Quantcast
Channel: Fagertun
Viewing all 147 articles
Browse latest View live

Flammefarger

$
0
0

Jeg har tenkt til å lage et flammebed langs pergolaen. Denne sommeren, som er bedets første, ble det ikke flammefarget. Det ble igrunnen mest dansk..

Jeg sådde endel ettårige planter som midlertidig fyll. Det tar nemlig tid å samle nye planter når budsjettet er minimalt. Det ble bl.a. opiumsvalmuer i rødt og hvitt (Papaver somniferum 'Danebrog'), hvite pyntekorg (Cosmos 'Purity') og gul kryddertagetes (Tagetes 'Tangerine Gem').

Nå har jeg startet løklegging i bedet, og har samtidig passet på å flytte inn stauder fra andre steder i hagen. Jeg gravde opp en stor tue Solbrud (Helenium et-eller-annet ) i full blomst og delte den i flere biter. For sikkerhetsskyld klippet jeg av endel blomster med det samme, men jeg hadde ikke hjerte til å ta alle.

Da jeg satte Solbruden i bedet, så jeg plutselig et glimt av flammer...
Det var bare det at Solbruden ikke kunne ta på seg hele æren. Den fikk bare så fine kulisser av rødmende trær. Med et dryss av gule bjørkeblader på bakken, ble plutselig flammebedet et skritt nærmere en mulighet.
Jeg må bare vente tålmodig til neste år. Da vil flere av babystaudene mine fra i år blomstre og kanskje...




Jeg passet på å plukke georginer samtidig. Ikke fra dette bedet - her er det ikke mange enda. 
I og med at været har endret seg med både mer regn og mer kulde, er det kanskje like lett å nyte blomstringen inne som ute. Inne slipper jeg klisne georginer som henger med tunge hoder...



Til neste år skal disse (merkede faktisk) georginene få strutte i flammebedet. Så får jeg bare håpe at de har lyst til å blomstre like fint der også.



Høstlig forvirring

$
0
0

Min standhaftige geranium 'Patricia' er ikke forvirret, men den begynner å bli litt sliten og tynn i håret nå. Den myser mot høstsolen som er lav og blendene.

Jeg klippet gresset i dag og oppdaget at hagen har hatt nattlig grevlingbesøk igjen. Sukk... 
Så lenge den holder seg til snegler og mark i plenen så får det gå, men tenk om grevlingen oppdager alle godsakene som bor i bedene mine..? Og hva med kattene? 

Jeg kunne ikke se at grevlingen hadde rotet i bedene, men jeg tok en runde med kameraet for sikkerhetsskyld. Ikke for å knipse grevlinggroper, men for å få med meg alt som blomstrer før grevlingen (eller frosten) avslutter sesongen for godt.

Jeg ble møtt av en litt forvirrende sammenblanding av årstider...


Sammen med modnende gresskar og solhatt, blant visnende bregner, blomstret primula og forglemmegei-søster. De to sistnevnte var ikke riktig så glamorøse og etterlengtede nå som de ellers pleier å være. De skinner liksom litt mer om våren når de får scenen for seg selv.


Finn en feil... 
Den sommerlige løytnantshjerten har dukket opp for å hilse på høstblomstene. Men den kan se like fin ut med georginer, hjortetrøst og klematis, som med blomstrende bjørnerot og akeleier.
Det er litt morsomt når naturen gjør sine triks. Små overraskelser er kjærkomne så sent i sesongen. Nå som alt er så nær en avslutning, blir slike ivrige gjenblomstrere tatt godt i mot.
Plutselig en natt dukker Petter Rimfrost opp med penselen sin og maler alt hvitt...

Inntil videre kan jeg konstantere at jeg fortsatt har liljer. To slag blomstrer fortsatt (ups... tre, men de orange er ikke med på bildet). Jeg har ikke navn på noen av dem. De som ser mest slitne ut, har jeg hatt i fire år. (Ikke rart de er slitne.) De andre satte datteren min i fjor høst. De har bare blomstret en drøy uke enda. 


Liljene dufter fantastisk. Spesielt den 'gamle' som henger litt med ørene (nederst til venstre). Den fyller luften flere meter rundt seg selv. 

Noen steder i hagen er det imidlertid høsten som dominerer. Blomkarsen er nesten selvlysende og villvinen i ferd med å bli rød. Soppen gror i det fuktige været og det er snart mer løv på bakken i urtehagen enn i trekronen over. Selv ringblomstene merker at været blir tøffere til tider...


Det er deilig når solen skinner og høsten viser seg fra sin milde, vakre side. Jeg håper det blir lenge enda til første frostnatt :)






En touch av frost...

$
0
0

Det er alltid litt spesielt med den første frosten om høsten. Da jeg var liten, fortalte mamma om Petter Rimfrost som kom og malte gresset hvitt om natten. Jeg så ham aldri, men rimet var vakkert og fascinerende. Fint å lage fotspor i og kaldt å ta på.

Nå venter jeg ikke lenger like utålmodig på Petter Rimfrost. Jeg har hagen full av gode grunner til å ønske rim og frost langt og lenge vekk fra Fagertun. Gjerne helt til desember...
Men det har selvfølgelig aldri skjedd.

Jeg plukker inn buketter hver kveld og håper på det beste.


I dagtidlig så det slik ut da jeg dro på jobb. En touch av frost. Ikke overalt, men litt her og litt mer bak huset. 1,5 grad kjentes friskt ut. Jeg trenger snart vanter i bilen.

Det gikk bra denne gangen. Kun en av georginene fikk brune krøller på bladverket sitt. Jeg vet at det kanskje ikke varer så lenge nå - og fortsetter å plukke inn blomster...





