Quantcast
Channel: Fagertun
Viewing all 147 articles
Browse latest View live

En novembersøndag

$
0
0
Det er snart den mørkeste tiden av året. Snøen lar vente på seg, og kulden biter sånn passe. Dagslyset er verdifullt og stadig svinnende. En søndag med sol og fint vær er som en gnistrende gave. Lyset kan ikke sløses bort nå. Allerede ved tre-tiden begynner det å trekke seg tilbake.
I går var en slik solfylt dag. En herlig dag!


Jeg sov til det ble lyst (deilig helgeluksus!) og dro på meg en jakke, før jeg tasset ut på balkongen for å mate morgenfuglene. Hagen var krisp, kald og rimet. Ikke mye stas i bedene nå. Litt struktur på venstre side og mye rot til høyre. Ingen stauder er klippet ned. De får stå til våren. (Eller rettere sagt legge seg utover..) Jeg kan trygt benytte vinteren til å planlegge. Det er stort potensiale for forbedringer. Utfordringen er vel helst at jeg rekker å planlegge mer i løpet av den lange vinteren, enn jeg rekker å utføre i løpet av sommeren.  Slik er det hvert år, og jeg synes det er helt greit. Hagen må få vokse fram i det tempoet som passer gartneren og gartnerens omgivelser. Det skal være kos, positivt slitsomt og givende i hagen. Og for all del... Den må ikke bli ferdig for tidlig! Her er det veien som er målet, i allefall for meg. 
Utenfor stuevinduene snurret småfuglene rundt og rundt med nebbene fulle av solsikkefrø og feite meiseboller. Dompap, Spettmeis, Kjøttmeis og Blåmeis. Selv den flotte Flaggspetten klarte å klore seg fast i en meisebolle og ble med på karusellen.














Jeg måtte ut å gå en tur for riktig og nyte søndagen.
Med alle ukedagene på jobb mens dagslyset kommer og går, blir en slik gnistrende dag et lite eventyr.
Åkerstubben var ikledd sine fineste iskrystaller og trærne kastet blå skygger over jordene. Det knaste under føttene og Dompapen fløytet i trekronene.

Jeg gikk en runde så jeg kom til demningen litt lenger opp langs elven. Det er en mindre demning enn den som er like utenfor naboens hage hjemme.












































Solen gikk ned bak åsen mens jeg sto her. Det lille røde huset og grantrærne glimtet til før tussmørket begynte å senke seg. Solen var visst allerede ferdig med runden sin for denne gang...

De hvitrimede hjulene så kalde ut og kulden ség på nedover elven. Isen begynte å legge seg som snerk langs kantene.

Jeg undret meg på hva som hadde skjedd om jeg hadde snurret på hjulene.
Kanskje ingenting, fordi jeg ikke hadde klart å rikke dem..? Eller..?

Det var uansett på tide å komme seg hjem. Det blir fort mørkt i skogen når solen går ned.
Så jeg fulgte revetråkket oppover jordet, og trasket hjemover. Rød i kinnene og varm i hjertet.








































































Mandag i dag, fredag i morgen - og snart er det helg igjen!   Nesten :)





I mørke desember

$
0
0
Nå venter jeg utålmodig på at snøen skal komme å lage julestemning. Det er bare om kvelden når mørket har senket seg, at stemningen kommer med adventslys og duften av pepperkaker. Hagen burde ligget gjemt under en lunende dyne på denne tiden. Alt vissent og uklippet burde ha fått en pen, glatt overflate av skinnende hvitt med lyseblå, lange skygger.
Slik er det ikke enda. Ikke her.


Fuglene pynter opp og skaper liv i det visne og høstkalde landskapet. Det veksler på med rim den ene dagen og klissent, vått og sleipt den neste. Noen cm snø kan dale for så og fønes bort av vind i varmegrader. Innimellom blåser det så huset rister, men mest så er det mørkt, skumrende eller grått ute. De timene som dagslyset skinner må jeg kikke ut av vinduet på kontoret for å få med meg. Selv soloppgangen om morgenen drøyer til jeg har ankommet jobben. Solnedgangen som jeg beundret på vei hjem fra jobb i november, har slukket sine siste striper innen jeg setter nøkkelen i bilen om ettermiddagen. Nå gleder jeg meg til solsnu!





Det jeg gleder meg aller mest til er at snøen skal lyse opp bakken. Når den legger seg for vinteren blir hagen lun og hyggelig igjen. Alle spor av gjenglemte høstplikter blir borte og hagespaden kan byttes ut med snøskuffen. Joda, det gleder jeg meg til nå :)

Kvisthulen i desember 2012



Navneløse liljer

$
0
0
Jeg har en letejobb foran meg i vinter... Jeg vil så gjerne vite hvilke liljer jeg har i hagen. Før hadde jeg full oversikt, men nå...


Jeg tenkte at jeg kunne vise fram de ukjente og håper at noen har forslag til hvem de kan være. Jeg starter med den vakre damen som viser fram sine knallorange pollenknapper på bildet over.
Hun ble valgt ut høsten 2012 av yngstejenta mi, og fikk plass i hennes del av bedet. 



Denne liljen havnet altså i handlekurven på en butikkrunde. Kanskje fra Plantasjen, men det kan ha vært en matbutikk for den del. Den blomstret litt sent, hadde bølgete kronblader med rosa kant ytterst, og fregner i midten. Den ble ikke veldig høy. Kanskje 60 cm om jeg husker riktig. Den sto litt i fare for å drukne i sine omgivelser.


I følge Martin (kommentarfeltet under) så kan dette være en orientalsk lilje med navn: Lilium Brasilia. Jeg har søkt opp denne liljen på nettet og den ligner fullstendig. Sannsynligvis har Martin helt rett! Tusen takk :)

Neste lilje ut, tror jeg at jeg vet hvem er. Det skulle være en helt vanlig kongelilje (som jeg har flere av), men den mangler den brunrosa fargen på utsiden av kronbladene.
Jeg mener å huske at den finnes i helt hvit utgave også, og det må jo være den som har sneket seg inn i bedet mitt. Sikkert feilmerket løk... Eller hva?



Det ser ut til at jeg kan ha rett i at liljen over er en hvit variant av Kongelilje. I følge Karsten F så er det nettopp en Lilium Regale 'alba'. Tusen takk, Karsten:)

Den neste har jeg ikke peiling på, rett og slett. Irriterende nok. Den ble også satt høsten 2012. (Hva var det jeg tenkte på den høsten..?)
Det er en ganske stram lilje. Sterk stilk og ryddige blomster. Middels høy, den også.



I følge Karsten F (kommentarfeltet under) så kan liljen over være en asiatisk lilje ved navn: Lilium 'Rosella's Dream'. Det jeg finner av bilder og omtale av denne liljen på nettet ser ut til å stemme veldig! Virkelig morsomt! Jeg tror jeg får navn på alle liljene mine, jeg :)

Da jeg flyttet hit, sto det en lilje midt inne i en spireahekk langs verandaen. Den tror jeg ganske sikkert er en tigerlilje. Den er nydelig orange, med prikker på kronbladene og bulbiller i bladhjørnene.



Jeg skal nok spre denne damen ut i flammebedet mitt! Der vil hun passe bedre enn inni den lysrosa prisessespireaen.

Etter å ha lest meg opp på Lilium lancifolium, Tigerliljen, (nok en gang Karsten F) så fant jeg ut at den er spiselig for mennesker, men giftig for katter. Selv det å slikke blomsterstøv ut av pelsen er giftig for kattene. (Forårsaker nyresvikt!) Hmm... Kanskje jeg må ut å klippe pollenknapper til sommeren da...

Den siste liljen jeg lurer på er en jeg har hatt i mange år. Den blir høy og dufter helt fantastisk. Den blomstrer ganske sent og ofte kan den bli litt stygg om det er for mye regn. Det kommer mengder av blomster på den og den blomstrer over en lang, lang periode. Jeg bare brekker av stygge blomster etterhvert. Det hender at fuglene hakker hull i de svære knoppene. Blomsten åpner seg allikevel, men blir litt fillete så klart..






Denne siste liljen kjøpte jeg antagelig fra Zimtrade. Jeg må se om jeg kan finne igjen noen gamle bestillingslister derfra. 
Jeg blir veldig glad om noen skulle kjenne igjen noe her:) 

Her fikk jeg to forskjellige alternativer. Karsten F foreslår Lilium 'Silk Road' og Mariann nevner Lilium 'Triumphator'. Begge ligner veldig, men jeg syns Triumphator lyder kjent. Jeg heller til å tro at det er nettopp den liljen jeg har. Uansett så må jeg si tusen takk for alle tips:)

Nå har endelig snøen kommet til Fagertun også. Det laver ned ute, og inne tenner vi det andre lyset i adventstaken.

Ønsker alle som er innom en god og stemningsfull 2. søndag i advent :)

Lille julaften

$
0
0
Det er dagen før dagen i dag. Det har vært stille på hagebloggen min den siste tiden. Lite hage og desto mer juleforberedelser. Nå er det meste klart, og det beste av alt: Det er fortsatt hvitt ute!

I dag har det vært nydelig vær med strålende desembersol. Sønnen min spikket bjørkepinner til pinnekjøttet ute, og jeg misunte ham mens jeg balet med glasering av varme former til karamellpudding og skrellet kålrot til stappen.

Pusekatten var nysgjerrig på den
varme kjelen som sto til
avkjøling, men holdt seg klokelig
på avstand etter å ha brent snuten
litt.





Minstejenta trillet marsipan og storesøster laget meiseboller. Eldstejenta var på jobb. Hun er hjemme på juleferie fra folkehøyskolen hun går på. Med seg i bagasjen hadde hun en nydelig skinnfell hun har sydd. Det er morsomt å oppleve at ungene går i mine fotspor helt uoppfordret. Jammen hadde den hjemvendte strikket seg både tøfler og mariusørevarmer også :)
Det er en kreativ flokk jeg har, og i år har de hjulpet til uten (for mye) om og men... Det er ikke alltid en selvfølge ;)


 Det er koselig med julehøytiden, og etterpå har året snudd. Solen kommer sakte tilbake. Lyset vekker livsgnisten hos alle som har det minste gnist igjen og sirkelen er ved begynnelsen.
Det kan bare bli bedre og bedre! Snart dukker det opp primulaer i vinduene og frøene roper på såjorden sin. Jeg kjenner at jeg gleder meg så veldig til neste år.
Neste hageår på Fagertun.
















Riktig god jul til alle som er innom!

Fagertunhagen gjennom 2013

$
0
0
I det vi bikker 2014, er det på tide med en oppsummering av hageåret her på Fagertun.
Sesongen gikk tregt i gang, men da våren omsider innfant seg, kom sommeren som en varm vind og tok straks over scenen. Det ble rett og slett finere vær jo mer vi nærmet oss høsten. Sommeren ville ikke slippe taket, og høsten tok til gjengjeld for seg av det som skulle blitt en vinter. Nå ligger hagen under et minimalt snødekke og lurer på om noen snart kan bre den tykke, isolerende dynen over. Gressplenen myser opp gjennom glassklar is og sukker litt der den ligger.

(Dette blir nok et langt innlegg, men for at jeg selv skal kunne bruke det i ettertid trenger jeg såpass mye tekst og bilder...)

Januar

I det året startet dekket snøen hagen og fargeskalaen gikk i blåtoner. 
Snømannen vinket inn til oss, og på turer i nærområdet gnistret det i frost og iskald, lav januarsol. Det var fantastisk vakkert!

Inne leste jeg i hagebøker og hagemagasiner mens jeg fyrte i ovnen. Frøkataloger ble sømfart og bestillinger sendt. 

I butikkene dukket det opp primulaer i alle farger og hos meg ble vårlengselen tent for fullt. Jeg ventet og ventet på den deilige lyden av takdrypp og varmende sol i ansiktet, men våren var fortsatt langt unna...










