdsvis smal.

Den største utfordringen i kjøkkenhagen nå er septiktanken som ligger midt under...
De brune krukkene i bakgrunnen står oppå kumlokket.
Jeg har tenkt til å snekre meg en slags kasse som jeg kan kamuflere lokket med. Kanskje med en større krukke oppå?
Og så får jeg håpe at septiktømmerne er greie og drar slangen inn gjennom rosebuen, løfter vekk kassen og søler minst mulig. Skrekken er at de hiver slangen over gjerdet og tauer den rett over kassene... Heldigvis har jeg tømming kun annethvert år ... tror jeg...

Eidsvollbygningen

Det er så deilig når man har mulighet til å ta en langhelg uten altfor mye som absolutt må gjøres. Jeg er egentlig så fornøyd med alt som ble gjort i april at det ble en ganske rolig og fornøyd start på mai. Noen frø ble sådd, men så ble vaskerommet ryddet og vasket tilbake til sitt egentlige formål. Nå ligger de store putene til Hammock'en på benken der jordbaljer og potter har regjert siden januar. Skittentøyskurvene slipper å stå trangt mellom jordsekker og vaskemaskinen behøver ikke fungere som tørkestativ for diverse nyvaskede potter.
Fredag satte jeg opp en rosebue som inngang til kjøkkenhagen. Den er endel år gammel, og har stått på vent i garasjen etter jeg flyttet. Det er utrolig hva en slik portal kan gjøre for romfølelsen. Den er nesten usynlig, men samtidig en tydelig inngang.

Lørdag kjørte jeg meg en tur sørover i stigende vår-rus. Det var som å kjøre inn i framtiden. Fra mine bittesmå knopper på bjørka til blomstrende brudespirea og kirsebær. Jeg dro til fruktblomstrende Telemark og så en feiende flott forestilling på Evjuspelet i Gvarv. Huldresølvet ble framført i anledning 200-års jubileet for grunnloven vår. -Og riktig så nasjonalromantisk var det på bygdetunet, med lysegrønne trær, blomstrende lønn og beltestakker.

Eldstejenta mi (mørkt hår i midten) er med som hulder.

Dagen i dag har jeg brukt sammen med søsteren min på Eidsvoll. Der var det hagefest i stallgården. Masse boder med mye spennende.
Jeg kom hjem med to roser til rosebuen, en kjempeverbena og fire sitronverbenaer.
Endelig fikk jeg tak i sitronverbena! Mitt overvintrede (innendørs) eksemplar fikk et heftig lusangrep og ble avlivet på tampen av vinteren.
Jeg regnet med å skaffe ny på hagemessen på Lillestrøm, men dengang ei! Det var nedtur...
Men her på Eidsvoll fantes den - så nå skal jeg fylle opp igjen fiskekrydder-lageret mitt til neste vinter :)

Rosene jeg kjøpte heter William Baffin og er noen kanadiske tøffinger (H7). De skal i teorien kunne strekke seg tre meter, og dermed kle inn buen min. Om teori og praksis stemmer vil tiden vise. (Det er forøvrig ikke disse rosene som er på bildet over.)
Jeg hakket og slet meg til to dype hull i steingrunn. Med litt ekstra godsaker i hullene så håper jeg den godeste William stikker røttene ut og skyter til værs.

Ønsker alle en fin ny uke :)

Jeg ble utfordret av Bille på Skyggebalkongen til å skrive et innlegg om humler på bloggen min. Det gjør jeg mer enn gjerne!

Humleaksjonen er nå forlengst i full gang med Summende hager både på facebook og i det virkelige liv, og med humlestafett på Moseplassen.

(Kikk gjerne innom et par tidligere innlegg jeg har laget på dette temaet: Buzz og Bier i tilbakegang.)

Humler

De pelskledde og varmblodige humlene våre er tilpasset et liv i nordlige strøk. De er på farten både i sludd og gråvær. Vi treffer på dem overalt fra kyst til høyfjell.
Humlene har en svært viktig rolle som bestøvere av nytteplanter. Nå er humlebestanden i nedgang og vi må alle gjøre en innsats for å hjelpe dem.
Dette kan vi som privatpersoner enklest gjøre ved å boikotte gift i hagen, spre informasjon og plante massevis av nektar- og pollenrike blomster og trær. Selje og krokus om våren er finfin frokost. Enkeltblomstrende blomster om sommeren (med synlig gul knapp i midten), sørger for jevn tilgang av nektar og pollen gjennom resten av sesongen. Har vi også høstblomstrende planter, har vi sikret humledronningene kveldsmat før den lange vinterdvalen.
Det er lurt å ha en stor variasjon av planter. Noen humler har nemlig lange tunger, mens andre har korte. En kort-tunget humle når ikke ned til nektaren i en blomst som er formet som et langt rør, så de spiser derfor av forskjellige blomster.

En vårblomstrende Mahonia er som et bugnende matfat for humlene.

La meg presentere de sosiale humlene:

Hennes høyhet Humledronningen

Hun er stor, drektig, sulten og trøtt etter vinterdvalen, men dronningen vet hva hun har å gjøre. Med en gang hun våkner om våren legger hun ut på jakt etter et egnet sted for å anlegge et bol. Hun suser rundt og utforsker alle små, mørke hull. Finner hun et gammelt smågnagerbol eller fuglereir, slår hun fornøyd leir. Hun fórer bolet sitt med tørt gress, mose, musehår eller lignende, og summer lykkelig av sted for å spise frokost.

Når dronningen har samlet inn pollen og nektar, og spist seg mett, krabber hun inn i sitt nylagde bol. Hun skiller ut voks og bygger en krukke som fylles med nektar. Deretter lager hun en plattform av voks og pollen hvor hun legger de første eggene. Tilslutt legger hun seg til å ruge. I denne rugeperioden tar hun kun nødvendige turer ut når været er bra for å etterfylle nektar og pollen.

Spebarn-humlene

Ut av eggene klekkes larvene hurtig. Hennes høyhet humlemamma oppnår gjerne en kroppstemperatur på 37-39 grader så det er godt og varmt i bolet. Humlelarvene lever i store felles larvekamre.

Der vokser de fort. Larvene gjennomgår fire stadier før de spinner en silkekokong og forpupper seg. Avhengig av temperatur og mattilgang tar det ikke mer enn 3-4 uker fra egg til voksen humle. Her er det best å nyte barndommen mens man kan…

Unghumlene

Alle de unge humlene som utvikles utover forsommeren er sterile hunner eller arbeidere. De hjelper til med oppfostringen av de følgende generasjonene. Det første kullet med arbeiderhumler er gjerne veldig små. Arbeiderne (og dronningene) samler pollen i pollenkurvene sine på bakbeina.