Høstormedrue

$
0
0

Jeg har to tuer med Høstormedrue i hagen. Til våren vil jeg dele dem og spre litt til andre steder i hagen også. 
Jeg kjøpte planten min for mange år siden. Den gang var den bare én eneste liten rotbit fra Zimtrade, og jeg mener bestemt at den het Cimifuga ramosa 'Atropurpurea'. 
Nå heter den Actaea simplex 'Atropurpurea'. Grunnen til dette er at det har skjedd en ny grensedragning mellom arter og slekter i soleiefamilien. Arten Cimifuga har blitt overført til slekten Actaea og endret navn.

Men min Høstormedrue er den samme uavhengig av navn. Den strekker seg mot himmelen hver høst og lurer på om den kommer til å rekke og blomstre.
Den har nok flest sesonger uten blomstring, men den er elegant og vakker i knopp også. Så vakker at den er verdt å ha, blomstring eller ei.

I år har den akkurat begynt å åpne de første knoppene. I fjor tok frosten den først. For tre (eller var det fire) år siden blomstret den helt fantastisk.
Problemet mitt nå er at det er spådd flere kuldegrader i natt... Bittelitt ergelig kan man si... Nå som den endelig ser ut til å skulle blomstre!
Jeg kan jo ikke dekke til over 2 meter høye planter for natta, heller! Det ville blitt vanskelig. 
Etter litt fundering endte det med at jeg tok ut kameraet og knipset den begynnende blomstringen, før jeg klippet med meg de lengst komne stenglene inn. Den ene som har noen utsprungne blomster dufter helt vidunderlig!



Jeg vet ikke om knoppene vil springe ut mer i vinduskarmen min, men uansett så er det et forsøk verdt. Jeg kan i hvertfall nyte duften av de blomstene som allerede har kommet frem.





September forbi

$
0
0


September kom og gikk som en vind. Den brakte med seg sopp og bær, varme dager,  kalde netter, rim på bakken og en grevling. Måneden begynte bra, og sluttet som vanlig litt mer brutalt. Nå står gresskar, georginer og en blodbeger i kjelleren. Fryseren er full. Løk og knoller er gravd ned. Frø er høstet og plenen klippet for siste gang.
Jeg prøver å venne meg til tanken på at alt ikke rakk å blomstre i år heller...
Høstormedruen henger med slappe knopper. Den rakk akkurat ikke å slå ut, men jeg reddet litt inn i en vase. Det var noen georginer som var for sent ute også, selv om de fleste holdt et flott show før frosten.
Nå er jeg veldig spent på om astersen rekker å blomstre. Den har endelig begynt å vise farge i knoppene. Astersen er nederst til venstre på bildet under. Alle bildene ble tatt siste dag i september.


Gulvet i kvisthulen er snart dekket av fin grønn mose. Det synes jeg er utmerket.
Revebjellene har frittet for kanten rundt hulen til neste sommer. De står tett i tett. Vi får se hvor mange av dem som takler vinteren. Det kan bli fint med revebjeller rundt kvisthulen til neste år.
Stemorsblomstene er selvsådde fra fjorårets krukker og urner. De tåler veldig mye og ser stadig like optimistiske ut.
Floksen er også en tøffing som rister av seg kuldegradene og blomstrer videre.


Det er ikke mye blomstring igjen i hagen. Nå er det mest frøkapsler, forfryste ettåringer og hengende hoder igjen. I urtehagen har jeg høstet alt, tømt noen krukker og plantet om litt. Plenen min sørger grevlingen for å lufte hver natt. Den lager fullt av groper i sin jakt på små lekkerbiskener.
I går kveld kikket den inn gjennom kjellervinduet på soverommet til den ene datteren min. Det ble oppstyr! To elleville jenter fikk seg et nærstudium av en  nysgjerrig krabat med små øyne og striper over hodet.
Grevlingen trykket snuten mot ruten og sto riktig lenge og kikket inn på dem. Eller kanskje den var på jakt etter en egnet hule til vinteren? I såfall håper jeg den skjønte at dette rommet var opptatt...



Det er mye vakkert i forfallet. Fargene gløder i ettermiddagssolen og alle busker og trær utenfor hagen danner en vakker kulisse for alt som er inni. Fuglene samler seg i flokker og snauspiser rognebærtrærne. De lager til tider et øredøvende leven. Jeg må stoppe opp og bare lytte.
Småfuglene henger i valmuene og hakker hull i frøkapslene. Det er spor etter de sultne små overalt.


Her er det frø av rød meldestokk som begynner å modnes. Valmuekapslene har fått patina og er klare til å høstes. Scabiosaen er spennende som avblomstret også.
Selv om det ikke er mye blomster lenger, så finnes det mange små overraskelser her og der i hagen. De må bare oppdages. Det finnes nemlig noen standhaftige blomster som ikke gir seg før de må.

Geum og Veronica
Salat, Stemor, Scabiosa og Louise Odier.
Blodtopp, Ringblomst og Sommerstokkroser - snart klare for bingen.
De ser litt slitne ut, mange av de som blomstrer nå. Og det skjønner jeg godt.
Men noen ser uforskammet friske og opplagte ut. De nakne jomfruene har akkurat tittet frem og ser ganske så fraiche ut. Sedumen har begynt å rødme og stiklen står der så stolt og  stiv. Floksen henger også med. Den er skinnende hvit med krydderduft.


Det er fortsatt mye vakkert å glede seg over i hagen, men jeg merker at fokus går mer og mer mot neste sesong. Nå er dagene blitt mye kortere, plantene færre og grevlingen innpåsliten.
Jeg er snart klar for overvintring på hagelitteratur og bilder.
Hvis oktober blir mild kan jeg kanskje rekke å fikse litt mer før vinteren, men fra nå av er jeg forberedt på at det plutselig  en dag er hvitt der ute...


Velkommen til oktober.
Så lenge løvet henger på trærne så har vi fortsatt farger. Så lenge snøen holder seg borte så er gresset grønt...
Jeg nyter høstfargene ute og tenner lys inne :)



Med blandede følelser...