Februar

Februar fortsatte som januar sluttet. Det var vinter. 
Jeg matet fugler og trålet vårkataloger. 
Det ble sendt bestillinger til Zimtrade og Garden Living. 
Sistnevnte ble forsøkt for aller første gang, og jeg var spent på plantene som skulle dukke opp etterhvert.


Mars

I mars var det fortsatt bare fugler i hagen her på Fagertun. Ikke en hestehov eller blåveis å se noe sted. Snø, snø og atter snø...

Men fuglene gjorde til gjengjeld mye ut av seg. De spiste non stop fra soloppgang til solnedgang. Litt lengre måltider for hver dag. Samlingsstedet var søtmispelen på bildet. Bare etter netter med nysnø så det så rent og pent ut som på bildet. Ellers var snøen pepret med skall fra solsikkefrø.



Ekstra storfint fuglebesøk fikk vi også i mars. Labbende rundt i snøen på svømmeføtter vandret en lettere forvirret svane. En riktig musikalsk sangsvane var det faktisk - skjønt det slapp ikke annet enn hissige freselyder ut av nebbet før den omsider kom seg på vingene igjen.














Men da var det til gjengjeld en som sang av fryd i det den seilte over hustaket og forsvant. -Og jammen var jeg ikke like lettet jeg også! Det er ikke bare-bare å ha svaner i hagen... De er liksom hakket større enn hønene jeg er vant med, og enda mer aggressive enn hanefar selv.



















April

8. april ble asken fra vedovnen strødd på snøen i ren vårdesperasjon. Mens snøen virket å smelte andre steder, lå den like tung på Fagertun...









På verandaen pyntet jeg med påskeliljer og perleblomster som jeg måtte flytte inn og ut, hver morgen og kveld. Kuldegradene holdt stadig stand langt ned mot 10 minus om natten.























I kjelleren vokste småplanter og spirer under ekstra lys. Der nede i det kjølige rommet hadde våren startet. Planterøttene fra Garden Living viste seg å være robuste og voksevillige alle sammen, fra Zimtrade mistet jeg kun et par. De hvite løytnatshjertene som kom i blomst nede i kjelleren, fikk flytte opp i en vase.

Etterhvert som april rullet videre dukket det opp noen bare flekker hist og her i hagen. 
De mørke solsikkeskallene under søtmispelen, samlet nok varme i solskinnet til å smeltet vekk snøen. 
Litt av urtehagen begynte å stikke frem, og plutselig fikk jeg mulighet til å komme og demontere min gamle pergola som jeg flyttet fra for fem år siden. Endelig skulle jeg få pergola!
Den gode nyheten i seg selv var nok til å smeltet vekk resten av snøen!




Og så var det plutselig bart! Under over alle under! Så skulle det bli vår i 2013 også...

Mai


'Mai du skjønne milde' ble bare skjønn, men ikke så mild, i 2013. Det spiret litt tregt i den kalde jorda. 
Selv snøen holdt seg ikke for god til å lave ned i mai... 
Våren holdt igjen og holdt igjen så jeg tilslutt bare gikk og ventet på at alle sluser skulle åpnes på en gang, og at våren skulle eksplodere fram i en voldsom fargeorgie. 

Og det skjedde tilslutt, men ikke før pinsehelgen. Da skjøt kvikksølvet fart i termometeret, og man kunne nesten høre hvordan det raslet i alle kronbladene som åpnet seg over alt i hagen.




Det kjølige været holdt meg ikke borte fra hagen, tvert i mot var det riktig så fint arbeidsvær. Jeg gravde og banket ned jordspyd,  og målte og skrudde på pergolaen i hele mai. I urtehagen eksprimenterte jeg med pallegjerde og kjøkkenhagen ble sådd til.
Det er ingen måned som er så deilig hage-travel som mai. Da er det om å gjøre og rekke over alt gravearbeid mens jorden enda er fuktig etter vinteren, og gressrøttene fortsatt ligger slappe i bakken. Etterpå blir alt mye tyngre. Da holder røttene seg fast og kjemper imot...












Til 17. mai hadde bjørka endelig fått sin lysegrønne skrud og jeg oppdaget at tulipa 'Fusilier' hadde fått selskap av hvite snøstjerner.
En kjapp omplanting av verandaperleblomstene skapte en hurtigversjon av en nasjonaldagsblomstring i det ellers så nakne bedet.

Det skal bli spennende å se om alle tre vil blomstre samtidig i 2014...

















Juni

Forsommerjuni bød på mye forventning og enda mer graving. Overgangen fra vår til sommer skjer ofte med en liten kunstpause. De siste tulipanene, perleblomstene og narcissene slipper sine visne kronblader til bakken samtidig som stauder og sommerblomster står med store knopper. Det er som en grønn og forventningsfull pause.










Jeg ryddet uthuset og gjorde forberedelser til konfirmasjon. Den store dagen ble feiret hos søsteren min. Hun hadde to konfirmanter selv så det ble trippel feiring. Tre kusiner og stort selskap.
Jeg laget en girlander av bjørnemose til balkongen og fylte en trillebår med blomster til hagen. Idéen til trillebåren fikk jeg på hagemessen på Lillestrøm.












Pallegjerdet kom på plass i urtehagen og pergolaen ble ferdig. Jeg kunne begynne på flammebedet som skulle strekke seg langs pergolaen. Omsider kunne de siste plantene som var tiltenkt flammebedet komme i jord også. Slitne som de var etter en lang tilværelse på verandaen...























Så gikk juni over i sommer og jeg lærte meg litt pilefletting på et kurs med Klara Pil.
Den ukjente knollen jeg fikk fra moren min etter hagemessen, viste seg å være en Incarvillea delavayi som blomstret fint i rosa. Anemonen jeg hadde bestilt fra Zimtrade klarte nesten å ta pusten fra meg da den åpnet sine knopper. Den var vidunderlig skjønn med sine blå detaljer.



















Juli

Juli overtok showet med stor bravur da juni takket for seg. Det hadde vært 30 gode dager fulle av vekstkraft og med nok nedbør til å fylle alle grønne celler. Juli slapp solen fram. Late, varme dager med badetemperatur i elven og summende veps ved takmønet. Vannsprederen måtte fram og tørste gresskarplanter nøyde seg ikke med mindre enn bøttevis om gangen. Det grodde så det knaket i kjøkkenhagen.









Det ble mye grilling og utekos. De første grønnsakene kunne høstes, og deretter ble det noe egendyrket til middag helt til langt ut i desember.

Endelig åpnet alle knopper seg og pioner, revebjeller, stjerneskjerm og alle de andre fylte hagen med farge, velduft og lyd fra utallige humler.
Jeg så knapt en bie i 2013. Sikkert ikke mer enn en håndfull tilsammen i løpet av hele sesongen!
Humler og veps var det mange av - og fluer! Heldigvis gjør de nytte for seg med pollineringen de også. Det er litt skummelt at biene manglet. Det har jeg ikke opplevd før! Ikke var det så mange sommerfugler heller...

Juli ble den store valmuemåneden min. Jeg hadde sådd både fylte pionvalmuer i fargeblanding og enkle lilla som jeg fikk fra MarJe (Hagen i svingen). Nå skal det sies at jeg hadde sådd mange røde og hvite opiumsvalmuer av slaget Danebrog også, men de var av de uheldige som måtte stå en evighet på verandaen i påvente av et flammebed å flytt inn i. I protest så utsatte de blomstringen sin en måned.




















Jeg gjorde ferdig noen hagestier med bark, men ellers ble juli en rolig feriemåned med fokus på nyting. Gressklipp i bedene og tette beplantninger sørget for minimal fordampning i varmen. Jeg konsentrerte vanningen til nyplantinger og kjøkkenhage.
























Juli ble en deilig hagemåned. Ikke den mest effektive, men den mest givende. Jeg ønsker meg flere slike somre!

August


Med overgangen til august kom mørket tilbake om kveldene i følge med doggvått gress. Edderkoppenes arbeid ble plutselig synlig og hagen begynte å vise sine gule farger blant pastellene.

Vi fant fram pledd og levende lys på verandaen om kveldene.

I kjøkkenhagen struttet gresskarplantene med stadig nye og voksende gresskar. Jordskokken vokste seg høy og broccolien kunne høstes.

I bedene slo skogsøte, kuletistler og klematis ut sine knopper. Rosen Louise Odier fortsatte sin utrettelige blomstring ved inngangen til urtehagen.


Jeg begynte så smått å grave vekk plenen i mellomrommet mellom huset og gjerdet mot Oldemorhagen.
Stien rundt Haugen ble ferdig og hekker og tujaer fikk seg en liten stuss.

Grantreet foran huset fikk dødsdommen sin. Det har vært plaget med ull-lus de siste årene og nå var det verre enn noen sinne.
Om jeg såvidt strøk borti grenene ble jeg klissete hvit på klærne...
Ekkelt!
Ingen sprøytemidler er aktuelle i hagen min og valget ble motorsagen.














Trist for juletrebelysningen, men helt greit for kjøkkenhagen som nå kan se fram til utvidelse i 2014 og mye mer sol...

Baret ble resirkulert på stiene mine og stammen ligger i vedskjulet og tørker før siste reis inn i vedovnen.






Denne måneden struttet sommerblomstene i bedene og fargeskalaen manglet ingen farger. Her var det plass til alle i en deilig augustvarm fargfest! De danske valmuene flagret med kronbladene og lokket til seg tusenvis av blomsterfluer. Insekter og fugler hadde travle tider.

I armeringsnettet på pergolaen begynte blodbeger, blomstererter og prydbønner å feste grepet.

Krypfredløsen blomstret i en sjø av gull og den høye 'Kyss meg over gjerdet' stakk blomstene gjennom bakveggen i kvisthulen.
Jeg høstet urter med jevne mellomrom. I skogen bugnet det av blåbær og bringebæren begynte å bli rød. August var fylt av bugnende overflod. Blomsterbuketter  pyntet opp både hjemme og på kontoret mitt.

I pallegjerdet trivdes timian og sommersar fint på øverste hylle.
Kryddertagetesen hang derimot med nebbet. Den trivdes best nede på bakken i dypere, fuktigere jord. Jeg hadde en kasse med samme plante der og det ble stor forskjell på dem.
På de lavere hyllene koste kruspersille og rosmarin seg fint.
Årets salvie ble en pinglete affære. Selv om den fikk egen kasse...




September

Med knallfarger kastet september seg over hagen og lot den ene fargebomben gå av etter den andre. Jeg plukket blomster til vaser og klippet av visne blomsterhoder fortløpende. Hele hagen summet av en intensiv innspurt mot første frostnatt.






















Sommerblomstene blomstret på høygir og endelig åpnet gullkosmosen seg også. Den ble visst sådd altfor sent...
Fargeskalaen ble gulere og gulere for hver dag. Rognen skiftet farge og den røde bjørka slapp bladene sine.


















Blant staudene dukket de sene endelig opp. Høstormedruen åpnet forsiktig sine første knopper uvitende om at første frostnatt var like om hjørnet, og at resten av knoppene aldri skulle få rekke å vise seg fram. Samme sjebne ventet hjortetrøsten også...
























I kjøkkenhagen høstet jeg gresskar og laget 'Pumpkin Pie'. Det smakte nesten jul! Noen av gresskarene ble satt på lagring og noen delt, kokt og fryst. Jordskokken begynte å blomstre og vi spiste blå poteter, gule og røde gulrøtter, rødbeter og annet godt til middagsmåltidene.









Jeg gravde ferdig mellomrommet som ble påbegynt i august, og laget sti av aviser, duk og kvistkutt.  Endelig var jeg ferdig med all gressklipping på den siden av huset!
Bedene ble begynt tilplantet med bunndekkere, men for det meste dekket jeg med gressklipp. Løk ble satt i jorden, men resten får vente til våren. Jeg passet på å lage en 'ny' sti til kvisthulen mens jeg var i gang. Der la jeg betongheller i kombinasjon med kvistkutt.