Voksne humler

På sensommeren utvikles hannhumler og kjønnsmodne hunner. Hunnene er blivende dronninger. En summende gjeng med lodne kronprinsesser. De må bare sørge for å parre seg og overvintre. Hannene og arbeiderne dør etter parringen. Det er harde bud i humlebolet… Til å forsvare seg i løpet av sine korte liv har arbeiderne og dronningene stikkebrodd. De kan som vepsen stikke flere ganger, for brodden er glatt og helt uten mothaker.

Hannhumlene har lengre antenner og er mer langstrakte i kroppen. De deltar ikke på matsankingen til kolonien. Adferdsmessig virker hannene ganske dorske der de sitter på en blomst og vifter med beina om vi berører dem. De har ikke stikkebrodd heller. De lever et avslappet og behagelig liv fram til vel overstått parring, men så er det slutt også...

Arbeidsfordelingen i bolet er er varierte. Det er stort sett bare hunnene som gjør arbeidsoppgaver inne. Noen humler er utearbeidende og samler inn nektar og pollen. Andre steller egg og yngel. Det er humler som har som oppgave å forsvare bolet og det er humler som sørger for frisk luft ved å vifte med vingene. De er et godt organisert lite samfunn.

The end…

Humlene har ettårige samfunn. Det er bare den (de) befruktede dronningene som overvintrer. Alle de andre dør.

Denne måten å fungere sosialt på gjelder for 26 av våre 34 humlearter. De sosiale humlene.

Andre arter

Det finnes også 8 andre arter.

Det er gjøkhumler pluss tundrahumla (bombus hyperboreus).
Humledronningene til disse 8 artene er av det mer hardhudede slaget. Hadde de vært mennesker så hadde de nok gått inn i historien som nådeløse diktatorer og tyranner.

Disse barske dronningene tar seg inn i bolene til sosiale humledronninger etter at de har produsert arbeidere. Deretter drepes den stakkars dronningen av bolet og arbeiderne holdes som slaver og må hjelpe gjøkhumledronningen til å oppfostre nye dronninger og hanner.

Ikke noe Disney-aktig søtt over denne måten å skaffe seg bol på, men slik er naturen. -Og vi trenger alle disse pollinerende humlene.

Jeg vil gjerne utfordre Hagen i Vest, Hageidyll i Sponvika og Annes Hus og Hage til å skrive et innlegg hver seg om humler eller bier og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem. Håper dere tar utfordringen :)

Kilder:

Humler i Norge - en felthåndbok
Wikipedia

Mai er en deilig og superhektisk måned. I år har det vært flere bunadsdager med dertil stryking, sangskriving og andre konfirmasjonsforberedelser. Ikke egen konfirmant i år (puh!), men to andre nære, flotte ungdommer.
Med rutinejobb på dagtid og full kreativ utfoldelse med venner på ettermiddagene, ble det noen dager fullstendig uten hagestell. Og hva skjer..?

Jeg kikker ut en tidlig morgen og oppdager at Fagertun har gått amok. Den brune plenen er plutselig saftig, grønn og langlugget. Ugresset jeg trodde var luket vekk, strutter høyt og flott i alle bed. Det tyter opp mellom steinheller og langs alle kantsteiner.

Grevlingen har gravd seg nye tunneler under gjerdet, groper i plenen og latrine i enden av potetfåra.
Jeg lurer på om jeg skal starte omplasseringsfirma for plagsomme grevlinger... Ja, ja, vi får nå se...

Kjøkkenhagen skriker etter mer innhold. Bare settepoteter og litt forkultivert salat har kommet i jorden.
Gressklipperen trenger påfyll av bensin, været er varmt, men skyene ruller inn så fort arbeidsdagen nærmer seg slutt. De varlser regn. Yr er helt enig. Det skal bli stort REGN! Intens nedbør faktisk...
Det skal bli løvetann-jungel og vikkefeber på Fagertun!
Tusen millioner frøsådde opiumsvalmuer skal møte like mange revebjeller og kappes om hvem som først klarer å vokse opp. Den som vinner tar knekken på de andre i nærheten. I bakgrunnen lurer en massiv gjeng med fargerike meldestokkspirer på om de ikke har vunnet allerede. Og visst har de det... I disse tider er det størrelsen som teller. Her er det voks eller bli skygget ut.

Lørdag 24. mai fikk endelig gressklipperen luftet seg for første gang i år. Da hadde kollegaene mine klippet plen i en måned allerede. (Det kan kanskje legges til pluss-siden av det å bo i et tøffere klima..?)

Med nyklippet plen ble det plutselig forsommerstemning på Fagertun. Alle kjellerbarna står nå på nordsiden av huset og venter på plass i bedene. De blir gradvis flyttet, en etter en. Det tar tid å plante, men så blir det fint og frodig også.
Gildekassen på bildet over, er full av klokkeranker som jobber intenst med å tvinne seg godt sammen. Det skal bli litt av et prosjekt å plante dem hver for seg i krukker.
Akkurat nå blomstrer både løkvekster og tidlige stauder på en gang. Slik er det når våren lar vente på seg.

Her blomstrer fortsatt perleblomster og påskeliljer. Jeg er veldig glad i de tofargede, mørkblå perleblomstene. Jeg har helt lyse varianter også, men det er de mørke som står øverst på favorittlisten min.

Sammen med narcissene åpner den ene tulipanen etter den andre knoppene sine.
Langs pergolaen har jeg først og fremst satt røde og gule tulipaner. Der vil jeg fortsette å bygge på flammetemaet mitt.
Foreløpig er det spinkelt beplantet, men dette skal jeg fylle ut med nye løker hver høst.
Det skal nok bli bra etterhvert :)

I den store stauderabatten har jeg rosa og lilla tulipaner i tillegg. Der er ikke fargeskalaen så begrenset.
På bildet under har de lilla tulipanene selskap av Judaspenge og Alliumknopper.

På haugen brer forglemmegei-søster seg utover og glitrer med havblå blomster i solskinnet. Både den vanlige med grønne blader, og 'Jack Frost' med sine sølvskimrende blader trives godt.

Bispelue vokser langs kanten, på toppen av haugen, og får dermed vist fram sitt blomstrende underskjørt av små røde bispeluer.
Det er en vakker plante som fortjener et nærstudium. Senere på sommeren er bladverket en pryd i seg selv.

Sammen med bispeluen vokser det ruteliljer. De er fascinerende vakre når solen skinner gjennom blomsten og lyser opp rutemønsteret i kronbladene.
Heldigvis har jeg veldig få liljebiller innom.
Kun to lakkrøde biller har avgått hurtig ved døden grunnet knusing. Flere har jeg ikke sett...