$
0
0

Jeg har en grevling i hagen, grev-e-ling, grev-e-lang...   

Og den graver natta lang...

Grevlingen har holdt seg til plenen lenge nå, men i går oppdaget jeg flere stoore hull i bedene mine. 
Og når den i tillegg går og titter inn kjellerstuevinduene om natta, så får nok være nok.
Den fikk siste sjanse i går. Jeg tettet igjen alle hull langs gjerdet med stein, dreneringsrør, betongstein og alt jeg hadde for hånden. Jeg la stein alle steder med litt opprom under gjerdet. Etterpå sprayet jeg rikelig med salmiakk langs gjerdet. Håpet var å våkne til en hage uten enda flere huller. 
Haha...
Stenge en grevling ute liksom..?  Tuller du?!



Nå er jeg spent på hva som venter meg i morgen. Fellen gikk litt tregt, så i verste fall løser den ikke ut. 
Åten er kraftfór, men jeg vet jo ikke om grevlingen min liker det da? Kanskje den foretrekker alle larvene i plen og bed?
Kattene, inkludert nabokatta, er tatt inn for natten. Jeg tar ingen sjanser. Det er litt trist i grunnen at grevlingen ikke bare kan holde seg utenfor gjerdet. 

Heldigvis fikk jeg et stort lass med ved som måtte sjaues på plass i kveld. Greit å få tankene over på noe annet.





Motorsag på besøk

$
0
0
Til tross for alle sine egne prosjekter så tilbød pappan min seg å komme med motorsagen denne helgen. Mamma skulle på jobbtur og han kom ikke på at han faktisk kunne ha slappet av hjemme. (Jeg minnet ham selvfølgelig ikke på det...)
Jeg har jo ymtet innpå noen ganger at jeg gjerne skulle ha vært kvitt noen trær i skråningen mot dammen, og på toppen bak uthuset, og nå bød anledningen seg.
Så fort den siste regndråpen hadde klasket i bakken på lørdag formiddag så sto han der. Pappan min. Sagen hadde fått nytt kjede - og påfyll av olje og bensin hadde han medbrakt.
Jeg ristet liv i tenåringssønnen min og fant en brun jakke til yngstejenta (i stedet for den hvite) og så gikk vi til verks. Pappa sagde, og vi halte og dro, kastet og stablet og bar alt vi var gode for. De andre to jentene mine hadde avtalt dagen med andre. Det priste de seg nok lykkelige for - og sørget like godt for at et ridestevne kom i veien for søndags-sjauingen også.


Jeg har en liten topp bak uthuset hvor det vokser flere store seljer og en bjørk. Disse skygger for kveldssolen.  (Slik som resten av åsen på andre siden av dammen gjør.)
De skygger også for den trådløse internettforbindelsen til antennen som står der langt oppi åsen. Det er krise når det bor tenåringer og en hagegal blogger i huset. Om det hjelper å ta ned disse trærne gjenstår å se. Det er vel som en dråpe i havet, men nå er det i allefall gjort!


I skråningen ned mot dammen vokser det mange små og store trær. Ved å tynne kraftig i disse håper jeg på både mer utsikt og rom i hagen.
Det er en god del trær som vokser på utsiden av gjerdet. Der er det så bratt at det er vanskelig å felle uten at trærne faller i dammen, så de må stå. Det er kanskje lurt uansett, for de er nok med på å binde sammen den bratte skråningen så den ikke raser ut...


Det var en anseelig høyde på trærne som gikk i bakken. De nådde helt opp til pergolaen flere av dem. Det er ikke så lett å se på bildet hvor bratt skråningen er, men jeg skal love at det er tungt å slepe kvist og kabber opp til uthuset! (Jeg skriver 'er' og ikke 'var', for denne jobben er ikke ferdig på en stund enda...)

Skåningen er mye brattere enn den naturlig var i sin tid. Det meste av hagen fra huset og ut til pergolaen er fylt på senere. Nederst i skråningen ligger det store mosegrodde stener hulter til bulter, men opp langs kantene er det bare glatt og bratt. Veldig vanskelig å finne fotfeste.



På sikt vil jeg gjerne gjøre skråningen mer til en del av hagen. Om jeg klarer å få has på bringebærkratt og brennesle er mye gjort. Jeg trenger også å lage noen terrasser til å plante i, for ikke å snakke om stier og trapper. Dette har ikke noe hast enda. Jeg tenker jeg gjør meg mer ferdig oppe i hagen før jeg begynner på dette.
De aller fleste trærne er nå tatt ned. Det gjenstår et par grantrær som er mer vriene, så vi får se...
Enda ligger det en stor stabel med trestammer i skråningen som må kappes opp. De rakk vi ikke å bli ferdige med, men pappa kommer tilbake en kveld til uka, sa han.

Det kommer til å bli mye god vinterved ut av dette. Nå skal alt bare bæres opp i uthuset hvor det kan få ligge å tørke til neste år. Og så må jeg lære meg å svinge øksa :)
Oj, nå kom jeg på at jeg har brukt hoggestabben til pynt i hagen... Hvor kjøper man nye hoggestabber, mon tro?

Siden fotoapparatet forsvant med jentene på ridestevne i dag, så får jeg ikke vist hvordan det ble tilslutt. Det kan jeg gjøre senere.
Nå er det i grunnen veldig deilig å slappe. Regner med at pappa er sigen han også. Han er min store helt! Men jammen er jeg stolt av sønnen min også. Han sjauer som en kar, selv om han freser litt til meg når morfaren er utenfor hørevidde ;) Veslejenta gjorde en super innsats mens hun var med. Hun kan vel knapt kalles veslejente lenger. På nyåret blir hun tenåring hun også.

Oktoberblomstring

$
0
0

Det er fortsatt noen få blomster i bedene mine som henger med. 