Til tross for at september startet så full av liv, avsluttet den med synlig forfall. Årets første nattefrost sørget for det. Selv om den var mild, så var høsten her. Den var iallefall på vei...
























Oktober


Oktober ble også mild og behagelig, men det var blitt høst i hagen. 
Grevlingen kom på besøk og gravde huller i plenen, latriner bak uthuset og tunneler under gjerdet.
Den holdt seg her en ukes tid. Helt til jeg fikk skaffet en grevlingfelle. Da fant den ut at tiden var inne for nye jaktmarker. (I andres hager. Den gikk ikke i fellen!)
Jeg var glad til. Jeg visste jo ikke helt hva jeg skulle ha brukt en fanget grevling til heller...


Dammen utenfor gjerdet ble tømt og i en drøy uke bodde vi ved kanten av et stup.

Det så ikke pent ut, men var sikkert nødvendig for å rense rørgaten som går fra demningen til kraftverket.



Jeg fikk hjelp av pappa og sønnen min til å ta ned de fleste trærne i skråningen. Det var litt av en jobb! Jeg har nok en ryddesjau igjen til våren, men så ble det åpent og mer romfølelse i hagen også. Vedskjulet i uthuset ble fylt opp, og bare jeg får kløyvet kabbene så skal det bli mye fin vinterved til neste år.













I hagen holdt noen blomster fortsatt stand, selv om alle som kunne frø seg virket veldig opptatt av nettopp det.

I kjøkkenhagen høstet jeg siste rest av grønnsaker. Jordskokk, gulrøtter og rødbeter. De minste jordskokkene gravde jeg ned igjen for å sikre neste års avling. Jeg er spent på om det blir bra nok.
















Med oktober var hagesesongen over på Fagertun. Den stadige frosten sørget for tele i bakken og videre graving må nok skje til våren.










November

November kom med snø, men ikke mye. Mild ble den også. En riktig behagelig november. Hagen ble bare betraktet. Ikke mer å gjøre for i år. Vemodig.















Desember

Desember ble en måned med snø, is og regn. Innimellom var det perfekt julestemning, men den holdt seg ikke til jul. Veien opp til huset ble glatt og uframkommelig og jeg måtte ty til kjetting et par ganger. Kjedelig! 
Hagen snødde ned og regnet fram igjen i en jevn rytme. Julaften opprant med silregn på hard snø. 













Og så var 2013 omme. 
Et flott hageår, og mitt første på blogg.

Jeg har kost meg veldig med å lese andres innlegg og kommentarer dette året.
Det har vært inspirerende og spennende! Tusen takk til alle som har tittet innom Fagertun i 2013 :)


Jeg ønsker dere alle et flott, givende og kreativt nytt hageår! Håper biene dukker opp til sommeren og at enda flere blir bitt av hagebasillen. Det skal visst virke både avstressende og lykkefremkallende :)



Godt nytt år!


Hageprosjekter i et nytt år

$
0
0
Nå er 2014 her med en uendelighet av nye ønsker og planer for hagen. Det viser seg som vanlig at en lang høst og vinter gir rom for masse-utklekking av både realistiske og ganske håpløse prosjekter. - Og enda skal hodet mitt få surre på høygir i 3-4 måneder til uten å bli distrahert av ordentlig hagearbeid. Jeg kan sitte å lese i en hagebok for så å bli oppmerksom på at jeg har lukket øynene og egentlig bare ser min egen hage fylles av det jeg nettopp leste om.  Eller jeg må spole hagefilmen tilbake på grunn av at jeg ikke har fått med meg de siste fem minuttene... fordi jeg så for meg en hagedam som flyttet seg rundt i hagen min, endret fasong og tilslutt ble til en bekk som sildret ned skråningen og forsvant i dammen utenfor gjerdet.

Det er imidlertid en del prosjekter som har fulgt meg i flere år. De bør selvsagt prioriteres. Selv om det er de vanskeligste, tyngste og kjedeligste...

For eksempel komposthaugen min. 
Den skal omgjøres til store binger med lokk. Det skal se både ryddig ut og være lettvint og praktisk. Men først må haugen som er der fjernes, for de nye bingene skal jo være på samme sted. Og så må materialer kjøpes og fraktes hjem, ja og bingene snekres selvfølgelig! 
Uæh! Det er kjedelig! 
Jeg vil heller snekre nye kasser til kjøkkenhagen og plante til med en gang. 
Det er mye morsommere enn å flytte rundt på gammelt plantemateriale fullt av brennesle og annet ugress. Jordvepsebol er det sikkert i haugen også!

Men i 2014 skal jeg til pers... Det skal bli året da Fagertun skal kunne smykke seg med flotte kompostbinger. Minst fire, fem stykker! 

Et annet tungvint prosjekt er uthuset som henger som en sekk over den ujevne grunnen min. Det er ikke salrygget, tvert i mot. Det heller ned i begge ender. Som en katt som skyter rygg. Bare ikke riktig så mye. I fjor da jeg fikk tømt hele uthuset, ga det en merkelig følelse av båt å bevege seg der inne. Gulvet heller i alle retninger. Man må nesten ta attersteg på vei fra den ene enden til den andre. Og det uten å ha rørt en eneste ankerdram. 
Uthuset har tidligere rommet en utedo, et lite kufjøs, vedskjul og høyloft. Der høyloftet var, faller takbordene ned og høyet kiler en i nakken. Der kua sto er det fortsatt  igjen litt talle på gulvet, og gulvbordene er så nedslitt at kvister og årringer stikker opp som myke kuler under bena. Der utedoen var, er det et koselig lite kvadratisk vindu på høykant og ikke noe gulv. Det ligger riktignok noe mystisk brunt og gammelt der nede, med masse bøss og støv over, og jeg kan jo gjette hva det er... Selve kassen med setehullet er borte forlengst. 

Utvendig er uthuset kun malt på to sider. Forfra så ser det ut til å sige ned mot venstre. Døren er ødelagt og holdes igjen ved hjelp av en lang bambuspinne og et gammelt bord. Når det blåser som verst så fyker den opp og minner meg på at noe må gjøres.

Utenfor den ene bakveggen lå det masse skrot og søppel som jeg fjernet i fjor. Det viste seg at jord og brask hadde samlet seg langt oppover veggen og gjort bordene råtne i nederkant. Jeg må nok skifte ut bordkledningen hele veien.
Taket er tett heldigvis og derfor kan jeg bruke uthuset til oppbevaring av hagemøbler og diverse annet. Det er superpraktisk!

Til våren håper jeg å få hjelp av pappa og svogrene mine til å jekke opp uthuset i venstre forkant og bytte ut noen råtne bjelker.


De siste par årene har hekken min skrantet. Det er skikkelig trist! Det dreier seg om en gammel søtmispelhekk som var frittvoksende da jeg flyttet hit. Jeg sagde den ned til 30-40 cm og den skjøt på ny og ble en fin klippet hekk. Nå ser den imidlertid ikke frisk ut. Noen av de gamle stammestubbene ser ut til å råtne og bladverket ellers virker å være angrepet av noe som minner om meldugg. Flere og flere av plantene i hekken har blitt gråskimrende og skrantne med små blader og lite vekstkraft. 
Jeg antar at den ikke likte behandlingen min og har blitt svekket og syk. 
Sannsynligvis bør jeg fjerne den og plante en erstatning. Det blir en fryktelig jobb er jeg redd. En ting er å sage ned, men hva med røttene!?  Og hva skal jeg erstatte hekken med? Jeg tror det er greit med noen måneders tenkepause her. Det kan jo være at andre løsninger enn en ny hekk dukker opp da. 


























Når det gjelder selve pergolaen, vil jeg grave ut bakken inni. Den må jevnes så det blir lik takhøyde hele veien. Om jeg sår til med gress etterpå eller får tak i heller og grus, vet jeg ikke enda. Det jeg vet, er at jeg vil bruke gresstorven jeg fjerner til å fylle i de kjøkkenhagekassene som jeg har planer om å snekre til våren. På den måten kommer alt til nytte og det blir mindre jord å skaffe til kassene. 
Utfordringen er at torven ikke kan fjernes før telen har gått, kassene kan ikke fylles med torv før de er snekret og satt på plass, og grønnsaker kan ikke sås eller plantes ut før alt dette er ferdig. 
Pussig, men jeg synes jeg dumper opp i det samme hektiske tidspresset hvert år. Plantene må stå på vent til bedet er laget...

Her skal den nye kjøkkenhagen få boltreplass!


























Og helt tilslutt må jeg jo nevne skråningen og naturtomten bak uthuset. Der sagde faren min ned masse trær i sommer og jeg har store planer for området.
Men rekker jeg å begynne på dem i 2014? Se det er kanskje mer tvilsomt.
Uansett så får haugen med kvist og kvast være mitt bidrag til alle ville skapninger som kunne tenke seg å overvintre på Fagertun. Jeg lover at det ikke er nubbesjans for at jeg kommer til å fyre opp haugen, så alle skulle være trygge.















Bier i tilbakegang

$
0
0


I fjor sommer hadde jeg nesten ikke bier på besøk i hagen. Det var merkelig!
Det var massevis av humler og blomsterfluer, en god del veps, veldig få sommerfugler, men kanskje ikke mer enn en håndfull bier tilsammen.  (Da regner jeg selvfølgelig bare de jeg var så heldig å få øye på gjennom en lang sommersesong.)
Nå lå jeg ikke på jakt med penn og papir i blomsterbedene for å telle bier, men vanligvis så er de bare der. De pleier å jobbe seg fra blomst til blomst og få meg til å se like effektiv ut som en snegle.



Samtidig som jeg undret meg over fraværet, dukket den ene overskriften fram i avisen etter den andre. De pratet om det på radioen og på TV.
Den store biedøden! 
Uten bier ingen pollinering, uten pollinering ingen mat.
Nå er det jo ikke slik at det bare er bier som pollinerer (noen avlinger blir vindpollinert), og at all mat stammer fra noe som først har blitt pollinert, men omfanget av denne biedøden er ufattelig dramatisk!
De fleste av oss har neppe tenkt så nøye over hvor avhengige vi er av de pollinerende insektene som finnes. Både de ville og de tamme.
Hvis vi må overta pollineringen selv, blir maten dyr og eksklusiv. Hele verdensøkonomien blir rammet. Hagenes summing stilner og fuglenes sang blir kanskje borte. Det blir ikke like mange fugler igjen heller, om det meste av bær, frukt og frø forsvinner. Et dramatisk scenario. -Spesielt med tanke på vår økende etterspørsel etter insektspollinerte avlinger, som f.eks oljevekster (soyabønner, solsikker, raps o.l.) til fornybart biodrivstoff .

Og problemet ligger ikke bare i hagen på Fagertun, eller i Norge for den saks skyld. Dette er et globalt problem som har fått forskerne til å jobbe på spreng, birøkterne til å klø seg i hodet og forbrukerne til å undre seg på om honningen kommer til å bli dyrere.

Colony Collapse Disorder

Dette er et bilde fra en frisk kube.
CCD  (kolonikollaps-syndromet på norsk) er et fenomen som betegnes av at arbeiderbiene plutselig forsvinner fra kolonien/kuben.
De flyr ut for å sanke mat for så aldri å returnere. Konsekvensene av dette er at det blir for få arbeidere til å stelle og passe på yngelen.
En bikube rammet av CCD kan som regel kjennes igjen på at det er forlatte celler med yngel (egg, larver, pupper) i den. Dette er unormalt fordi bier vanligvis ikke vil forlate kuben før all yngel er klekket. Det vil også være et intakt matlager med både honning og pollen der. Noen ganger er dronningen, noen larver og et fåtall unge bier de eneste som er igjen. Og selv om det er mange andre, f.eks. biller, møll og andre bier som mer enn gjerne overtar forlatte kuber fulle av mat, så venter de allikevel noen dager før de kaster seg over en CCD-rammet kube.
Men hva er det som gjør at alle disse biene flyr ut og aldri kommer tilbake?