Det er mye skarpe farger om våren. Da er det akkurat som naturen tar igjen for vinterens fargeløshet og pøser på med energi.

Se så ømt Søtmispelen kysser Bergeniaen, mens de blåeste blå forglem-meg-ei (søster) blomstene gnistrer i bakgrunnen.

Det er nesten så man ikke kan snu seg unna før en ny plante står i blomst.
Det er like spennende å gå en runde i hagen hver eneste dag.
Noen ganger er det så jeg vil holde igjen plantene. Jeg blir redd alt skal blomstre fra seg på en gang, så det ikke blir igjen noe blomstring til senere på sommeren.

Det er selvfølgelig noe stort tøys, men det er rart med det.
Kanskje litt som når barna plutselig blir store og du vil at tiden skal stoppe opp litt...

En ting er i hvertfall sikkert; det er ingenting plantene liker bedre enn varme maidager, med rikelig nedbør. Det er det de har fått i det siste, og de svarer med å vokse så det knaker.

Selv soppen dukker opp. Den gir haugen et lite preg av skogsmiljø og passer godt til de gamle kabbene som danner bakveggen.

Her er det hundetann, bregner og skumblomst som står for frodigheten, mens tulipaner og pinseliljer synger på siste verset.
Blomstene holder ikke så lenge i varmen. Spesielt ikke når de blir bombardert av kraftig regn.
Men mens løkblomstenes bladverk visner ned, så blir skumblomst og bregner bare frodigere og finere jo lenger ut på sommeren det går.

Nå er det bare å henge med i svingene til de mest våryre ukene er forbi. Da roer pulsen seg i hagen og vinden stryker milde dufter gjennom bedene.
Fram til da er det greit å ha ugressjernet innen rekkevidde og fotoapparatet klart. Hagen lever intenst nå om dagen!

Jeg har ikke skrevet navn på plantene enda i dette innlegget.

Får jeg tid så kommer det senere.

Mai er hektisk, men herlig :)

Tulipa 'Dreaming Maid' med duppesoleie og Judaspenge.

Det er juni og fortsatt henger tulipanene med. Noen av dem. De blander seg med de tidligste staudene og gir meg en forsmak på sommerens kommende fargeprakt. Snart er det duket for sceneskifte i hagen. Vårblomstene sier takk for seg, og sommerblomster og stauder stimler sammen i garderoben for siste finish før de entrer scenen. I pausen er det stille i hagen. Hvert år tenker jeg at nå, akkurat nå, må jeg sjekke hva som er i blomst, og skaffe mer av nettopp disse plantene.
Noen planter som jeg har delt og spredd utover, nettopp av denne grunn, er duppesoleie, løytnantshjerte, allium og en tidlig helenium. Nå blomstrer alle unntatt heleniumen. Den overtar når de andre gir seg. Du kan se bilde av den her.

Over blomstrer gullkorg, duppesoleie, tulipaner (Dreaming Maid) og Judaspenge. Jeg håper at duppesoleien vil holde stand en god stund til. Den lyser så fint opp.

Jeg har noen bunndekkere i hagen. Et par av dem er på sitt fineste akkurat nå. Rød Jonsokkoll og Tvetann er begge bestrødd med blomster. Tvetannen med yndige rosa som du ser under til venstre.
Småhjertene blomstrer vakkert i rosa, men gjør ikke så mye ut av seg. Zinniaen som ble sådd inne, begynner så smått å blomstre. Trilliumen, mitt eneste eksemplar (!) toner over mot rosa i det den takker for seg. Syrinen har akkurat startet blomstringen og jeg nyter duften så lenge det varer. En lungeurt av ukjent herkomst, byr på både rosa og blå blomster. Senere skal bladverket få være pryd nok.

Tvetann, Dicentra formosa (Småhjerte), Zinnia 'Art Deco', Trillium, Vanlig Syrin og Lungeurt.

Alle bildene i dette innlegget ble tatt tidlig om morgenen 1. juni. Derfor er det lange skygger og mye motlys, men også vidunderlig lyst og friskt ute. Senere på dagen ble det sommervarmt og vi tilbrakte dagen i konfirmasjon med gode venner.

På bildene over kan man såvidt se litt av bladverket til den røde bjørka mi. Den springer ut med lysegrønne blader som etterhvert blir røde. Stammen er hvit. Til høyre for bjørka står det en sak rett til værs. Det er bjørkeris jeg har surret sammen på en jernstang. Foreløpig står den slik på prøve. Stukket ned i bedet. Om jeg finner ut at den skal få bli, så bør jeg nok lage en klump om foten på den med litt sement...
Søtmispelen står rett i sola og sprer skygge over plenen om morgenen. Den har en god del døde greiner i toppen. Jeg mistenker hakkespettene for å stå bak. De har brukt hele vinteren på å hakke barken i filler oppover spesielt en av stammene. Jeg er ikke sikker på om jeg bør ta fram sagen eller ikke. Kanskje det er greit at de har en død stamme å herje med? Ellers tar de sikkert for seg en annen bare...

På baksiden av 'Haugen' smyger skumblomsten (Tiarelle cordifolia) seg mellom bregner og stubber. Den henger seg gjerne utover kanten og fyller alle sprekker.
Nå blomstrer den med lette, hvite blomster og lever virkelig opp til navnet sitt.
Den er en yndig og svært villig plante som jeg er glad i. Her på Haugen hvor den er løftet litt nærmere øyenhøyde, kommer den virkelig til sin rett.

På bildet til høyre over, ser vi Valurt 'Goldsmith'. Den har lyseblå og rosa blomster. Ingen slående blomstring akkurat, men et vakkert brokete bladverk. Den blir ikke så høy og virker og være lett å dele. Blir det for mye av den er den ypperlig til gjødselvann også.

På østsiden av huset, i 'Oldemorhagen' min, er det beskjeden blomstring foreløpig.
Det er her Løytnantshjerte og Duppesoleie har fordelt seg videre fra og utover i hagen.
Løytnantshjertet kan skimtes lengst bak, Duppesoleie midt på til høyre.
Når jeg ser bildet herfra nå, tenker jeg at jeg burde ha latt flere tuer spre seg her også.
Det må jeg huske til høsten. Stauder som blomstrer nå skal få stå i fred til da...

Flammebedet mitt har vist første antydning til spredte flammer med sin vårblomstring. Tulipaner og narcisser har gjort en god jobb. Nå har valmuer og Humleblomst (Geum) dukket opp som avløsere i påvente av neste akt.

Tulipa 'Gavota', valmuer, narcisser og gullkorg

Jeg håper at jeg skal klare å krympe perioden mellom vårblomstring og sommerblomstring mer og mer for hvert år. Selvfølgelig finnes det noe som blomstrer til enhver tid. Jeg må bare finne ut hva og skaffe meg mer av nettopp dette.