Geum 'Blazing Sunset' er en ivrig blomstrer. Den ble plantet i våres så den er litt spinkel fortsatt. Det tar den imidlertid igjen for det med stadig å skyte opp nye stengler med knopper og blomster. Den formelig roper på oppmerksomhet med sin flotte rødfarge.


Ringblomstene ser litt slitne ut, og det er mer avblomstret enn friske blomster på dem. Allikevel er det enkeltblomster som fortsatt stråler om kapp med oktobersolen.



Den gule fargen glir så lett inn i høstens fargebilde. Den varmer og gleder.

Jeg kjøpte forresten en Geranium sanguineum fra Zimtrade i våres. Den hadde en merkelapp hvor det klart og tydelig sto farge: rød.
Jeg var litt skeptisk, men håpet at det skulle stemme slik nogenlunde. Jeg tror ikke jeg har sett rød geranium...

Den slo imidlertid ut sine lilla kronblader og fikk meg nok en gang til å stusse over fargemerkingen til forhandlerne. Lurer på om de har en viss andel fargeblinde blant sine ansatte...

Her er den lille røde med sin oktoberblomst:


Tilslutt må jeg vise en av opiumsvalmuene. Dette er 'Danebrog' (under) og den lar seg ikke pille på nesen av en 3-4 kuldegrader. Her springer det stadig ut nye knopper selv om 90 prosent av plantene består av frøstander nå om dagen. Helheten blir bustete i bedet, men tar man seg tid til å studere enkeltindivider så er det mye spennede å se. Ikke riktig så strøken som i sine glansdager, men mer enn bra nok for en liten blomsterflue.


Det er ikke bare blomster som skaper interesse og fokuspunkter i oktober. Det er vel aller minst blomstene egentlig. Dette er bladenes og formenes tid. Jeg trenger flere planter med høstfarger hit til Fagertun. Det må jeg huske til neste år!

Her er det den lille hekkstubben av blankmispel som har tatt på seg festdrakten sin. Den er ganske så grønn og diskret ellers om sommeren, men nå skinner den.





Selskapsdyr i hagen

$
0
0





















Vi har to katter. Den yngste ble født i påsken og har hatt sin første sommer her. Han heter Bagera og har to viktige oppgaver i livet. Lek og kos.

Han er selskapssyk og holder seg helst i nærheten når jeg jobber i hagen. Graver jeg hull vil han gjerne hoppe nedi og leke bajas en stund. Det er ikke noe problem med kattene i hagen. Kun når det streifer fremmede hannkatter innom om våren. De markerer og jager gjerne etter hunnkatten vår. At hun er sterilisert bryr de seg ikke om. Stakkars jente.

Vi har veldig mye fugler her, så det hender stadig at den eldste fanger en stakkar som ikke følger godt nok med. Det er jeg ikke like begeistret for, men fuglene blir fortært og jeg kan vel ikke akkurat si at jeg ser det minker på bestanden.
Når hun kommer med mus har jeg ingen kvaler...

Bagera har ikke fanget noe bytte enda. Han er mest opptatt av å jakte på virvlende høstløv i vinden og en og annen sommerfugl.
Han gjør lite ugagn og er en morsom sjarmør.

Innimellom mjauer han for å få oppmerksomhet og det høres litt ynkelig, for ikke å si pinglete ut. Han har definitivt ikke kommet i stemmeskiftet.
(Og dit kommer han vel aldri heller... Kastrat som han er.)






I dag kom høsten for alvor. Nå er bjørka i urtehagen bar for løv. Hagen er i ferd med å gå i dvale og det er ikke så mye som trengs og gjøres ute lenger. Det er litt godt også, selv om jeg gjerne skulle sett at vinteren varte mye kortere. 
Vår i februar hadde vært fint, men det er vel litt for optimistisk å håpe på kanskje..?

Kanadisk roseblomstring i oktober

$
0
0

Det er 13. oktober og vi er snart halvveis i denne høstmåneden. I dag tidlig var det kuldegrader og hvitt av rim ute. Det har det vært mange ganger. Helt nede i -4 kuldegrader har vi hatt.
Etter den første kuldeperioden i slutten av september, har været for det meste vært mildt og fint med ganske varme dager. Men oktober har festet grepet igjen, og nå er det skikkelige høsttemperaturer ute. 


Allikevel har denne kanadiske rosen slått ut knoppene sine. Den ser ikke ut til å bry seg om kjølige temperaturer. Da jeg kom hjem fra jobb på fredag hadde rosen endatil stukket en av blomstene inn mellom sprinklene på verandarekkverket. En kanadisk tøffing som vet hvordan den skal lyse opp en høstdag for en som er i ferd med å falle inn i  hagedvale. Jeg kviknet til momentant og kastet meg rundt etter kameraet for å forevige den skjønne. Det hadde strengt tatt ikke noe hastverk for rosens del. Den sto rolig på sin rot og ventet, men lyset er mer upålitelig kan man si. Det stikker sin vei fortere for hver kveld og overlater scenen til mørket. Rosen er en kanadisk tøffing som jeg har rotet bort navnelappen til. Det er litt irriterende, så om noen kjenner den igjen og vil sette meg på rett spor så blir jeg glad.
Enten denne hardhausen heter William Baffin, Henry Kelsey, John Cabot eller noe annet, så er den uansett en robust rose som taklet den tøffe, rosedrepende vinteren/våren vi hadde i år. Den har blomstret i hele sommer og sporadisk ut over høsten. Den er halvfylt med lysende rosa blomster i klaser. Den er ikke av de rosene som fyller rommet rundt seg med roseduft, men det kan den jo tilgis der den setter farge på hagen i oktober.
Kanadiske roser er krysset fram for å tåle de varme somrene og kalde vintrene de har i Kanada. Det er derfor rimelig å anta at de er bra egnet her i innlandsstrøkene også. Helt sammenlignbart er det dog ikke. I Kanada har de minst like kalde vintere, men de er kortere, høsten er lengre og sommeren varmere. Dette påvirker rosenes avmodning (herdingsprosess) om høsten.