Mulige årsaker til CCD

Det har vært forsket grundig på CCD de siste årene uten at man har klart å komme fram til et entyding svar på årsaken til at dette skjer.

Sannsynligvis er det flere faktorer som spiller inn.



Noen av årsakene kan være: 
  • Et virus (IAPV) som forårsaker skjelvinger, lammelser og død for biene.
  • Neonicotinoid pesticides:  Her er det tre gifter det er snakk om: Clothianidin, Imidakloprid og Thiametoxam. Disse hører alle til en gruppe plantevernmidler/insektgifter som kalles neonikotinoider. De påvirker sentralnervesystemet til biene og gir dem hukommelses-, lærings- og orienteringsproblemer. De finner rett og slett ikke veien tilbake til kuben.
  • Stress. Mange birøktere rundt i verden tøyer pollineringsesongen så biene får for kort tid til å komme seg mellom hver sesong.
  • Varroa-midd. Dette er en blodsugende parasitt som etterlater seg åpne sår som kan infiseres.

Det er også noen som mener at genmodifiserte avlinger kan være synderne, selv om dette ikke kommer høyt opp på listen over sannsynlige årsaker.

At mobiltelefoner og mobilsignalsendere forstyrrer biene skal visstnok være sjekket ut. Allikevel er det forskere som mener å ha funnet ut at nettopp denne strålingen forstyrrer bienes retningssans.






I en artikkel publisert 30.11.2013, leste jeg at kolonikollaps-syndromet CCD ikke har angrepet biene i Norge (enda). Jeg håper inderlig at det stemmer.
USA er spesielt hardt rammet. CCD har drept over 10 millioner bikuber i Nord-Amerika siden 2007. Men problemet er dessverre verdensomspennende.

Bier er biologiske indikatorer. Det vil si at helsen til biene reflekterer den generelle helsen til miljøet. Når biene viser tilbakegang kan det være et tegn på at vi har et stort miljømessig problem!


Biemangelen i hagen min skyldes kanskje en kombinasjon av alt dette, eller bare noe, men en ting er sikkert; og det er at sommeren 2012 var våt og kald. Det ble en dårlig høst etterfulgt av en veldig kald, lang vinter og kald, sen vår. Stakkars bier, sier jeg...
Når høsten blir dårlig og biene ikke klarer å produsere så mange egg, blir det få bier i kuben om vinteren. Da blir det igjen vanskelig for dem å produsere nok varme til at kuben overlever. Spesielt når vinteren blir så kald og lang som i fjor.

I tillegg blir det uvergelig færre blomsterenger, mer monokultur og mer asfalt i landet vårt og verden forøvrig. Dette gjør sitt til at også villbier, humler og andre pollinerende insekter er på tilbakegang. De naturlige habitatene forsvinner.

Og villbier er faktisk de aller viktigste pollinererne vi har. De er enda mer effektive enn tambiene og størstedelen av bestøvingen faller på dem. For hundre år siden fantes det dobbelt så mange arter villbier her i verden. Nå er det viktig at vi legger alt til rette for at resten skal klare seg. De jobber for oss alle sammen. Og vi bør gi dem gode betingelser.


Tiltak

1.desember 2013 innførte EU et forbud (med noen unntak) mot bruk av de tre plantevernmidlene nevnt ovenfor. Dette forbudet skal gjelde i to år. Hipp hurra!

I mars 2013 trakk Mattilsynet tilbake godkjenningen av plantevernmiddelet imidakloprid for oljevekster som raps, fordi det viste seg at middelet/giften var påvisbar i pollen og nektar.
Fra 1. januar 2014 blir disse stoffene (nevnt over) forbudt i Norge også. (Jfr Trønder-Avisa)

For oss som har mulighet til å dyrke i hage eller på balkong, så kan og bør vi selvfølgelig bidra ved å unngå sprøytemidler og å dyrke flest mulig pollen- og nektarrike blomster.
Kanskje noen til og med føler seg inspirert til å starte med bier.



Det er uansett bedre å gjøre noe enn ingenting i det hele tatt . -Og husk... Biene og alle de andre pollinerende vennene våre liker enkle blomster fulle av pollen og nektar. Det er det beste vi kan tilby :)

Gjenoppfrisk gjerne kampanjen som Hageselskapet og Miljøverndepartementet satte igang i fjor. Der forkuserte de på humler, men det samme gjelder for bier. Sjekk ut summende hager!



Bli med å la hagene våre blomstre til sommeren!






Kilder:
pesticides linked to honeybee decline
bee-harming-pesticides-banned-europe
wildlife-risk-ban-pesticide-bee-death-neonicotinoids
colony-collapse-disorder.htm
nyheter/bier/utenriks/forskning/honning/31188697/
bier og mobiltelefonstråling
bee-colony-collapses-are-more-complex-than-we-thought

Denne gangen har jeg både egne og lånte bilder. Jeg hadde rett og slett ikke så mange bie-bilder. Jeg håper jeg får mulighet til å rette opp i det til sommeren.

Forandring

$
0
0
Hagen min i januar er både litt fin og litt rotete.
Jeg klipper ikke ned noe om høsten, og derfor kan det gjerne se litt uryddig ut på denne tiden.
Men det gjør også hagen mer interessant. Plantene får beskyttelse av alt som legger seg over dem, og det blir ikke så mange avklipte og hule stengler som kan samle vann. Tørre frøstander blir hakket på av fugler som like gjerne finner mat i bedene som på fuglebrettet.

Om våren går jeg løs på alt kvist og kvast. Da klipper jeg det i småbiter og lar det falle til bakken. På den måten blir det til jordforbedring. Jeg passer på å luke samtidig så det blir ryddig og fint for alt som spirer opp av vårblomster og stauder.
Og så blir plutselig alt flatt... Det er kanskje det eneste jeg synes er litt stusselig ved våren. -Eller egentlig merker jeg det ikke så godt om våren. Da er jeg bare intenst lykkelig for hver eneste spire som dukker opp og knopp som åpner seg, og all den levende jorden i mellom virker som et hav av rikdom klar til å forgylle hagen min. At bedene mine er flate og at det er langt mellom hver plante, se det ser jeg ikke før jeg finner fram bildene fra vårhagen. De viser en hage som er helt motsatt av hvordan den er om høsten. Da står plantene tett i tett og høyt til værs.

Det er slik det er å ha årstider...
Hagen spirer fram på ny hvert eneste år og jeg kan følge hele livssyklusen om og om igjen. Det er fantastisk! Jeg blir aldri lei.

Nå er hagen i dvale. Hagen fra 2013 har avgått og snart skal hagen anno 2014 spire fram for aller første gang. Gjett om jeg gleder meg!
Enn så lenge kan jeg kikke på bilder og tenke meg hvordan det kan bli. For det er umulig å vite på forhånd. Heldigvis :)

Kvisthulen er en pryd både vinter og sommer. Den ruver litt og det liker jeg godt.

Om vinteren blir hagen mer gjennomsiktig. Naboen hus kommer nærmere.

Denne delen av hagen mister mye av sin sjarm om vinteren.

Nå er alt flatt og fargeløst her.

Pergolaen er fin om vinteren. Den skaper høyde, rom og noe å hvile blikket på.

Enn så lenge er urtehagen fin, men kommer det mer snø blir den nok borte.
Og slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige. Jeg blir visst aldri lei av å drømme meg fram samtidig som jeg kikker tilbake. Men når helgen kommer og jeg er hjemme mens det er dagslys, da nyter jeg hagen slik den er akkurat nå. For det er vakkert om vinteren også, det er bare ikke så mye jeg kan gjøre med den - der den ligger så frossen og kald.  Annet enn å drømme... og planlegge...
Og så er vi der igjen :)



Vinterhvitt

$
0
0

























I løpet av de siste dagene har hagen fått sitt etterlengtede og lune dekke på plass. Det har snødd dun fra himmelen. Rikelige mengder. Jeg har vært ute med spaden og snøskuffa hver kveld - og det er deilig. Med ull innerst og vindtett ytterst så er det bare koselig å gjenoppdage hagen i vinterskrud. Kattene har vært henrykte over å få veier og løpe på. Og med en spadebredde på stiene går det unna. Bare gårdsplassen er tung å måke, men det kun fordi snøen må flyttes lenger unna.

Under den store bjørka er det minst snø. Der kan pusen fortsatt titte over kanten på stien.
Det er som om det er en helt ny verden å bevege seg i. Plutselig blir hagen veldig spennende og må gjenoppdages på nytt.
For en liten firbent en, blir hulrommet under en brudespirea til den fineste hule. Der inne kan det jaktes og snuses og planlegges bakholdsangrep.

Familiens yngste ble født i påsken i fjor. Han heter Bagera og tar livet som det faller seg. Han vet ikke hva bekymringer og slit er, men tar imot av det som moder natur byr på av snille mennesker, kos, mat og litt småvilt nå og da.
Han hadde nok glidd glatt inn i jungelboken som navnet hans ble inspirert fra.

Men jungeltemperaturer er det langt i fra på Fagertun om dagen. Det er frisk vinterluft og 8 - 10 kuldegrader. Akkurat passe.



Det har vært overskyet i dagevis og ser ut til å fortsette slik hele neste uke. Lyset er svakt, men gledelig tilstede - litt lenger for hver dag. Ute går himmel og jord i ett, bortsett fra alle sorte og grå kontraster. De streker opp landskap og hage i spennende mønstre. Det er en veldig begrenset palett. Bare duse blågrå skygger og svakt gulrosa på himmelen. Selv de grønne grantrærne ser grå ut med is og snø på alle nåler.

Nå er det bare de høyeste plantene, med de sterkeste stenglene, som fortsatt stikker over snøen. Busker og trær blir synlige og avslører fasong og former. Snøen skaper volum og spennende skulpturer der det ikke er annet enn luft om sommeren. Det er nesten magisk. En svart-hvit verden med svake skygger, men sterke kontraster.























Kvisthulen blir mer og mer lik en hule. Jeg måtte fjerne snøen som lå oppå den i går. Synd egentlig, for med det tykke laget utenpå ble det veldig stemningsfullt inni. Men snøen blir tung etterhvert, og jeg vil ikke ta sjansen på at den skal tynge ned taket. Det lå et nytt, men mer beskjedent lag på den i dag og det får holde.














Det er fint å kikke opp gjennom taket i kvisthulen. Akkurat som det er fint å kikke opp i bjørka. Det kiler med snøfjoner i ansiktet, og kommer man borti noe så blir det snø i nakken også. Man blir liten. Tiden stopper opp og øyeblikket nytes.


Dammen har frosset delvis til. Isen ser litt sørpete ut på midten. I dag så jeg en dompap som satt på isen og drakk vann. Først trodde jeg den hadde frosset fast, men den fløy heldigvis videre. Bortsett fra fuglekvitter og flaksing er det en egen stillhet ute om vinteren. Svusj fra klær som kommer borti snø og rasling fra kvister som retter seg opp i det snøen velter ned fra dem - en lyd av stille bevegelse. Vinteren har ikke hastverk. I allefall ikke utenfor veier og skiløyper.

























Det er fredelig i hagen. Under snøen står en kasse med såpotter i. Der nede under det hvite, ligger frø av stauder som skal spire fram til våren. Så får vi se hva som skjer... og når det skjer.
Men at hagen bare ligger i dvale er helt sikkert. I slutten av mai er den like grønn som den er hvit nå, og like summende hektisk som den er stille og rolig nå.

Det er nok godt for hagen med en pause. Litt restitusjon før neste økt. Så får jeg senke tempoet litt selv også. Det er ikke så dumt.









Fugletelling i hagen

$
0
0
Flaggspett

Nå nærmer vi oss den årlige hagefugltellingen. 