Og så dukker det jo alltids opp noen overraskelser her og der. Frøplanter som sniker seg inn akkurat der de selv vil. Noen blir luket bort. Andre blir tatt vel i mot.

Med flere nye kjøkkenhagekasser ligger det an til mat på bordet utover sommeren.
-Eller, i hvert fall til høsten...
Det tok såpass mye tid å snekre og fylle kassene at sådden ble temmelig forsinket. Ikke er jeg helt sikker på om kassene er klare for første avling enda, heller. Mon tro om all hestegjødselen egentlig har rukket å gjære ferdig? Litt lite sannsynlig, men verdt et forsøk.
Jeg har plantet og sådd i det øverste jordlaget. Jeg tar sjansen på at plantene ikke faller sammen når røttene når lenger ned i kassene. Kanskje de er så lure at de brer røttene utover og ikke nedover til jorda er klar.

Frø av forskjellig salater, reddiker, rødbeter, mangold, gulrot, bønner og erter har begynt å spire opp. Til venstre på bildet over, er det en rad med persisk karve - ikke gulrot om det skulle ligne litt i forbifarten ;)

Jeg har egentlig ikke så god erfaring med å så bønner på friland, men i år ble det nå slik. Håper sneglene er opptatt et annet sted til bønnespirene får strukket seg i været. Det er vel ikke så bra at Yr lover kjøligere vær til helgen heller.

Grensen mellom kjøkkenhagen og urtehagen er litt vag, så anisisop og persille har fått prøve seg i nye kasser.
Den røde meldestokken som jeg sådde i fjor, har frødd seg iherdig og inntatt både kjøkkenhage og prydbed i år. Det fortjener den til fulle. Den er både vakker, staselig og smaker godt. Overskuddet av frøplanter er det lettvint å nappe opp.

Rød Meldestokk, Gul Anisisop (Golden Jubilee) og Bronsefennikel

Her er diverse salater, med Rød Amarant i midten.

Det er morsomt når kjøkkenhagen blir så fargerik som den er nå. Riktig til å bli i godt humør av.
Jeg ser den rett utenfor kjøkkenvinduet, og da blir det så lett å stikke ut og hente litt salat til middagsbordet.
Den ene av kassene er full av poteter, og så har jeg klemt inn et par fårer bak ved gjerdet. De må vi nok vente en stund på enda. Det samme gjelder gulrøttene. Ja, og så har jeg plantet litt Broccoli og Grønnkål som jeg sådde inne i våres. De er ikke beskyttet mot kålsommerfuglen, så vi får se hvordan det går.
Jordskokken har fått selskap av agurkurt - selvsådd fra i fjor, og fire artisjokker prøver lykken i hagen for første gang. Det skal bli spennende å se om de fikser tilværelsen her i sommer.

Jordskokk med selskap av agurkurt

Artisjokk

Jeg kommer nok tilbake med mer fra kjøkkenhagen senere i sommer. Da vil det vise seg om plantene har taklet jorden eller ikke.
Neste år blir det nok bedre jordforhold og forhåpentligvis tidligere sådd også. Enn så lenge koser jeg meg med sommerens vakreste og mest fargerike salat :)

Jeg har to egne katter og en innflyttet nabokatt. De ser ut til å stortrives alle tre. De jakter på fugler og mus, soler seg når de vil, og døser i skyggen. De fyker etter hverandre, leker, koser og hopper etter dansende døgnfluer. Et riktig slaraffenliv. Det gode katteliv rett og slett.
Nå har nabo'n oppdaget at det finnes godsaker i blomsterbedet også. Der har det nemlig dukket opp noen uimotståelige blå blomster som dufter så fantastisk at han blir yr og vill.
Det er kattemynte i bedet! O, salighet og fryd!

For høflighets skyld viser jeg bare fram snusebildene av nabo'n. Litt hensyn må jeg jo ta til en nabokatts anstendighetsfølelser... Men ekstatisk og opphisset rulling hører også med til gledene man kan få ut av denne lille blå blomsten - med de aromatiske, grågrønne, små bladene. Om man er katt vel og merke!

Her er en liten og passelig nedrullet plante som strekker blomsteraksene sine opp mellom naboplantene. Den er vakker med sin nydelig blåfarge. Det er nesten så den kan erstatte lavendel i områder hvor lavendel ikke kan dyrkes. Flere planter sammen er nok å anbefale. Da kan de støtte hverandre til værs. Gjerne sammen med roser. Nydelig, romantisk og passelig cottagegarden-aktig.

Det som gjør kattemynte så spesiell, er at den trigger kattenes feromoner og gir dem en slags parrings- eller lystfølelse. Dette gir seg utslag i en noe unormal oppførsel med ekstatisk snusing, rulling, slikking, gnikking og opphisset maling av rent velbehag.

Sikkert litt pinlig å få lagt ut på nettet, selv for en firbent...

Stjerneskjerm, geranium, pion og riddersporer med Helgøya som vakker kulisse.

23. juni, St. Hansaften og midtsommer.

Hagelagets studiering 'Late Hager' hadde hagevandring i en vakker, frodig og lat hage på Kapp. Mens grillene så smått tentes opp i nabolaget, samlet vi oss i hagen til Janne Bang.

Hennes filosofi er å gjøre hagen så praktisk som mulig, slik at det blir minimalt med arbeid å utføre. Stauder og andre planter får frøså seg og fylle bedene tett i tett. De støtter hverandre dermed opp og undertrykker ugresset.

En lukesjau på våren og ferdig!

Plantene får stå der forholdene er best for dem. Det er stier å gå på og benker til å sitte på. Alt hageavfall blir kuttet opp og/eller kompostert, og hagen blir en dermed en innsektsvennlig oase, summende av liv og rik på dufter og opplevelser.

I de romslige bedene vevet kaskader av geranium i forskjellige farger seg inn mellom akeleier, stjerneskjerm, dagliljer, pioner og roser. Med stier gjennom bedene kunne de utforskes fra alle hold, innsiden også. Her og der dukket det opp små og store smykker av spennende og vakre planter.

Rosen Martin Frobisher henger ut over stien og sender velduft etter alle forbipasserende.

Hagevandringer er spennende og inspirerende. Nesten alltid... Her i Jannes hage, var det mengder av gode idéer og inspirasjon å hente.

Eplerose med humlepynt

Vi kikket, spurte og fotograferte. Duftene og insektsurret fulgte oss hele veien.
En eplerose fylte hagerommet sitt med duften av friske, grønne epler. De glinsende grønne bladene sto for parfymeringen.

Rett over fjorden, på Hamar, er det gamle nedtegnelser i Hamarkrøniken (skrevet på 1500-talllet) som omtaler eplerosen. Den ble beskrevet som et slags tre som ble kalt Engeltorn, og som ga en herlig lukt fra seg.