Urtene i hagen

$
0
0
Tagetes tenuifolia 'Tangerine Gem'

Signetfløyelsblomst

Ny i urtehagen min denne sesongen var signetfløyelsblomsten 'Tangerine Gem'. 

Den ble en umiddelbar suksess med sitt sitrusduftende bladverk og varmt gule blomster. Duften gikk mot appelsinskall, syns jeg. Litt skarp og spennende.

Det er en ekstra bonus når man kan forene pryd og nytte. Jeg hadde 'Tangerine Gem' både i urtehagen og i andre blomsterbed.
Flere omganger med blader ble tørket til te. Jeg bruker dem både sammen med sitronverbena og lakrisfløyelsblomst, og sammen med peppermynte.
I sommer brukte jeg friske blader og blomster i salaten. Kombinert med blå agurkurt og rød meldestokk ble salaten fargerik og spennende, både i smak og utseende.
Signetfløyelsblomst er ettårig og må sås hvert år. Jeg har lest at den selvsår seg lett, men vet ikke om det gjelder i mitt hageklima. Det gjenstår å se. Uansett har jeg samlet frø fra den.

Lakrisfløyelsblomst

En annen nykommer hos meg i år var Anisillo/ lakrisfløyelsblomst.

Tagetes lucida
Kjært barn har mange navn. Denne kalles Anisillo, Lakrisfløyelsblomst og Mexican Tarragon. Den smaker av anis og blir brukt som et substitutt for Fransk Estragon. Smaken er ganske lik, kanskje litt sterkere og med mer anissmak hos Lakrisfløyelsblomsten.
Den er god i te. Jeg drikker den slik den er, eller blander den med sitronverbena og Tagetes Tangerine Gem (øverst).

Tagetes lucida i blomst.


Anisillo kan brukes frisk i salater og som krydder i supper og sauser hvor en ellers ville brukt fransk estragon. Den passer spesielt godt til kyllingretter, i Bearnaisesaus, remulade og fransk dressing.
Den blomstrer vakkert i varmgul farge slik som signetfløyelsblomsten, men med mye mindre blomster.
Blomstene, som er samlet i klaser i toppen, kan også fint brukes i salater.

Her er nok planten som ettårig å betrakte, men den er egentlig flerårig der klimaet tillater det.

I Mexico blir te av Tagetes lucida tradisjonelt brukt for å roe nerver og mage - og for å lette fyllesyke...  

Mynter             

Bananmynte
Myntene mine har fått et nytt tilskudd til familien i år.
Jeg kom over bananmynte på Plantasjen og den måtte prøves. Smaken minner litt om sjokolade-skum-bananer og ble litt spesiell ...

Den har ikke blitt noen te-favoritt, men egner seg fint som dryss over iskremen. Det gjenstår å se hvor herdig den er.




Krusemynte
Peppermynte
 Jeg har nok funnet ut at jeg bruker mest av den rene Peppermynten. Jeg liker den skarpe, friske smaken både i te, salater, kaker og desserter.
Her til høyre, viser den sine røde stilker og bladundersider.




Sitronmynte
Gullmynte
Eplemynte
Eget innlegg om mynter finner du her.

Salvie

All salvien min fra i fjor døde i vinter. Jeg har derfor altfor lite salvie i år sammenlignet med tidligere. Til neste år skal jeg passe på å så mye mer. 
Gulbroket salvie
Salvie bruker jeg både i maten som krydder og til te. Salviete med litt honning og sitron er nydelig, men den kan gjerne drikkes slik den er også.

I England har de et ordtak som sier:
'Sage in May keeps age away.'

Så ønsker man å holde seg ung, er det bare å finne fram salvieteen i mai :)
Purpursalvie
Salvia officinalis

Nå har jeg en gulbroket salvie og noen purpursalvier, men jeg liker smaken til den vanlige salvien best.
Vil du lese mer om salvie så har jeg skrevet et eget innlegg om den her.

Timian

Thymus vulgaris - Vanlig timian



Timian er et av mine mest brukte matkrydder. Den vanlige hagetimianen som også kalles kryddertimian eller suppetimian passer til de fleste kjøttretter, til pasta, i lapskaus, supper og gryter.
Det er sjelden at den overvintrer hos meg, men det hender. Faktisk så klarte den årets vanskelige vinter og vår, tro det eller ei...

Til fisk spesielt, men også til kylling, bruker jeg helst sitrontimian. Den er et supert krydder!

Thymus x citriodorus - Sitrontimian
Jeg har sitrontimian både i urtehagen og i blomsterbedene. Den overvintrer lettere enn kryddertimianen.
Når den blomstrer blir den helt overstrødd av lilla blomstertopper.
Det er ikke den letteste planten å høste, men den har mye smak og aroma så det er vel verdt strevet.
Jeg bruker den frisk hele sommeren, men tørker også en del til vinterens forbruk. Det gjelder begge typer timian.





Gulbroket variant
Jeg har en gulbroket sitrontimian også. Den har overvintret greit, men ikke spredd seg noe særlig. 

Den er fin å se på i bladverket, smaker og dufter deilig sitron, men blomstringen er blekere.

Sitrontimian er veldig fin i urtete med sin smak av sitrus.





Oregano

I gamlehagen min hadde jeg vanlig oregano, den som også heter Bergmynte. Den er herdig, tøff og villig på alle måter. Her har jeg bare hatt den 'edlere typen' gresk oregano. Den er veldig pinglete til sammenligning. Selv om smaken muligens er sterkere, så har jeg jo ingen middelhavssol å tilby.

Origanum vulgare - Oregano















Til neste år skal jeg nok ha tilbake Bergkungen. Vakre blomster har den jo også.
Oregano er en selvfølge til pizza, pastaretter, tomatretter og egentlig det meste.