Årets fuglebegivenhet går av stabelen til helgen. Da stiller fuglene i hopetall i hagene våre, og venter på at vi skal telle dem. Eller gir de blaffen i tellingen og krangler om frøene på brettet i stedet? 
Uansett så oppfordres vi til å finne fram fuglebok, notatbok og blyant. Kanskje er det lurt med en kikkert også?
Lørdag 25. og søndag 26. januar er de store telledagene, men hele perioden fra 18. januar til 2. februar er det mulig å registrere antall fugler på besøk. 
Man skal telle høyeste antall man ser av samme art på én gang. Ellers er det fare for å telle samme blåmeis veeldig mange ganger...



Gå inn på Fuglevennen.no. Der kan du registrere deg og legge inn tallene. 
Du kan også følge med på resultatene av fugletellingen som blir fortløpende oppdatert.
Blåmeis
Fugletellingen startet vi med i Norge i 2008, mens andre land har drevet med dette enda lenger. Både de andre nordiske landene og England teller fugler til helgen. Har du lyst på mer informasjon om hvilke fugler som liker hva, og hvordan de høres ut, så ta en rask titt på denne siden hos Big Garden Birdwatch. Her kan du også klikke på høytalersymbolet ved de forskjellige fuglene for å høre sangen deres.
Nå har vi ikke helt de samme fuglene her som i England, men de fleste er nok her også.




Blåmeis
Fugletellingen er en fin anledning til å sette fokus på mating av fugler og til å bli mer bevisst på mangfoldet vi har rundt oss.

Eller som de sier i England:
Count the wildlife that's counting on you!

For fuglene er avhengige av oss for å komme seg velberget gjennom vinteren. Her hvor frost og snø hindrer lettvint mattilgang, er det til uvurderlig hjelp for fuglene at vi henger ut meiseboller, nøtter, frø og brødsmuler.

Hver dag må fuglene spise store mengder for å klare seg gjennom en kald frostnatt. Kulden tærer på fettreservene og det er bare mat som hjelper.
Her på Fagertun har jeg matet fuglene hele året. Det er selvfølgelig ikke nødvendig om sommeren. Jeg gjør sikkert meg selv og hagen en bjørnetjeneste ved å la fuglene spise av de dyrekjøpte frøene, i stedet for å meske seg på alle insektene som summer rundt. Kanskje jeg skal vurdere å stenge av til sommeren, men vi får nå se.

Hanndompap
Hunndompap
Jeg har så mange dompaper i hagen om sommeren også. De sitter på strømledningen utenfor soverommet mitt, og fløyter hver morgen. Der venter de på at solsikkefrøene skal bli servert.
Hvis jeg ikke fyller på så stikker de opp i åsen og blir borte i skogen... For det er jo der alle dompapene bor om sommeren! Langt inne i skogen. Og så kommer de fram igjen når det blir julekorttider med frø på brettene.

Men i sommer kom hele dompapflokken med unger også... Klart jeg måtte mate da! Jeg hadde aldri sett dompapunger før, jeg. Og når dompapene fikk mat så ville grønnsisiken ha, og blåmeisen og alle de andre...

Spettmeis
En oppesen blåmeis
Bildene av fuglene i dette innlegget tok jeg forrige helg. Da var det tett snøvær, 8-10 kuldegrader og skikkelig vinterlig.
Jeg fórer med hjemmelagde meiseboller, peanøtter og solsikkefrø.
Svartmeis
Det kryr av blåmeis, kjøttmeis og svartmeis. Det er litt færre granmeis. Pilfinken kommer i hopetall og endel grønnfink dukker opp. Noen spettmeis, flaggspett og gråsisik er innom, og tidvis veldig mange dompaper.
Stilitsen beærer meg med et besøk i ny og ne.
Det er alltid spennende når det dukker opp en sjelden gjest i hagen! (Jeg ønsker meg mange flere.)

Svartmeisen er den minste gjesten min. Samtidig er den (eller de rettere sagt) den mest tillitsfulle også. Om den sitter i hekken så lar den meg komme veldig nær. Knipsing og blitsing lar den seg absolutt ikke affisere av. Og så... poff... er den borte. Rask som et lyn når den vil.

Spettmeisen henger stort sett oppned, både i tærne og på materen.
 Håper det er riktig mange som blir med og teller fugler til helgen. Resultatet gir mye informasjon om artenes overvintring her. Sammenlignet med tidligere år kan man se hvem som er i fremgang og hvem som er i tilbakegang.

Lykke til !






Sommerstemning

$
0
0
Det er 'Blommig Fredag' hos Bland Rosor & Bladlöss, og temaet er 'Sommarens Favoritbild'.

Selvfølgelig har jeg forskjellige favorittbilder for hver gang jeg tenker etter, eller kikker tilbake, og derfor nappet jeg like godt til meg et. Fort og greit, uten å tenke altfor mye.
Det er et litt rotete bilde som jeg har vist andre versjoner av tidligere, men det er nettopp det frodige og overgrodde inntrykket som ble favoritten akkurat nå.


























Jeg synes det beste av alt er når plantene vokser seg store og robuste. Når det spruter av vekstkraft, blomstene blander seg inn i hverandre og duftene flyter som parfyme rundt i hagen. Utpå sommeren kan jeg plukke bukett på bukett, men det minker liksom aldri i bedet. Det kommer bare nye blomster hele tiden.
Her er det Prydsvinerot, Akeleier, Marikåpe og Hurdalsrose som blomstrer med en Skjoldsildre i forkant. I bakkant, på uthusveggen står insektshotellet som ble reist til fri benyttelse for alle hagens småkryp i sommer.

Vil du se flere bidrag til Blommig Fredag så finner du det her.




Kyss meg over gjerdet

$
0
0






















Gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata) er det egentlige navnet til den gamle oldemorstauden som i generasjoner har blitt kalt 'Kyss meg over gjerdet'.

Selv hørte jeg om planten mange år før jeg traff på den i virkeligheten. Det var mormoren min som pratet om 'Kyss meg over gjerdet'. Denne fine gule blomsten som hang over gjerdene i hennes barndoms gater. Hun visste ikke hva den egentlig het, bare at den var høy, veldig høy, og at den bøyde sine slanke stilker over gjerdene i ansiktshøyde på forbipasserende. Derav det fine navnet.


Dette herlige navnet som bare ikke kunne glemmes... Jeg lette i hagebøker og på hagesentre, skjønte
etterhvert hvilken plante det dreide seg om, men fant den ikke til salgs noe sted. Dette er mange år siden nå. Den har kommet mer fram i rampelyset etterhvert som det har blitt fokus på oldemorplanter, sansehager og at gamle planter er viktige både genetisk og kulturelt. De har klart seg i generasjoner i vårt klima og blitt delt og gitt bort, eller byttet mot andre planter. De er en del av vår plantekulturhistorie.


























Jeg fikk selvfølgelig min egen 'Kyss meg over gjerdet'. Ikke fra et hagesenter, men fra en hage med en hyggelig dame som delte fra en bit av sin egen.
Rudbeckia laciniata 'Golden Glow' er en gammel, fylt sort som har vært mye brukt i norske hager. Kanskje er det den som nå skal få vokse seg stor og kraftig bak kvisthulen, eller kanskje ikke..? Det spiller i grunnen ingen rolle. Min vakre 'Kyss meg over gjerdet' nikker med hodene inn i hulen og lyser opp med sine solgule bustehoder. Foreløpig er planten ung på stedet, men jeg vet av erfaring nå at den er flink til å breie seg ut. Det gleder jeg meg til. Bak hulen kan den få utfolde seg som den lyster. Jeg skal nok passe på hvis den prøver å forføre naboen.

Litt fakta om Gjerdesolhatt:


Denne høyreiste og flotte stauden er en gammel hageplante i Norge. Den kommer opprinnelig fra Canada og Nord-Amerika.
Den er ikke kravstor, men liker jevnt fuktig og veldrenert jord. Høyden kan variere fra 1,5 meter til godt over 2 meter.
Planten vil gjerne ha sol og noe å lene seg mot.

Artsnavnet laciniata viser til de flikete bladene.
Det ser ut til å finnes både enkle og fylte utgaver av blomstene. Jeg har bare sett den fylte varianten. Stengelen er kraftig, men slank, så høyden gjør at planten trenger støtte.

'Kyss meg over gjerdet' egner seg fint som snittblomst. Den blomstrer i august - september.
Hos meg faller dette sammen med alle de varme fargesterke høstblomstene.


Jeg tenker at med tiden så vil denne planten fylle bakveggen i kvisthulen min med blomster om høsten. Naboens vinduer vil forsvinne og hulen blir helt privat. Jeg har en Polstjärnen-rose ved siden av. Den vil blomstre ferdig lenge før de gule flørtende blomsterhodene når opp i kyssehøyde. Så kan de kan bare vikle seg inn i hverandre og blomstre etter tur.
Det er koselig å ha en slik gammel tradisjonell plante i hagen. Den minner meg om mormor og gjør meg nok litt nostalgisk.














Løytnantshjerte

$
0
0
Denne vakre stauden kom til Norge på 1800-tallet og fikk det spennende navnet løytnantshjerte. Det hører selvfølgelig en historie til et slikt fantasifullt navn. Kanskje var det fantasien til datidens piker som løp løpsk ved synet av de hjerteformede blomstene. Det oppsto i allefall en historie om hva som skjulte seg i hjertet. Om man trekker de to ytterste kronbladene forsiktig tilside kommer en pike tilsyne. Hun er kledd i hvitt undertøy og hvite benklær.Tar man deretter de indre kronbladene bort ser man en champagneflaske...
I et løytnantshjerte er det derfor plass til først en pike og deretter en flaske champagne. Eller sagt litt mindre beskjedent så rommer nok løytnantshjertene både piker og champagne.



Løytnanthjerte er en så sjarmerende og hjertebestrødd blomst at det knytter seg historier til blomsten i flere land.
I England er stauden kjent under forskjellige navn. Det ene er 'Lady in a Bath'.
Nå kan man kanskje lure på hvor damen i badekaret er, men det er lett å se.
Snu en blomst på hodet og dra de ytterste kronbladene ut til siden...

Dette bildet har jeg lånt fra nettet.

Planten blir også kalt 'Bleeding Heart'.
Legenden som forklarer dette navnet kommer fra Japan. Historien handler om en ung mann som forsøker å vinne kjærligheten til en ung pike. Den unge beileren gir henne først et par kaniner. (Det er de ytterste to kronbladene på blomsten.) Deretter får piken et par tøfler. (De neste kronbladene.) Og tilslutt får hun et par øreringer. (De siste to kronbladene.) Dessverre fortsetter piken å avvise den forelskede unge mannen. Knust av sorg stikker mannen sverdet rett gjennom hjertet sitt. (Den midterste delen av blomsten.) Og derav kommer navnet 'Bleeding Heart'.





Litt fakta om Løytnantshjerte (Dicentra spectabilis):

Denne gammeldagse oldemorplanten kommer opprinnelig fra Østen. (Kina, Korea, Japan) Den trives best i jevnt fuktig jord i halvskygge. I varmere strøk er den mer avhengig av skygge, men i fuktigere og kjøligere klima tåler den fint å stå i solen også. Løytnantshjerte blir opp til en drøy meter høy og danner en stor tue med årene. Den kan gjerne stå på samme plass i årevis uten nevneverdig stell. Den blomstrer på forsommeren, men etterpå falmer bladene og planten visner mer eller mindre ned. Dette gjør at det kan være lurt å plassere den bakom en plante som kan overta showet utpå sommeren.























Det finnes flere varianter av løytnantshjerter. Blant annet helt hvite løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Alba') , og kirsebærrøde løytnantshjerter (Dicentra spectabilis 'Valentine').

Løytnantshjerter er også oppført under det latinske navnet Lamprocapnos dicentra. Dette virker imidlertid ikke til å være innført over alt, og det ser ut til at det gamle navnet fortsatt brukes mest.