Kanskje var det en av etterkommerne etter disse eplerosene som duftet så godt for oss denne midtsommerkvelden...

Kanadisk buskrose. Martin Frobisher.

Gallicarosa 'Aimable Amie'

Portlandsrosen Rose de Rescht

Hagen hadde et sjarmerende drivhus med en kjøkkenhage utenfor. Med bark som bunndekke mellom pallekarmene, ble denne hagen også lettstelt. De høye kassene gjorde arbeidshøyden komfortabel. Jeg har merkelig nok ikke fått med meg bilder av disse, men drivhuset kan jeg vise. Laget av gamle vinduer og med teglstensgulv.

Utenfor drivhuset lente en vindrue seg på en hjemmesnekret stige inn mot veggen. En oppstammet stikkelsbær, bugnende full av kart, hadde fått fin plassering ved et pilegjerde. Slike små og store installasjoner skaper atmosfære og vakre motiver for en ivrig hageentusiast med medbrakt fotoapparat.

Selv om hagen ikke var veldig stor, hadde den både to dammer og en bekk. I den øverste dammen

pyntet en fontene opp, i den nederste vrimlet det av store rompetroll med begynnende bakben. Riktig så spennende.

Oppe ved den øverste dammen var det et skogsparti. Egentlig var det kun et eneste tre i skogen, men det var til gjengjeld så stort at det laget tak over et stort område og skapte riktig woodlandstemning. Med en koselig sti inn under lauvtaket, ble vi ledet inn og kunne titte opp i den flotte trekronen. Treet var en Skjørpil. Fantastisk rund og lekker i formen, og som skapt for nettopp dette hagerommet. Den fylte det akkurat fra husveggen til nabohekken og til pergolaen. I skyggen under, vokste en mengde stauder og stien inn var kantet med Marikåpe. En asalea som riktignok ikke vil blomstre mer på grunn av skyggen, fylte frodig ut plassen sin med bladverk.

Vegger og tak er viktige for å skape stemninger i hagen. Men også gulvet er viktig - og da kommer bunndekkerne inn.

Den største fordelen med bunndekkere er at de nettopp dekker. De stenger for lys og hindrer frøugress i å spire. Bladmassene som skygger hindrer fordampning, og jorden holder bedre på fuktigheten. De jobber rett og slett på lag med gartneren.

Hasselurt, diverse Hosta og Skyggesildre vevet sammen i et vakkert teppe.

Og mens biene fortsatt summet rundt i blomstene, avsluttet vi vandringen vår. Fornøyde og fulle av inspirasjon og gode idéer. Gutta til Janne dro fram grillen, og vi overlot hagen i fred til vertsfolket denne milde, fine midtsommerkvelden. Tenk at en lat hage kan være så innholdsrik og full av opplevelser.

Tusen takk for titten :)

Det ble en kveld med bulder og brak i går. Tordenværet skrallet seg forbi med lynglimt i sikksakk. Strømmen gikk, vannkranen på kjøkkenet lyste opp og vi telte sekunder mellom lyn og torden. Det var ikke mange på det nærmeste.
Temperaturen var deilig og regnet frisket opp luften. Hagens kveldsdufter smøg seg opp på verandaen. Der satt vi med bøker, pc'er, katter og levende lys. Alle opptatt med sitt i sommerkvelden. Jeg var omsider inne på bloggen igjen etter en lang sommer uten nevneverdig aktivitet. Litt dårlig samvittighet, men ikke så mye. Det er tross alt nå sommeren er her og hagen er tilgjengelig døgnet rundt. Til vinteren får jeg nok bedre tid til å skrive og sortere bilder.

Sommeren til nå har vært vidunderlig deilig.
Den gode vårvarmen fikk ikke nok og ble til het sommervarme.
Solen smiler og dagene har vært som barndommens minner om hvordan sommeren skal være. Det er om å gjøre og være tilstede for å lukte, smake, føle og nyte.

Når regnet kommer silende fra oven etter en varm dag, kan det knapt bli bedre.
I den tørre jorden, ligger lag på lag av tørste røtter og venter på at fuktigheten skal trenge ned. Varmen de siste dagene har tatt på enkelte planter, men det er utrolig hva litt vann kan gjøre.

I de store bedene, hvor jeg har plantet tett, ser det ikke ut til at tørken merkes. Der sørger plantene selv for å hindre fordampning. Sammen med et dekke av gressklipp, er tett planting det mest arbeidsbesparende trikset jeg vet for hagen min.

Bortsett fra det evinnelige graveprosjektet under pergolaen, går det fort i hagen.
Plantene blomstrer om kapp, men varmen gjør at de også visner fortere. Det er litt synd, men vidunderlig vakkert mens det står på. Min hovedaktivitet om dagen - i den grad det er noen aktivitet - er å klippe. Jeg klipper og klipper. Plantene vokser og vokser.

Kamille

Kjøkkenbordet er dekket av brett med urter til tørk. Spise kan vi gjøre ute. Anisisop i gult og grønt sender sin deilige aroma opp til nesen min hver gang jeg vender på bladene. Kamillen har krympet og jeg rister forsiktig på brettet så den ikke skal gå fra hverandre. Sitronverbena tørker fort, mens oregano og sar henger på stilkene sine og bruker lengre tid. Den lodne eplemynten begynner endelig å bli sprø i kantene. Det skal bli mye god te og godt krydder til vinteren.

Ute blir visne stauder stusset og busker klippet i fasong igjen. Mye er avblomstret, men det dukker hele tiden opp noe nytt. Nå blomstrer liljer, roser, valmuer og ridderspore.
Samtidig begynner sensommerens blomster å vise farge. På solbrudens sorte knapper vokser tykke gule kronblader sakte ut. Solsikkene som fuglene har sådd, har kraftige knopper sprengfulle av gul livskraft. De vokser nesten utelukkende på feil steder, men jeg klarer ikke å slå meg så hard at jeg rykker dem opp...

Blodbeger og rosen William Baffin vokser ved buen inn til kjøkkenhagen.

Louise Odier ønsker velkommen inn i urtehagen.

Tre navnløse riddersporer nyter sommer og sol.

I kjøkkenhagen er de første spede potetene klare til å smakes. Squash høstes nesten daglig og salaten strutter.
Jeg må så nye omganger, men kvier meg litt i denne varmen. Ruccolaen er ferdig og rykket opp. Der må det i allefall nye frø i jorden. Gulrøtter, rødbeter og jordskokk skal få stå en god stund til. Sukkerertene har fått pinner å klatre i, og bønnene har endelig funnet raskeste vei til himmels. De ble sådd rett ut i år. Veldig sent, men med god spiring og null snegleangrep! Hipp hurra!