Sommersar

Satureja hortensis - Sar
Sommersar har jeg brukt sammen med timian, oregano og persille i maten.

Det sies at denne urten kan erstatte både salt og pepper.

Den har flere norske navn, blant annet fattigmannspepper og pepperurt.

Den tåler tørking godt, men kan også fryses.




Fransk estragon

Artemisia dracunculus - Fransk estragon
Fransk estragon overvintrer innimellom hos meg. I år satte jeg den i en potte, men jeg vil helst ha den tilbake i urtekassene. Det ble nok litt tørt i potten så den fikk meldugg utpå sommeren.
Fransk estragon smaker deilig av anis og er det typiske Bearnaisekrydderet.


Isop

Hyssopus officinalis - Isop
Isop har jeg ikke hatt siden jeg flyttet. I sommer ble det nye planter på meg, men de rakk ikke å blomstre.

Isop brukes sammen med andre urter i maten og blomstene er fine til garnityr.
Den bør brukes med litt forsiktighet fordi den ellers kan kvele de andre smakene i maten.






Persille

Persille er uunnværlig i urtehagen min. Den bruker jeg som hovedingrediens i kryddersmør og som smakstilsetning i maten forøvrig. Jeg har hakket masse persille og fryst ned i passelige porsjoner til vinterens fiskemiddager og sauser.

Petroselinum crispum  var. neapolitanum Danert - Glattbladet persille













Jeg har både glattbladet persille og kruspersille. De er igrunnen like gode begge to. Den glattbladete er enklere å rengjøre fordi den ikke har så mange kriker og kroker hvor det kan gjemme seg bøss, men kruspersillen er mer dekorativ som pynt på maten. 

Petroselinum crispum var. crispum














Gressløk og luftløk

Allium x proliferum - Luftløk/Toppløk
Gressløk trenger vel neppe noen presentasjon. Den er en krydderurt som alle kjenner og mange bruker. 
Den blomstrer nydelig og selv blomstene kan brukes i maten. 
(Til pynt blir vel det helst.)

Luftløken er mer spesiell. Den har saftige hule stengler og kan tidlig på sommeren benyttes som gressløk og gi et deilig dryss på maten. Etterhvert blir den for grov til det bruket, men da dukker det opp små løker i klaser i toppen. Disse kan benyttes både i gryter, supper, salater og til ost. De har ganske sterk smak.
Luftløken lager gjerne løk i flere etasjer oppover. Tilslutt bøyer den seg til bakken hvor småløkene tar tak og starter sitt eget liv.

Kamille

Chamomilla recutita - kamille
Kamille bruker jeg til te hele året. Det går med mange blomster for å samle seg nok til vinterens forbruk.

Egendyrket kamille kan ikke sammenlignes med kamilleteen vi får kjøpt i butikkene. 
Smaken er mye kraftigere og den avslappende virkningen kjennes godt.

Til neste år skal jeg så enda mer Kamille. 
Vil du lese mer om Kamille så har jeg et tidligere innlegg her.




Koriander

Coriandrum sativum - Koriander














Koriander er ettårig, så den må jeg så hvert år. Den er lett å så. Dette er en matkrydderplante. De grønne bladene brukes friske. De egner seg dårlig for tørking. Frøene, derimot, er fine å tørke når de modner. De kan lagres lenge.

Sitronverbena

Aloysia triphylla
Sitronverbena er ikke vinterherdig her.
Den har flyttet inn for vinteren nå. Jeg er spent på om jeg klarer å overvintre den. Det har jeg aldri prøvd før.

De avlange bladene dufter og smaker sterkt av sitron. 
Jeg bruker dem både i te og i matretter.
I maten bør de finhakkes, for de er litt stive. 

Jeg har tørket blader til vinteren og de er fulle av smak.


Flere planter

Jeg har litt flere planter i urtehagen. 
En løpstikke står å sturer i en krukke. Den trenger mer plass og det skal den nok få også om den overlever så lenge.
Løpstikke er godt i små mengder. En riktig buljongplante av en kjærlighetsurt.

Her står den i sitt miniformat til høyre for rosen Louise Odier.

I tillegg har jeg ringblomster, agurkurt og blomkarse. Alle disse er fine i salat og som garnityr.
I et lite minidrivhus har jeg basilikum og rosmarin. Disse er ikke herdige nok til å stå ute uten beskyttelse hos meg.
I sommer sådde jeg Etasjeblomst. Det er en plante som bør få plass i urtehagen. Etasjeblomst eller hestemynte som den kalles, har aromatiske blader og er fin til te.  Den har blomster som er spiselige og som kan brukes til garnityr.

Det er ikke alltid så lett å dra en grense mellom urter/krydder og grønnsaker. Noen planter hører hjemme begge steder. Dill for eksempel. Den står innimellom grønnsakene i kjøkkenhagen.

Til våren skal jeg så anisisop. Det lette jeg forgjeves etter på hagesentrene i år. Jeg gjør nok lurest i å sette min lit til frøkatalogene. 
Nå har jeg jo god tid til å planlegge neste år i urtehagen.








Et halvår tilbake

$
0
0

For et halvt år siden, den 18. april, så det slik ut i hagen. Det var fortsatt mer snø enn bart. Urtehagen begynte å dukke fram og jeg gikk fra flekk til flekk og beundret framgangen. Bittelitt mindre snø og is for hver runde. Noen flere kjærkomne, grønne livstegn. Men huff så mye snø som skulle vært smeltet bort!


Den 18. april var våren på vei. Hagen lå møkkete, rotete og klissete midt mellom årstider og naturkrefter. Jeg klødde etter å stikke spaden i jorden, men den var fortsatt frossen. 

Et halvt år etterpå har urtehagen fått pallegjerdet sitt, og noen flere plantekasser. 