Med tema 'Kärlek' på Blommig Fredag, så passer det å dele dette innlegget der. Vil dere se flere innlegg på temaet så finnes de her.


På andre siden

$
0
0
Utsikt gjennom hekken på Sudeley Castle, England.


På andre siden er det noe spennende. Alltid! Jeg lover! Det er spennende helt til man får tilfredsstilt nysgjerrigheten og undersøkt. Så dabber interessen muligens av og man ser seg om etter noe annet. Eller man blir fanget. Eller man finner ut at det slett ikke var noe spennende der. Uansett er det når idéen om den andre siden inntreffer, at spenningen og forventningene er størst.

Grevlingen, for eksempel, synes det er mest spennende på andre siden av hagegjerdet. Min side. Den bor på utsiden og vil inn. Kattene som bor på innsiden, er ivrige på å utforske utsiden. Sauene og ponniene i inngjerdingen hos naboen, synes opplagt at gresset er grønnere på andre siden. Det er de nesten forpliktet til, for loven om gresset på den andre siden av gjerdet, har vært opplest og vedtatt i uminnelige tider. Ikke rart dyrene er på rømmen så fort gjerdet gir etter.

4 naboponnier i midlertidig frihet.

Fra Sudeley Castle, England
Jeg er alltid veldig nysgjerrig på hva som befinner seg på andre siden av hekker og høye gjerder med spennende porter.
Jeg kikker diskret mens jeg somler forbi og håper å få et glimt av en skjult skatt av en hage.

Egentlig er det litt synd at vi ikke har flere gjerder og hekker her i Norge. Når alt er åpent og gjennomsiktig blir litt av spenningen borte.

Selv har jeg et gjerde. Det fungerer mer som et stengsel og en avgrensning, enn til å stenge innsyn utenfra. Det synes jeg er greit, men jeg håper at prydbuskene mine vil vokse seg store og lage en variert skjerm her og der langs gjerdet. Da blir det mer spennende å kikke inn fra utsiden.


Den andre siden av hagen er alltid der du ikke er. Den andre siden av blomsterbedet ser alltid annerledes ut. Den andre siden av blomsten er kan hende baksiden, men den kan være vakker på sin egen måte. På den andre siden av bladene gjemmer det seg kanskje en bladlus eller hundre. Slik er det. Det er alltid noe å se etter på andre siden.




Hos meg er det jordsmonnet som er så forskjellig. På andre siden av dammen, dvs utenfor hagen, er det surere jord. På denne siden av dammen er det kalkrik jord. Dette kan jeg ikke gjøre noe med. Det ble avgjort for millioner av år siden da Norge og Grønnland kolliderte. Dette førte til en mektig fjellkjedefolding. På min side av dammen ligger Fagertun  på den såkalte Bruflatformasjonen. Her er det lag av sandstein, siltstein og siltskifer fra Silurtiden. Jeg kan se over på den andre siden av dammen at det blomstrer tett av hvitveis. Hos meg dominerer blåveisen. Jeg har ganske dyp jord, men på den andre siden ligger grunnfjellet opp i dagen. Der er det skrint med jord, mye bergrabber, mose og furutrær.

Demningen i Vestbakkdammen, Hunnselva.
Elva følger forkastningslinjen.  Sedimentære bergarter på venstre side. Grunnfjell på høyre.


























På andre siden av dammen, ovenfor feristen, koser sauene seg hele sommeren i frihet.

Det er jo helt fantastisk egentlig!
Slik en variasjon samme hvor en snur seg. Har du sett et Rhododendronblad? Har du sett den andre siden av bladet? Og Alunrotblader... Det kan være verdt å ta en titt på den andre siden. To sider av samme sak, to inntrykk og doble muligheter. Smart?

Fra Royal Botanic Gardens, Kew, England.
Hva ser du på andre siden av pergolataket? Himmelen?  Kanskje er himmelen på begge sider akkurat her..?

Er man nysgjerrig og ser detaljene i det store bildet, kan man øke opplevelsen og bli litt rikere.

Noen ganger lurer jeg også litt på...
Når de snakker om den andre siden på TV - finnes det hager der mon tro?
Hvis ikke kommer jeg nok en gang (laangt inn i fremtiden), til å bli en standhaftig gjenganger i hagen her :D
Så da er alle advart.. :)

Støv på linsa, eller et glimt fra den andre siden? Si det du...

'Å andra sidan' er tema på Blommig Fredag hos Bland Rosor & Bladlöss. Kikk inn der om du vil se flere innlegg på det temaet.

Kram snø

$
0
0

En skitur med minstejenta mi ble ombestemt da vi kom ut i varmegrader og klissvåt snø. Men har man først planlagt dagen ute så er det kjedelig å gå inn igjen... 
Vi tok heller fatt på en av snøhaugene i hagen. Snøen var så kram at det var bare å forme i vei. Nesten som hele hagen skulle vært dekket av plastelina.
Først banket vi sammen haugen så den ble fast og så kikket vi nøye etter hva den lignet mest på. En snømann var ikke aktuelt, det måtte bli noe litt mindre vanlig...


Det tok ikke så veldig lang tid før vi oppdaget kattepusen som lå og sov så fredelig med hodet på forlabben.




Vi ble like ivrige begge to, og mens ullvottene tovet seg i hendene våre, dukket pusen fram fra snøen. Den fikk ligge på en seng av hardpakket snø og så ut til å sove godt.






På bildet nedenfor er snøhaugen slik den var i går. Da var det fantastisk blå himmel og solskinn. Til og med på en fridag! Det var bare til å nyte...





Sesongens første spirer

$
0
0
Artisjokk 'Violet de Provence', Spansk Flagg (under rødt plantelys) og Klokkeranke
Endelig begynner det å grønnes på Fagertun. Inne. Under benken på badet dukker det opp spirer daglig. Så fort de ser dagens mørke i varmen under benken, og tenker at de bør satse på en blek gulfarge, er det om og gjøre å bære plantebabyene forsiktig ned i kjelleren eller ut på kjøkkenet. Lys, lys, de må ha lys så fort som mulig. Det er minst like viktig som råmelk for pattedyr og oppgulp for fugleunger.























Nå er det snart så jeg må sette istand planterommet igjen. Foreløpig er det bare ryddet plass til den spede begynnelsen. De første frøene sådde jeg i januar. Noen fikk en tur i kjøleskapet etter at de hadde kommet i jord, mens andre ble plassert i vinduskarmer eller på baderomsgulvet. Staudefrø ble sådd inne og båret ut etter et døgn eller to. De er trygt plassert i en bærkasse dypt under snøen. Litt fiberduk over skal holde andre frø og fugler unna når snøen smelter. Jeg vil hverken ha ugress eller rot i pottene kan skjønne.

De frøene jeg er mest ivrig på at skal spire har ikke vist noen interesse. Jeg har lokket med kuldeperioder, varme, sluppet dem litt ut i frisk luft (i potte), og nå står de på badegulvet. Det er kjempeverbenaen som er så søvnig. Den vil liksom ikke våkne til liv. Jeg har aldri sådd denne før, men har lest at den skal stå i kjøleskap noen uker før den spirer. Det har jeg forsøkt. Niks... Jeg har også lest at noen sår frøene helt uten om og men, og i hvertfall uten kuldebehandling. Men nei... Jeg har til og med lest at frøene trenger opptil tre kuldeperioder (skiftende temperaturer) så nå får vi se... Om det ikke skjer noe snart så har vel toget gått for i år. Kjempeverbena trenger å komme tidlig i gang for å rekke og blomstre. Og kanskje spesielt her hvor frosten gjerne biter i september allerede.

Blodbeger (Rhodochiton atrosanguineum) og Basunblomst (Incarvillae delavayi)


Foreløpig har jeg småspirer av: 

Basilikum (Ocimum basilicum, Hellig-, Kanel-, Anis-, Purples Ruffles- og Vanlig Basilikum),
Anisisop (Agastache Golden Jubilee),
Prydtobakk (Nicotiana alata 'Affinis White')
Nellik (Dianthus 'Grace White' og 'Magenta Fizz')
Kongeskjerm (Ammi majus 'Graceland')
Blodbeger (Rhodochiton atrosanguineum, egne frø)
Klokkeranke (Cobaea scandens)
Praktsalvie (Salvia splendens 'St. Johns fire')
Spansk Flagg (Ipomoea lobata, vindel)
Zinnia (Zinnia elegans 'Art Deco')
Bronsefennikel (Foeniculum vulgare 'Purpureum')
Basunblomst (Incarvillae delavayi, egne frø)
Artisjokk (Cynara scolymus 'Violet de Provence')
Cupflower (Nierembergia, hipp. 'White Robe')
Gullkosmos (Cosmos sulphureus)
Paprika (Capsicum annuum 'World Beater'),
Gresk oregano (Origanum vulgare ssp. hirtum),
Lakrisfløyelsblomst (Tagetes lucida 'Sweet Mace')

Zinnia elegans 'Art Deco' fra i fjor sommer









Det er mange flere frø på tur selvfølgelig. Begrensningens kunst er vanskelig når tilgangen er stor, frøene små og jobben med såing unnagjort i en fei. Noen frø er så gamle at jeg ikke regner med noe spiring, men det er utrolig hvor mye livskraft det er i gamle frø. Paprikaen jeg sådde gikk ut i 2006, og enda strutter det opp en spire. Er det ikke utrolig?
Det er først når spirene står der tett og skal prikles om, at jeg klarer å la det synke inn hvor mange planter dette egentlig blir. Det skal nok bli trangt under lysrørene i kjelleren utover vårvinteren...
Akkurat nå tar noen pelargonier opp plass der også. De skal imidlertid klippes ned og bli opphav til flere stiklingebarn snart. Så skal de vel få flytte opp en etasje og overlate plassen til småspirene.









Det er så deilig å komme igang med årets planter. Ute laver snøen ned, men inne er håpet lysegrønt. Bokstavelig talt. Det er en fryd å komme ned og se om småplantene hver morgen. På med lyset, en titt på termometeret og litt koseprat mens alle får sin lille morgensjekk og kanskje en skvett vann.
Nå har endelig snøballen begynt å rulle. Sakte til å begynne med, men ettersom våren nærmer seg vil alt gå fortere og fortere. I mai/juni braker det løs og våren eksploderer over i forsommer. Det er da alle plantene skal være klare. Lubne og sterke, ferdig herdet og klare for å strekke på røttene i Fagertunhagen.
Jeg kan nesten ikke vente, men samtidig vet jeg at tiden går fort og det er mye jeg gjerne vil forberede før vi er så langt. Åh, deilige forventninger!



Solskinn i bedet

$
0
0
På tirsdag var det solskinn fra skyfri himmel. Kaldt og klart, med knasende is og sprø fuglesang.
Vidunderlig! Jeg droppet lunchpausen og gikk meg en halvtimes tur i stedet.
Solstrålene kjentes som etterlengtet energipåfyll og løfte om varmere tider...



Til alle tider har vi mennesker feiret solen. I gamle tiders religioner var det solguder og solgudinner.
Det var norrøne Sól, germanske Sunna, greske Helios og egyptiske Ra, for ikke å snakke om en mengde andre.
I dag kan vi fortsatt ane den gamle soltilbedelsen i noen av hagens vakre planter.
Sporene finnes både i norske, utenlandske og latinske plantenavn. Om ikke for tilbedelsens skyld, så som en ærbødig referanse til solen, solguden og det vakre gule, varmende lyset som gir energi og livskraft til planter, dyr og mennesker.

Solbrud og Solhatt i forskjellige farger.

Solsikker (Helianthus annuus), Solblom (Arnica montana), Soleie (Ranunculus), Solhatt (Rudbeckia) og Solbrud (Helenium) er vel noen fine eksempler på lysende, varmt solgule blomster oppkalt etter nettopp solen. Alle disse blomstene finnes i andre farger også, og kan virkelig flamme opp i bed og krukker.