Hagen klarer seg fint selv i lange perioder. Det er det beste av alt. Jeg kan ha late dager hvor det meste jeg gjør er å snuse på hagens forskjellige parfymer og tygge på litt av det som er spiselig. Vårens hagejobbe-rus har stilnet. Nå er det tid for å høste og nyte. Knipe litt her og rufse litt der. Sette seg ned og la insektene jobbe i fred.

Kongeskjerm

Kvisthulen begynner å vokse seg til ekte hulefølelse.

Fortsatt god sommer :)

På søndag skal Fagertun være med på 1000 åpne hager. Fra klokken 12 står hageporten åpen :)

Det er ingen ferdig hage jeg åpner for besøk, men den kan kanskje spre litt hageglede og inspirere til blomsterglede.

Hagen er foreløpig en miks av prosjekter i alle stadier. Drømmen om en rekke med praktiske kompostbinger er fortsatt en påtrengende brenneslehaug. Et eldorado for diverse insekter, om ikke akkurat noe å vise fram. Skråningen ned mot dammen lever sitt eget liv. Der kappes kveke, geitrams og brennesle om de fineste plassene. Planen er et bakholdsangrep en tidlig vår. Ut med lange ugressrøtter og inn med en eller annen type 'tam' beplantning som vet å oppføre seg.
Dessverre synes ikke drømmer og planer i en åpen hage, så de som stikker innom må nok nøye seg med virkeligheten...

Hagens beplantning er på det eldste 5 år gammel. Hvert år siden da har det kommet til noe nytt. I fjor satte jeg opp pergolaen og gravde meg et langt flammebed. I år ble kjøkkenhagen utvidet. Kanskje klarer jeg å lempe vekk brenneslehaugen og erstatte den med binger til neste år. Eller året etter...

Det jeg helt sikkert ikke klarer å gjøre ferdig før søndag, er innsiden av pergolaen. Der er jeg i gang med å grave meg ned i bakken. Jeg ønsker nemlig et forholdsvis jevnt underlag, med samme høyde opp til dragerne i 'taket' hele veien.
Det graveprosjektet har stått mye på stedet hvil denne varme, deilige sommeren. Ferien har blitt benyttet til bading og kos - hvert tilløp til graving har rent bort i svette og et desperat behov for avkjøling. Heldigvis har vi en badeplass i umiddelbar nærhet.

En presentasjon av Fagertunhagen

Oldemorhagen

Dette er den hageflekken jeg gjorde i stand aller først. Her fjernet jeg all plen, laget meg en sti og plantet til. Oldemorhagen endrer preg utover i sesongen. Den er nok på sitt fineste i juli når geranium og pioner står i fullt flor. Nå på sensommeren er mye avblomstret, men enkelte georginer, endel sommerblomster og blodtopp holder liv i hagen - til sedum og høstormedrue finner det for godt å blomstre en gang i september/oktober. Om ikke nattefrosten kommer dem i forkjøpet... Det skjer dessverre oftere enn motsatt.

Den store stauderabatten og Kvisthulen

Det er selvfølgelig bare jug å kalle dette en stauderabatt... Men et navn må jo bedet ha! Her vokser en salig blanding av stauder, busker, roser, sommerblomster og hemningsløse, toårige selvsåere. Stiene er delvis tildekket av entusiastiske bunndekkere, og det som ikke får plass i bredden tar seg opp i høyden. Dette er ikke et bed for de med utpreget ordenssans, men heller for romantiske blomsterelskere, fugler og insekter av alle slag. Her er det plass til alt og alle. Fuglene sår solsikker og kattene ruller i kattemynten.

Kvisthulen er i ferd med å bli favoritten min i hagen. Den mangler et eksemplar av polsjärnen langs den ene siden, og så vil den bli helt dekket av roser og grønt etterhvert. Takhøyden er stor, men samtidig føles plassen på benken der inne skjermet, enten jeg sitter der med selskap eller alene med tekoppen.

Haugen og Mellomrommet

Haugen ble til ettersom siste del av stauderabatten ble gravd ut. All gresstorven ble stablet i en haug, dekket med aviser, jord og gressklipp - og siden tilplantet. Her er det i hovedsak bladplanter som vokser. Forglem-meg-ei-søster under skyer av små, blå blomster om våren, senker pulsen i hagen nå. Lungeurt, bispelue og geranium skaper tepper av variasjon over temaet grønt. At fuglene også her har sørget for solsikker, passer ikke direkte inn, men tas med et smil. Hagen min er levende og jeg tar ikke kontroll over alt. Noen overraskelser er det alltid rom for.

Mellomrommet er en smal tarm som forbinder Stauderabatten, Haugen og Oldemorhagen.
Dette er ganske enkelt en kviststi med lav beplantning på hver side. Foreløpig er det glissent i bedene, men planen er at hasselurten skal spre seg og danne et tykt, grønt teppe med tuer av hosta i.
Sølvarven skal også få spre sine kjølige grå blader utover og dekke bakken under kjellervinduene. Tre alperips skal med tiden leke buksbom og klippes til kuler over et bunndekke av Jonsokkoll og Tvetann.
Skal, skal, skal... med tiden...
Foreløpig er bare moderplantene i bakken og familieforøkelsen såvidt i gang.

Pergolaen og Flammebedet

Dette er et ganske nytt og ikke avsluttet prosjekt, som nevnt i innledningen.. Pergolaen er ca 18 meter lang og gjenreist her på Fagertun etter mange år i min forrige hage. Den skal med tiden bli en tunnel med benk i enden. Bak benken skal jeg ha armeringsjern med klatreplanter i og et stort speil. Dette vil skjerme for utsikten til klesvasken min, og samtidig skape en illusjon av mer rom. Tanken er at speilet skal få pergolaen til å virke enda lenger. Faren er at fuglene kan finne på å fly i speilet.

Flammebedet mitt er såpass nytt at ingen stauder har rukket å vokse seg til enda. Med tiden skal alle planter bli større og inntrykket litt roligere. Fargene går i gult, orange, rødt og purpur. Dette er farger jeg tidligere har hatt litt vanskelig for å finne plass til. Nå koser jeg meg med skarpe farger og store kontraster. Jo sterkere jo bedre. Haging skal være morsomt :)

Kjøkkenhagen

Kjøkkenhagen består av opphøyde bed i kasser. Tre gamle og seks nye. Her dyrker jeg salat, erter, bønner, gulrøtter, jordskokk, poteter, mangold, rødbeter og endel krydder m.m.

De nyeste kassene ble fylt med hestemøkk og halm i våres, men selv om jeg var redd det ikke hadde rukket å brenne ut, så ser grønnsakene ut til å klare seg aldeles fint.