Dette bildet er ikke tatt i dag, men for noen uker siden. Nå har snøen allerede vist seg, og i dag var det 4 kuldegrader og speilglatt ute.
Et halvt år går på et blunk. Snart legger snøen seg på plass igjen. 


Her er at annet bilde fra samme dag. Snøen hadde overtaket fortsatt. 

Inne vokste småplantene under lys i kjelleren. Og der ble de en god stund også. Våren var sen i år. Ingen tvil om annet. I hvertfall her på Fagertun. 


Vil du se flere bidrag på temaet 'För ett halvår senn' så kikk inn på Blommig fredag.


I hagen min

$
0
0

Det er så mye jeg gjerne vil ha i hagen. Noe er allerede på plass og resten kommer forhåpentligvis etterhvert.
For at jeg i det hele tatt skal finne den hagefølelsen jeg er på jakt etter, må hagen være definert innenfor en grense. Den må ha vegger.
Her på Fagertun kom det på plass i form av et gjerde den aller første våren vi bodde her.
Men et gjerde rundt hagen er ikke nok. Jeg er ikke tilhenger av åpne løsninger. Jeg vil gjerne ha flere rom.



Hadde jeg kunnet velge fritt uten hensyn til om jeg hadde penger, tid, kapasitet, kunnskap og en alltid tilgjengelig og villig handyman, så ville jeg gjerne ha hatt en skikkelig høy mur rundt en del av hagen. Det skulle vært en dør i muren og en hardfør versjon av 'Den hemmelige hagen' på innsiden. Skikkelig unorskt, men hva så? Hvis mitt hus er min borg, så er vel hagen min borggård?

Det er det som er så befriende deilig med å ha en hage. Du kan gjøre (nesten) hva du vil med den. Bare du ikke bryter loven eller plager naboene...
Hagen gir uendelige muligheter til å bruke kreativitet og få utløp for skaperglede.


I hagen min skal det bli en mer definert rominndeling med tiden. Det er endel trær og busker som må vokse seg større før de fyller sin funksjon fullt ut. Det å ha hage er også trening i tålmodighet. Jeg kan legge forutsetningene til rette for frø og planter, men de må vokse selv. Noen planter er raske mens andre har god tid. De kan la år etter år gli forbi uten å føle seg presset til å vokse noe fortere av den grunn.


De forskjellige rommene i hagen vil jeg gjerne gi ulikt innhold. Det kan være helt konkret som i kjøkkenhagen og urtehagen, men det kan også være mer vagt. Kanskje er det en egen stemning, kanskje et tema, muligens en hensikt, men helt sikkert et kjennetegn.
Og så er det et rom til som er viktig... og det er rom for forandring. Jeg tror ikke at det er lett å fryse bildet i hagen. Et hagerom vil naturlig endre seg ved at trær og busker vokser seg større, staudene legger på seg og lys/skyggeforholdene skifter.

Jeg synes akkurat det er ekstra sjarmerende ved å ha en hage. Den er et levende samspill mellom meg og millioner av andre; planter, insekter, smådyr, og enda mindre organismer som alle har sitt mål for tilværelsen.







Foreløpig har jeg et område med kjøkkenhage som skal utvides ganske kraftig til våren. Jeg har også en urtehage som ble litt mer seg selv etter at jeg fikk opp et par pallevegger der i sommer.

Pergolaen håper jeg skal bli et eget rom med tiden. Jeg skal bare gjøre endel justeringer, fikse en benk (lettere sagt enn gjort), plante mer og lage en dør i den andre enden.

Området mellom huset og pergolaen blir også et eget område. Nå skal flammebedet få sette sitt preg der.


Skråningen ned mot dammen blir et eget rom. Det blir kanskje et temmet skog/natur-område. Vi får se...
Haugen bak uthuset blir sannsynligvis med tiden et woodland. Der gleder jeg meg til å ta fatt.
Bak huset er det store staudebedet med kvisthulen. Foreløpig er det et stort rom, men bak haugen vil det nok bli noe eget.
Mellomrommet langs østsiden av huset er jo et mellomparti og det siste partiet innerst er allerede et eget hagerom. Jeg tenker på det som oldemorhagen, selv om jeg ikke er sikker på hvorfor..?



Inni hodet mitt har jeg navn på de forskjellige rommene i hagen. Det liker jeg. Jeg liker også å møblere dem med noe som ruver litt, er litt annerledes eller på annen måte fanger blikket. I den ene kjøkkenhage-sengen har jeg laget et flettverk til bønnene mine. Det laget jeg akkurat så høyt som ungtrærne jeg fant var. At stammene strakte seg opp mot himmelen og så kjempehøye ut der jeg surret dem sammen, gjorde det hele bare flottere. Jeg har en oppfatning av at det er vanskelig å lage noe for stort i hagen. Selv om jeg tror det skal bli for stort så viser det seg helt annerledes når det blir ferdig.
Pergolaen var jeg innerst inne litt redd for at skulle bli for voldsom for min lille hage. Den kunne jo bli for høy og lang så den skjermet for både utsikt og sol. Not so!
Kvisthulen laget jeg så høy at jeg måtte stå øverst i gardintrappen for å klare å binde den sammen på toppen. Den stakk seg veldig ut mens jeg drev på og naboen klødde seg sikkert i hodet, men nå er den slik den skal være. Akkurat passe. Kunne ikke vært mindre...













I hagen min har jeg mye naturmaterialer. Jeg bruker stubber og steiner, oppkuttet kvist og det jeg ellers finner. Jeg sår frø, bestiller røtter, kjøper planter på hagesenter og loppemarkeder, og jeg henter fra naturen. Jeg har hentet alle bregnene mine på skogsturer langs elven. Der kryr det av dem. Jeg har hentet gulveis i grøftekanten ved arbeidsplassen min. Der er det massevis av disse. Jeg har dristet meg til å hente noen hvite blåveis fra et område jeg kom over med fullt av slike. Jeg er ydmyk og forsiktig. Jeg forsyner meg beskjedent. Jeg kan dele plantene og lage flere senere.