Her er et lite planteportrett av den største solplanten av dem alle i Fagertunhagen:


Solsikke (Helianthus annuus)



Alle kjenner solsikken. Den er liksom barnas blomst. Den er stor, gul og glad,  har store frø, er lett å så og vokser fort i høyden. En morsom egenskap hos solsikken er at blomstene følger solens gang over himmelen. Dette er spesielt vanlig i knoppstadiet. Jeg har lest at blomstene alltid spretter ut med ansiktet mot øst, men jeg har aldri egentlig sett etter. Det skal jeg gjøre til sommeren..

Solsikken kommer fra Nord-Amerika hvor den ble brukt av de ulike indianerstammene. De brukte den til matlaging, medisin, presset olje til bruk på hud og hår, farget klær, laget farge til kroppsmaling, brukte de tørkede stilkene i byggverk og brukte ellers planten mye i seremonier.

Nå dyrkes solsikker i stor stil mange steder i verden. Både frø og olje er ettertraktet. 
Solsikker vil ha det varmt, så vi må nok til litt sørligere breddegrader for å finne de største og frodigste solsikkeåkrene. Her til lands blir planten brukt mest til pryd. Det finnes mengder av sorter man kan dyrke. Det er lave, høye, kjempehøye, enkle, fylte, røde og gule varianter. Bortsett fra de tettfylte utgavene, er solsikkene elsket av alle nektarsugende, summende og flagrende små skapninger som er så viktige å ta vare på. Fuglene elsker frøene og det gjør vi tobente også.





Tar man en nærmere titt på  solsikkeblomstene eller -frøstandene, er det lett å se at de er bygget opp etter Fibonaccis tallfølge. Husker dere den forresten? (Nå kan alle med matte-skrekk få lov til å scrolle forbi et avsnitt.)
Matematikeren Fibonaccis tallfølge fremkommer (bortsett fra de to første tallene 0 og 1) ved å summere de to foregående tallene. Det vil si : 0 1 1 2 3 5 8 13 21 34 55 89 osv. Disse tallene (rekkefølgen på dem/forholdet mellom dem) går igjen overalt. Det er kjempespennende! Deler man hvert tall i rekken med det foregående får man:
1/1 = 1
2/1 = 2
3/2 = 1,5
5/3 = 1,667
8/5 = 1,6
13/8 = 1,625
21/13= 1,615
34/21 = 1,619
55/34 = 1,6176
89/55 = 1,618
osv


Og hva er så dette?    Jo, Det Gylne Snitt! 


Det Gylne Snitt forekommer i matematikken, kunsten, arkitekturen og ikke minst i naturen. Ser man på solsikkeblomstene (innenfor de store gule kronbladene) så er de bygget opp i et mønster av spiraler. Du kan telle spiraler som går til høyre og spiraler som går til venstre.
Det er ikke like mange av hver, for antallet matcher Fibonaccis tallrekke. Tar du det høyeste antallet spiraler og deler på det laveste, får du tilnærmet 1,618. Det vil si Det Gylne Snitt. Det er den optimale måten å plassere blomstene og frøene på. Fantastisk!

Ta for eksempel en titt her.

De fleste solsikker er ettårige, men det finnes også staudesolsikker. Faktisk så er jordskokken i kjøkkenhagen min en type solsikke. (Helianthus tuberosus)

Jordskokk i blomst i kjøkkenhagen


Solsikker vil ha det varmt og de er ganske grådige planter. Skal du dyrke en rekordhøy plante må du være spandabel med både vann og gjødsel. Solsikker kan også dukke opp på overraskende steder når fuglene har sørget for frøspredning av vinterens matrasjoner. Slike glade overraskelser tar jeg imot med takk.
Solsikker kan såes rett ut i bedet om våren, men jeg foretrekker å så dem inne først. De vokser fort så jeg trenger ikke være så tidlig ute.
Har du et nytt bed som ikke riktig er tilvokst av planter enda, kan solsikker være en fin måte å skape rask (om enn midlertidig) høyde i bedet på. De er kraftige planter som fyller plassen sin og stråler omkapp med sensommersolen.

Solen er tema i 'Blommig Fredag' hos Bland Rosor & Bladlöss. Der kan du se mange andre spennende og vakre tolkninger av temaet.


En anelse vår i luften

$
0
0
Det smelter om dagen og det smelter om natten. Om det regner eller snør, så er det vått - kliss, klass, vått. Snøen er skitten og morken. Bilene spruter søle fra veien. Solen varmer tvers gjennom skylaget. Det lukter våt snø, søle og nytint gress. Det er vår i luften!


Bare en svak anelse enda, men litt mer dag for dag. På Selja svulmer gåsungene fram og det drypper og sildrer alle steder. Jo, det er definitivt noe i luften...
Ennå er det er for tidlig for hestehov og blåveis her. Vårløkene mine spirer muligens, men da gjør de det under snøen.

Det er faktisk snart mars allerede. Februar er så hensynsfullt kort! Jeg vet at jeg snart skal få se spirer og blomster igjen. Snart snart. Enn så lenge ser jeg med glede på at snøen trekker seg tilbake. Pallegjerdet har dukket fram. Pergolaen virker høyere. Stiene gjennom hagen er snart bare for snø.

Klokkeranke, nellik, blodbeger og artisjokk

Inne har våren kommet for fullt. Bordene i kjelleren blir stadig fullere. Både innkjøpte, gamle oppsparte og egenhøstede frø spirer av alle livsens krefter. De jubler over at en helt ny og ubrukt sesong ligger foran dem. Til og med Kjempeverbenaen som jeg hadde gitt opp nå, stakk tre minismå spirer over jorda i går. Mer enn en måned i frøpotta og diverse turer fra kjøleskap til veranda, til vinduskarm til kjøleskap, til veranda til baderomsgulv, så ut til  å overbevise den om å spire, tross alt... Kanskje det kommer flere også når den først begynner?

Kupert småplante
Klokkerankeplantene strekker ut fangarmene sine.
I ren frustrasjon over at de så ut til å ville fange alt mulig nærliggende knep jeg dem av i går. Jeg vet ikke om det var lurt, men så har jeg aldri sådd klokkeranke før heller. De skal få noe å klatre i snart, men jeg håper de tåler å bli holdt litt i ørene.

Tvilsom oljeplante
Jeg har foreløpig kun vært uheldig med én frøsådd. Det var oljeplante. (Dessverre, for jeg hadde så få frø) De hadde det for fuktig, så spirene råtnet før de kom seg ut av frøskallet. Dvs stilken hadde kommet ut, men ikke hjertebladene. Jeg reddet to stykker og muligens en en tredje. Hvis den tredje klarer å produsere ekte blader uten å ha noen hjerteblader overhodet...



Vaskerommet mitt er omgjort til priklerom. Det er klesvask, pottevask, jord og frø i (u)skjønn forening. Det er godt at rommet har en dør som kan lukkes.


Kjellerrommet som jeg bruker som vekstrom, står i fare for å bli for lite. Jeg har nok tenkt noen ganger at jeg kunne sette planter oppå fryseren, men foreløpig har fornuften seiret og videre middager, syltetøy (frysetøy for å være korrekt) og kaker (!) er inntil videre tilgjengelige.
Er vi så heldige at våren kommer tidlig i år, kan jeg sette planter ut i det lille drivhuset på verandaen. Det blir sikkert mye bæring ut og inn, men da utnytter jeg i alle fall plassen.

Til høyre: frø fra rød Meldestokk

Enn så lenge sår jeg i vilden sky. Det er så mye jeg har lyst på og så mange frø i kassen min. Det er nesten som et godteriskap. Jeg stikker hånden inn og plukker til meg uten at jeg tenker over det... Og vips har jeg fylt en potte til... og enda en...
Neste år skal jeg ikke så så mye..


..tenker jeg i år også :)


Spiselige hagevekster

$
0
0


Her på Fagertun har jeg en urtehage og en kjøkkenhage. Der kan jeg hente ingredienser til middager, desserter kaker og drikker. Det er lite annet som kan måle seg med den tilfredsstillende følelsen det er å tilberede egenprodusert mat. Det er også veldig koselig å kunne nappe litt her og der og putte direkte i munnen når man er ute i hagen.
Det er imidlertid ikke bare kjøkkenavdelingen i hagen som byr på spiselige opplevelser. Ute i bedene, godt blandet med noen av de giftigste plantene moder jord kan by på, står det forbausende mange små og store delikatesser. Nå er det ikke slik at plantene enten er dødelige eller spiselige, det er alle grader i mellom, men skal vi først spise noe er det greit å vite at det er helt trygt. Og når små barn er på besøk, ja da er det kun kjøkkenavdelingen som gjelder.
Hvis man skal smake på hagens blomster, er det en forutsetning å kjenne plantene man vil spise. Man skal vite uten snev av tvil, at man har med riktig plante å gjøre. Dernest er det lurt å ha kontroll på om plantene har vært utsatt for sprøyting og kanskje inneholder giftige (tilførte) kjemikalier. Nyinnkjøpte prydplanter fra gartneriene kan være sprøytet uten tanke for at den nye eieren har planter om å gafle dem i seg. Dyrker man imidlertid plantene sine selv, eller de har bodd lenge i hagen etter at de ble kjøpt, skulle man være trygg. Da er det bare å riste av insekter og skylle dem lett i kaldt vann, før de flyttes fra bed til bord og er med på å øke andelen kortreist mat i husholdningen.

Overgang kjøkkenavdeling / blomsterbed...


Jeg har ikke tenkt til å ta med urter og grønnsaker i dette innlegget. Noen planter lever likevel litt i grenseland mellom urtehagen og prydhagen. Disse er gjerne kjent for å kunne spises:

Ringblomst
Ringblomst
(Calendula officinalis)

Ringblomster har en svak pepperaktig smak og kan brukes i brød, supper og salater.

Tørkede kronblader kan tilsettes ris eller smør for fargens skyld. Friske unge blader kan brukes (med måte) i salater.




Fløyelsblomst
Fløyelsblomster

(Tagetes patula, Tagetes tenuifolia, Tagetes patula x erecta)

Blomster og blader har sitrussmak og passer i salater, på smørbrød, til sjømat og varme desserter.

Man kan også trekke te på bladene.




Lakrisfløyelsblomst
Lakrisfløyelsblomst
(Tagetes lucida)

Bruk blomstene i salater og bladene i supper, sauser og te. Smaker veldig likt fransk estragon.







Spansk Kjørvel
Spansk Kjørvel
(Myrrhis odorata)

De søte anissmakende blomstene er nydelige i eple, plomme og rabarbrapaier. Blader og frø kan brukes som krydder i matlagningen. De umodne grønne frøene smaker litt som 'Kongen av Danmark'.


(Dette bildet er lånt bilde fra nettet.)



Gressløk
Gressløk
(Allium schoenoprasum, Allium tuberosum)

Gressløkblomster er sprø å tygge på og har en mild løksmak. Blomsterhodet deles opp i sine små individuelle blomster og strøs i salater, pasta, omeletter og eggerøre.



Agurkurt
Agurkurt
(Borago officinalis)

Blomstene er fine i salater og fruktsalater. De kan brukes til å dekorere desserter eller fryses inn i isbiter. Kronbladene smaker agurk og pollenbærerne gir et hint av sødme.

NB! Agurkurt bør ikke spises av gravide og ammende.



Anisisop
Anisisop
(Agastache anisata og Agastache foeniculum)

Blomster og blader kan brukes i kaker for å få et hint av anissmak. De kan også tilsettes krem for å få lakrissmak på kremen. 

Jeg bruker gjerne bladene i te.







(Dette bildet er lånt fra nettet)





Blomkarse
Blomkarse
(Tropaeolum majus og Tropaeolum minus)

Friske blader og blomster har en sterk pepperaktig smak som minner om karse. De kan brukes i salater og passer fint på ost- og tomatsmørbrød.