Urtehagen

Urtehagen er vel ikke så mye til pryd som til nytte. I år har jeg ikke spandert plass på så mange blomstrende planter her. Til tross for dette, er det denne hagen jeg besøker mest. Her henter jeg meg te hver eneste dag -og nesten like ofte krydder til maten. Jeg steker aldri fisk uten sitrontimian og hva skulle jeg gjort uten kamille og peppermynte..?

Selv om ingenting er helt ferdig i hagen, så er det en hage jeg blir glad av å oppholde meg i. Jeg håper at noen får lyst til å komme en tur og kjenne på hagegleden bak hageporten min på søndag.

Her finner du hagen:

Fagertun ligger på Reinsvoll (Bruflat i Vestre Toten)

Det er avkjøring fra Rv 4 ca tre km sør for Reinsvoll - rett før gjennomsnitts-fartsmålingen begynner (evt etter, om du kommer fra Eina). Det er skiltet mot Fall og også mot et Hest- og Friluftssenter.

Adressen er Vestbakkveien 12.
Det er første avkjøring opp til høyre etter at man har kommet inn på Vestbakkveien (grusvei). Deretter er det over en liten bakketopp og rundt en sving, så hilser blomstene velkommen :)

Ønsker du å kontakte meg, treffes jeg på nr: 415 36 840.

Gratis entré.
Det vil være mulig å kjøpe seg kaffe, saft og sveler om det er oppholdsvær.

Flere hager å besøke på søndag, finner du på sidene til Det Norske Hageselskap. Der kan du søke blant fylker og hagetyper.

Hjertelig velkommen!

Jeg har hatt en staude i mange år som jeg ikke vet navnet på. Jeg har spurt her tidligere og lett på nettet, uten resultat, men nå... Nå! Tror jeg at jeg vet hva hun heter.

Om jeg ikke tar feil så har jeg en Senecio ovatus. På engelsk blir denne planten kalt Wood Ragwort.
Den tilhører Asteraceae-familien.

Beskrivelsen jeg har funnet passer veldig bra.
Den kan bli mellom 50 og 150 cm høy, ja endatil 2 meter, Stilkene er rette og hårløse, mens bladene er avlange, lansettformede med fintaggede kanter. Blomstene er små og gule. Planten blomstrer fra juli til september.
Den blir en stor, fin tue med litt fontenefasong ettersom blomstene fyller ut toppen i mengder.

Jeg skulle veldig gjerne likt å vite om planten har et norsk navn. Kanskje noen kjenner den igjen?

Wood Ragwort er en takknemlig staude å ha i hagen.

På alle disse årene har jeg kun fått én frøplante, ellers har jeg økt beholdningen ved deling.
Dette er med andre ord ingen innpåsliten dame.
Men omsvermet er hun. Når blomstene åpner seg på sensommeren vrimler det av blomsterfluer, humler, bier og sommerfugler på de små, gule blomstene.
Planten er til tider helt besatt av nektarhungrige små insekter. Det kan virke som humlene rett og slett overnatter blant alle blomstene. Som deltagere på en stor festival full av humlesurr og med fri flyt av nektar.

For hvert år legger damen seg litt ut. De stive stilkene er sterke og trenger bare litt oppbinding mot det aller hardeste regnet. Slik for sikkerhetsskyld...

I flammebedet mitt satte jeg to små biter av planten i fjor. Allerede i år er det blitt store tuer av gult solskinn i bedet. En plante til å bli glad i og glad av :)

Kanskje er ikke den gule høstdronningen min navneløs lenger. Kanskje heter hun Dronning Ragwort... eller Wood Ragwort, for å være mer nøyaktig. Ikke et majestetisk navn akkurat, men hva så?
Hvem vet hva hun heter på norsk?

Akkurat som etter et vellykket selskap, er jeg mett og fornøyd med årets hagesesong. Den er selvfølgelig ikke over, men resten skal bare nytes i fred og ro. Ikke noe jag, ingen forventninger. Vårens intense hagekribling har gjennom sommerens tallrike blomstringstopper roet seg til en behagelig følelse av at hagen klarer seg selv nå. Den har samarbeidet med gartneren sin i de mest hektiske vekstperiodene, og nå klarer den resten selv. Det er ikke så mye igjen, men hagen skal få skinne på solrike høstdager og henge med hodet i tåke og regn.

Senere skal jeg ta oppvasken og rydde etter selskapet. Noen planter skal flyttes, andre deles. De fleste skal få stå i ro, men frøene vil jeg høste. Jeg venter en forsending med høstløk. Vårblomstringen må man jo så smått begynne å tenke på.
Det er like vanskelig hvert år... for ikke å si enda vanskeligere for hvert år...
Om høsten er bedene sprengfulle av planter. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være plass til selv den minste lille løk. Når våren kommer er bedene store og tomme. En tue med krokus her og en annen der. Det er ikke nok til å få tankene over mot frodighet. Bare vissheten om alt som gjemmer seg under jorda kan stagge utålmodigheten min da.

Akkurat nå er det deler av hagen som er ganske slitne og gulbrune i kantene. Den store stauderabatten og Oldemorhagen er over sin glansperiode for lenge siden. Det blomstrer litt her og der som smykker på en gammel kropp. Man må lete etter skjønnheten, men den finnes der fortsatt.

Nå er det det rolige mellomrommet mitt som kan trekke på smilebåndet. Det som aldri har noen overveldende blomstring får heller ingen skjemmende avblomstring av betydning. Her er det behagelig ryddig hele sesongen.

I kjøkkenhagen og urtehagen synes det at innhøstingen er i gang, og langs pergolaen kommer flammebedet stadig mer til sin rett. Akkurat de to delene av hagen skal få egne innlegg senere :)

Nå har roen senket seg over Fagertunhagen og det er tid til å betrakte, smake, nyte og innimellom bare snu seg vekk. Om regnet eller vinden velter en solsikke, tar jeg den bare inn i vasen. Dukker det opp noe pent blant noe vissent, gjør jeg like så. Det er fortsatt en overflod av blomster til vasene mine inne, og mange kommer vel så godt til sin rett på pianoet som ute.

Det har begynt å regne gull igjen. Gult bjørkeløv daler ned på fuktig grønn plen. Om kveldene kryper temperaturen nedover og mørket jager meg ut av bedene allerede ved åtte-tiden. Klesvasken slår seg og plenen er våt både morgen og kveld. Når morgentåken omfavner meg med sin kjølige fuktighet, er det vanskelig å forestille seg hvor varmt det kommer til å bli utover dagen. Men jeg vet. Det blir noen timer sommer - og så er det høst når jeg endelig kommer hjem igjen.

Jeg fikk en pappeske med høstløk i posten for en stund siden. Mye av innholdet har kommet i jorden, men ikke alt. Til det har dagene blitt for korte for meg.
Men nå er det helg og resten skal på plass.
Det er det årlige påfyllet av løk. Mange slag er like som i fjor. Jeg vil bare ha mer. Noen er nye og spennende, og noen er nødvendige. Tulipaner, for eksempel. De må jeg legge noen nye av hvert år. Det er slett ikke alle tulipaner som vil blomstre i årevis.

Det er like skummelt hver gang jeg stikker spaden i bakken mellom storvokste stauder. Har jeg plantet her tidligere?
Om våren er det så god plass i bedene, men nå er de fylt til randen. Det er vanskelig å huske hvor det allerede ligger løker i jorda.
Jeg graver ut stein og ugress. Napper vekk visne valmuer og bender unna falmende bladverk og veltende georginer. Det er nesten så jeg må sloss fram hver eneste jordflekk.
Noen ganger graver jeg opp deler av gamle løker...

Av og til dukker det opp overraskelser. En orientvalmue i full blomst hadde jeg ikke forventet meg nå. Den var nok litt forvirret selv også tror jeg, for den turde ikke helt å åpne kronbladene.

Det er fortsatt mye som blomstrer ute, men det er akkompagnert av falmende skjønnhet og forfall. Noe tar seg best ut ved nærstudium. Blomster med stusselige naboer for eksempel... Noe tar seg best ut fra lang avstand. Da tenker jeg på alle de som har blitt fillete og brunskjoldete i kantene, men som lager en fin fargeflekk i hagen allikevel.

Men også det visne kan være vakkert. Frøkapsler og strå pryder gjerne hagen helt til snøen legger seg tykk nok til å dekke alt. Men det er leeenge til enda! Heldigvis :)

Fortsatt flagrer sommerfuglene rundt. Selv om trekkfuglene samler seg i flokker til et øredøvende spetakkel, kan høsten bli både mild og lang.

Etterhvert skal jeg ruske opp i bedene og dele stauder og flytte litt på noen planter. I kjøkkenhagen er det massevis av godsaker som skal inn og i skogen lokker soppen.

Jeg håper på en fin og lang hagehøst.

Rimbelagt blodbeger

Hagesesongen 2014 er snart historie. Alle gode barndomsminners varme, late sommer har omsider overlatt oss i høstens grep. Ute samler løvet seg i driver og landskapet lyser i varme farger. Morgentåken sklir i flak over jordene og lar solens lave stråler skape trolske motiver. Det er vakkert!

I hagen er den store festen ugjenkallelig over. Bare de ivrigste festdeltagerne holder stand ut i de små timer. Et fargeglimt her og der. Noen kom litt forsent. Som vanlig... Det er alltid de samme. Høstaster og høstormedrue. De er nok litt fortumlet nå. Har bare rukket å åpne noen få blomster enda. Men foreløpig har frosten fart snilt med dem.

Kuldegradene kom med overgangen til Oktober. Det er som det skal være her. Dessverre...

Georginene takler slik kulde dårlig. De kan overleve det første ispustet, men bladene blir sorte og krøllete. Påfølgende frost tar livet av siste håp om mer blomstring. Men selve planten overlever. Den må bare opp av jorden før det blir tele - og det er det forhåpentligvis lenge til enda. Snart skal jeg ut og grave opp knollene. De skal få overvintre i kjelleren slik de pleier. Sove til april og vekkes forsiktig. Men først må de merkes. Jeg skriver farge og/eller navn på en frysetape og fester rundt en stilk langt nede på hver plante. Det er like frustrerende hver høst å komme på at dette var noe jeg skulle gjort mens de sto i blomst. Det er ikke lett å skjelne en svart, dvask sak fra en annen like slapp en... For de har ikke lenger farge på blomsten slik som på bildet, nei. Nå er det bare minnene om dem som har farge. Så jeg bør nok ikke vente for lenge...

Det er på en måte vakkert med den første frosten, men det er også en påminnelse om at fargene er i ferd med å forsvinne fra hagen. Et varsel om vinterens svart-hvite landskap med sjatteringer i blågrått. De kalde fargenes årstid.

Sitrontimian, Persisk karve, Geum og Høstaster i knopp.

Rimet lager mønster på blomster og blader. Det legger seg som konturstreker langs ytterkanter og fremhever bladnerver. Foreløpig har frosten lite kraft og smelter fort av solens morgenstråler.

Rynkerose og Pion

Det er som om høsten presser ut de siste dråpene med glød og varme farger i en eksplosjon av gnistrende løv og vaiende strå, vel vitende om hva som venter.

Det er en nytelse å være med på. Jeg suger til meg alle fargeinntrykk og håper det skal vare lengst mulig. Jeg gruer meg til trærne står der med nakne, sorte grener og bakken blir brun og mørk. Da blir frosten en god ting. Når den kan lyse opp det mørke landskapet... Da ønsker jeg snøen velkommen også. Men ikke riktig enda!

Det er de rødgyldne fargene som dominerer i hagen, men noe blått er det også. Oktoberhjelmen blomstrer med sin isblå farge, og Scabiosaen henger med så godt den kan. De er noen tøffinger. Skjønt... Scabiosaen er ettårig, og vil før eller siden bukke under for godt. Men ikke riktig enda!

Anisisopen ga resten under frosten, og konsentrerer seg om frøproduksjon nå. Den sikrer neste års avling.

Oktoberhjelm, Anisisop, Scabiosa og mer Oktoberhjelm i selskap med Kongeskjerm.

Nå er det tid for opprydding etter festen. Planlegging av neste års sesong og berging av sarte planter og krukker. Frø skal samles og stauder deles.

Det er en tid for alt. Nå flytter jeg fokus frem i tid. Denne sesongen er i det store og hele over.

En fantastisk sesong!

Fra Mammutsalg til rosebestilling

Det vil spire og gro.

Små fargeglimt av VÅR!

Inspirert av Late Hager

Sol, vind og hestemøkk

Påskeblomstring

Vårens kjøkkenhageprosjekt

En myk start på mai

For et humleliv vi har...

Humler

La meg presentere de sosiale humlene:

Andre arter

Heftige mai

En liten morgenrunde

En liten titt i kjøkkenhagen

Ekstatiske katter med kattemynte

Hagevandring på Kapp

Juliregn

Fagertun - 1000 åpne hager

En presentasjon av Fagertunhagen

Oldemorhagen

Den store stauderabatten og Kvisthulen

Haugen og Mellomrommet

Pergolaen og Flammebedet

Kjøkkenhagen

Urtehagen

Her finner du hagen:

Min navneløse, gule høstdronning

Mett og fornøyd

Høsthaging

Festen er over