De grønne frøene kan sursyltes og brukes som kapers.




I potter og krukker... 


Litt lenger ut i bedene, og i krukker på terrasser og altaner, befinner det seg flere mer eller mindre overraskende spiseplanter. Foreløpig.
Selv har jeg bare smakt på en brøkdel av disse blomstene. (Det er stort sett blomstene jeg fokuserer på her.) Etter å ha lest i bøker og på nettet viser det seg at vi har en hærskare spiseligheter både innenfor og utenfor husveggen. Det finnes masse informasjon, oppskrifter og nyttige tips for den som vil vite mer. Jeg viser til kilder og lenker nederst i innlegget.

Duftpelargonium
Duftpelargonium
(Geranium clorinda, Geranium fragrans, Geranium graveolens, Geranium quercifolia, Geranium tomentosum)

Bladene har en kraftig sitrusduft og passer godt til å smaksette kaker.
Blomstene har en svak sitrussmak og er fine å kandisere. De kan da strøs på kaker og desserter.









Begonia
(Begonia x tuberhybrida)
Begonia
De fargerike, sprø kronbladene har en delikat og lett sitronsmak med større eller mindre hint av bitterhet, alt ettersom. Kronbladene kan brukes i salater og på smørbrød. De kan også spises som de er, dyppet i yoghurt.

NB! Det er bare knoll- og voksbegonia som spises. Planten inneholder mye oxsalsyre og bør inntas i moderate mengder. Personer som lider av gikt, nyresten eller reumatisme bør ikke spise begonia.



Flittig Lise
Flittig Lise
(Impatiens walleriana)

Blomstene smaker ikke veldig mye, men de er vakre i salater og kalde drinker.







(Dette bildet har jeg lånt fra nettet.)




Fuksia / Tåre
(Fuchsia)
Fuksia
De vakre fargene gjør fuksiablomster idéelle i salater og fruktsalater. De kan også kandiseres eller legges inn i gelé. Begerbladene smaker mildere og er litt tykkere enn kronbladene. For smakens skyld kan det være en fordel å fjerne alle grønne/brune deler pluss støvbærerne fra blomsten. De kan nemlig være litt bitre. Fuksiabærene er også spiselige. De kan det lages syltetøy av. (Dette er kanskje mer aktuelt i varmere strøk hvor fuksia overvintrer ute og blir større enn her.)
(Dette bildet har jeg lånt fra nettet,)


Stemorsblomst
Stemorsblomster
(Viola cornuta, Viola hybrid, Viola tricolor, Viola x williamsiana, Viola odorata og Viola x wittrockiana)

Blomstene har en salataktig smak og er dekorative i salater og til pynt. De minste av dem kan også fryses inn i isbiter.






Ute i hagens blomsterbed...


Videre ut i blomsterbedene finner vi mange spiselige stauder og sommerblomster. Jeg hopper glatt over alt ugresset nå. Selv om mye av det både er spiselig, næringsrikt og høyst tilstedeværende.
Om våren dukker tulipanene opp. Har du noen gang vært fristet til å smake på dem? Ikke? Vel kanskje det blir annerledes i år. (Og kanskje det faktisk er en god grunn til at rådyrene liker tulipaner.)

Tulipan
Tulipan
(Tulipa)

Tulipanblomsten har en søt erteaktig smak. Prøv å fylle hele blomsten med reke- eller kyllingsalat. Bruk i salater og på smørbrød for å tilføre farge. Fjern pollenknapper og arr før tilberedning.
NB!
Noen mennesker reagerer sterkt allergisk på tulipaner. Hvis du reagerer med utslett eller nummenhet når du tar på tulipaner, så spis dem for all del ikke! Og spis aldri løkene!



Primula
Gul og rød primula
(Primula vulgaris, Primula veris og Primula hybrida)

Populær som garnityr i salater og som kandisert pynt  på kaker og desserter.








Eple/Prydeple
Epletre i blomst
(Malus domestica, Malus x robusta, Malus x zumi)

Blomstene er nydelige i salater, flytende i drinker og som kakepynt. 

Eplene, prydeplene også, kan selvfølgelig spises og benyttes i matlagning.








Tusenfryd
Tusenfryd
(Bellis perennis)

Unge blader, blomsterknopper og kronblader har en behagelig smak og kan spises rå i salater eller tilsettes i supper. Blomsterknoppene kan sursyltes i eddik og brukes som kapers. 
NB!
Tusenfryd bør ikke spises av personer med asma eller alvorlige allergier.



Dagfiol
Dagfioler
(Hesperis matronalis)

Passer til kylling og fiskeretter. Unge blader kan brukes i salater, men de er svært sterke og bitre. Blomstene tar seg godt ut i salater og som pynt på desserter.





Syrin
Syrin
(Syringa vulgaris)

Bland friske blomster med litt kremost og server til kjeks. Blomster kan også blandes i yoghurt for å få et hint av sitronsmak.

(Dette bildet er lånt fra nettet.)

Mjødurt
Mjødurt
(Filipendula ulmaria)

De duftende blomstene kan spises i salater og tilsettes hjemmelaget vin. Vikingene brukte Mjødurt til å smaksette mjøden, den berusende drikken de brygget på honning.

I hagen har vi gjerne farget Mjødurt. Ute i naturen vokser den ville kremhvite.

Både blomster og blader kan brukes til te, eller hva med en Mjødurt-Mojito?




Rose
Rose
(Rosa)

Hvis en rose dufter godt, smaker den godt også. Slik er regelen :)
Kronbladene har en delikat smak og passer i kalde drinker og til fruktretter. Både nyper og kronblader kan brukes til gelé. Når man spiser kronbladene, smaker det best om man fjerner det hvite innerst på hvert kronblad.




Lavendel
(Lavandula multifida, Lavandula stoechas, Lavandula angustifolia)

Lavendel
 Lavendel smaker godt i viltretter. Noen få blader kan gi en fin  smak til grillet lam. Man kan lage lavendelsukker og bruke i/på  kjeks, sorbeter, gelé og syltetøy. Tilsett blomstene i  grønnsakskraft.
 NB!
 Ferdig utvunnet lavendelolje kan være giftig. Man må aldri  bruke  mer enn to ufortynnede lavendeldråper innvortes.

 (Dette bildet er lånt fra nettet.)


Kattemynte
(Nepeta cataria)
Kattemynte
De små blomstene har en aromatisk, sterk, myntekrydret smak som ved forsiktig bruk passer godt til ris- og pastaretter, og alle typer grønnsaker. Kattemynte smaker også godt til kjøttretter av lam.
NB!
Kattemynte bør ikke spises av gravide.

(Dette bildet har jeg lånt fra nettet.)


Kornblomst
Kornblomst
(Centaurea cyanus)

Blomstene dufter ikke, men de har en søtkrydrig smak. De kan mikses sammen med andre blomster til en fargerik konfetti og drysses over salater, omeletter og pastaretter.


(Dette bildet har jeg lånt fra nettet.)



Daglilje
(Hemerocallis)
Daglilje
 Både knopper og blomster kan brukes i maten. De passer  både  i salater, varme og kalde supper, kokt som grønnsaker  og stekt i  wok.
 NB!
 Dagliljer (Hemerocallis) må ikke forveksles med Liljer  (Lilium).  Liljer er giftige!


Nellik og Busknellik
Nellik
(Dianthus amurensis, Dianthus barbatus, Dianthus caryophyllus, Dianthus chinensis, Dianthus deltoides, Dianthus plumarius og Dianthus superbus)

De fleste nelliker har en tiltalende og krydret smak. De er fine i/på kaker, i drinker og salat. Kronbladene til busknellik kan krydre iskrem og sorbeter, salater, fruktsalater, dessertsauser og sjømat. Det kan være lurt å knipe av den hvite delen inne ved basen av kronbladene da de kan smake litt bittert.


Stokkrose
Stokkroser
(Alcea rosea)

Blomstene kan kandiseres til kakepynt eller blandes i salater. Fjern pollenbærerne og det som er grønt før blomstene spises.


(Dette bildet har jeg lånt fra nettet.)



Gladiolus

Gladiolus
Blomstene smaker som salat.
Det er best å fjerne pollenbærerne før man spiser dem.
(Ta ut hele midten av blomsten.)








(Dette bildet er lånt fra nettet.)



Etasjeblomst/Hestemynte
Etasjeblomst (I midten)
(Monarda citriodora subsp. Astromontana og Monarda didyma)

Kronbladene har en søt, krydret smak som er god i salater, geléer, ris- og pastaretter. Friske eller tørkede blader kan brukes til te.




Floks
Hvit floks
(Phlox paniculata)

Blomstene har litt kryddersmak. Passer i fruktsalater og som kandisert kakepynt.

NB!
Det er kun staudefloksen (den flerårige) vi kan spise. Ettårig floks, og den lave, krypende varianten er ikke spiselige.




Solsikke
Solsikke
(Helianthus annuus)

Knoppene, kronbladene og frøene er spiselige.
Bruk kronbladene i salater. De har en svak nøttesmak. Knoppene kan dampes lett og rulles i hvitløksmør.






Det er mange andre spiselige blomster også. Både i hagen og ute i naturen. Det er morsomt å ha kjennskap til hva som kan spises selv om man ikke nødvendigvis putter alt i munnen.
Noen blomster er så verdifulle som pynt at det virker litt råflott å brekke dem av når de står på sitt fineste. Andre blomstrer så overdådig at litt kniping her og der neppe merkes.
Uansett er det rom for å overraske middagsgjester med en blomstrende og fargerik salat eller pynte kakene med friske, trygge blomster. Bare husk å se over pynten så det ikke kravler noen små forvirrede bladlus ut i kremen ved servering ;)


Kilder og nyttige linker:

Spiselig blomsterliste fra Thompson & Morgan
Spiselige blomster fra Homecooking
Urtekildens planteleksikon
Innlegg om fuksiabær, med oppskrifter
Liste over spiselige blomster med tips for bruk
42 forskjellige spiselige blomster
Plukk ville matvekster av Beate Slipher




Vårlengt og smeltevær

$
0
0
Vår i kjøkkenvinduet, vinter utenfor.


I helgen er det lovet varmegrader, vind og sol. Fantastisk! Jeg gleder meg til å se snøen smelte.
Nede i kjelleren står det noen nyinnkjøpte stemorsblomster, påskeliljer og en ranunkel under lys. I morgen er tiden inne. Da skal de få lufte seg. Jeg er så forventningsfull. Våren er umiskjennelig i anmarsj og værmeldingen har vært stabilt mild i lange tider. Et par kuldegrader nå og da, men ikke i nærheten av den vinteren vi hadde i fjor.


Jeg vet selvfølgelig at det både kan komme mer snø og tøffe kuldeperioder, men akkurat nå er jeg optimistisk. Hver dag bringer vår og sommer nærmere. Naturen bestemmer til syvende og sist når hagen skal våkne og kong Vinter ånde sitt siste rimfrosne pust over landskapet.
Jeg kan strø aske på plenen, måke snøen hit og dit, men naturen bestemmer. Stilt ovenfor naturkreftene kan man ikke annet enn ydmykt avfinne seg med forutsetningene og deretter ta sine forholdsregler og gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg har hage i en klimasone som heller mer mot H6 enn H5. Jeg kan skape bedre mikroklima her og der, men hagen min vil aldri få vår så tidlig som hagene i H3 og H4. Slik er det. Jeg får mer tid på planterommet og til planlegging. Jeg får kjenne på forventningene litt lenger. (Glemte jeg å nevne lengsel og frustrasjon?)
Men i år ligger det an til tidlig vår på Fagertun. Fjorårets iskalde og snøtunge april er forlengst glemt. Snart blir det bart, og snart blomstrer påskeliljene. På verandaen.

Vil du ser flere tolkninger av temaet 'ydmyk' kikker du inn på Blommig Fredag.




Viewing all 147 articles
Browse latest View live