Når jeg leser hagemagasiner, blogger, hagebøker eller ser hageprogram på tv, så blir jeg lett inspirert og får mange idéer. Det er morsomt. Jeg ønsker meg mer struktur i hagen etter å ha bladd og kikket. Jeg har fått sansen for å ta fram hagesaksen og forme  litt mer enn tidligere. Det er så mye som frister til å prøve. Nettopp derfor er det fint å ha flere hagerom. Jeg kan alltids egne et lite område til et nytt prosjekt eller eksperiment.

Det mest selvfølgelige av alt jeg har i hagen min er plantene. De er fantastiske alle sammen. Enten er de vakre eller så fyller de en annen funksjon. Men de gjør noe alle sammen! De støtter hverandre, lager gjemmesteder, dufter, svaier, rasler, frister med bær og de maler hagen min vakker med fargene sine. Noen er eksemplariske og andre driver med ugagn. Jeg later som jeg styrer, men spiller med på laget for det meste.

I hagen min finner jeg lykke og ro. Jeg får energi og sjelefred. Tankene får arbeide uforstyrret og sansene får behagelig stimuli. De blir ikke bombardert av inntrykk. Jeg må åpne sansene så de kan ta imot de sarteste dufter, mildeste toner og mykeste berøringer. At tistlene stikker, humlene brummer og gressklipperen bråker tar jeg på kjøpet. I hagen kan jeg arbeide med kroppen, tenke med hodet og føle meg rik uten penger. Der behøves jeg, selv om jeg er ikke på noen måte er uunnværlig. Det er behagelig å tenke på. Jeg bestemmer tempoet for min egen innsats selv. Plantene har sitt eget tempo. I hagen er jeg. Der går tiden litt saktere. Der er jeg utenfor tiden.



'I hagen' er mandagstema hos Helene.

Ønsker dere alle en fin oktoberuke med eller uten snø. Her daler det ned nå.




Når plantene selv får velge

$
0
0
Hagen hadde nok sett litt annerledes ut om plantene selv fikk velge. Da tror jeg for det første at alle med 'høst' i navnet hadde rykket opp røttene og trasket sørover. De hadde nok vært skjønt enige om at oppholdet på Fagertun ikke hadde blitt slik de håpet. 'Jeg kom aldri til min rett der', ville nok Høstormedruen si til Høstastersen. 'Nei, jeg trodde virkelig at jeg skulle få blomstre i all min prakt og avslutte sesongen på mitt aller beste', ville astersen svare. 'I stedet har jeg knapt fått åpnet en eneste knopp, bortsett fra de som ble klippet av til vaser. Jeg har blitt degradert til en grønn hekk rundt staudebedet. Det er en skam!'
Sannsynligvis ville oktoberhjelmen ha slått følge med dem også. Det er nok ikke greit å slå ut knoppene i oktobermåned på Fagertun.

Hjelm i begynnende oktoberblomstring

Hadde plantene selv fått velge i min hage så hadde nok utvalget endret seg så smått. Da ville de sterkeste overleve og mange bli fortrengt.
Jeg var innom gamlehagen min en tur på forsommeren. Det var en rar og vemodig opplevelse. Jeg forlot et woodland og en rosehage for fem år siden. Den gang var det stier og opphøyde bed med torvkanter i woodlandet. Det var epletrær, pil, eik og furutrær. Under disse vokste det hosta, bregner, lungeurt, forglemmegeisøster, duftklasefjør og skumblomst - og mye, mye mer.


Jeg hadde en 'bekk' av småstein rennende gjennom skogen min. Det var det jeg kalte woodland-området.



I rosehagen hadde rosene følge av kattemynte, stjerneskjerm, veronica, liljer og revebjeller. Rosene vokste i bed og de vokste opp i trærne.




Da jeg fikk mulighet til å kikke innom hagen den dagen i juni, hadde den klart seg selv alle disse årene. Man kan vel trygt si at plantene selv hadde fått velge...

Det var rart. Min ene spanske kjørvel var blitt til en skog som hadde spredd seg ikke bare rundt i hagen, men langs veien utenfor gården. De gamle trærne hadde fått en underskog av rogn, selje og lønnetrær. Trærne jeg forlot som ungtrær hadde vokst seg inn i himmelen på fem år, og det meste av underplantingen var fortrengt av den tidligere nevnte kjørvel.
Det var ikke mulig å skille stier fra bed lenger. Det vokste noe overalt. Jeg så lite prydplanter bortsett fra noen dverg-rhododendron som lyste opp i farger langt inne i urskogen. Rosehagen så jeg bare fra avstand, men det var ikke lenger en rosehage. Det var trist.
Nå er alt borte har jeg hørt. Det er blitt tatt vekk og gjort om til luftebinge(r) for hester. Kanskje like greit. En hage er nok en hage bare så lenge den har en gartner. Etterpå velger plantene naturen.

Fra rosehagen 2008

Når plantene får velge hos meg på Fagertun, så er det under vennlig overvåkning. Om en av de røde og hvite valmuene forlanger å blafre med en sort kjole så smiler jeg. Når Fagerfredløsen (som ble luket vekk og slengt bak garasjen) våkner til live igjen der bak garasjen, skjelver jeg litt, men bevarer roen. Den ser ut til å bevege seg i retning av hagen, men jeg håper den velger å bli der den er en stund til.
Revebjellene og akeleiene velger selv hele tiden. Det samme gjør gjerne valmuer og solsikker. Det vil si, solsikkene er det vel strengt tatt fuglene som velger hvor skal vokse...
Jeg prøver å la alle slippe fram der de tar seg best ut... og så får alle velge selv en gang i blant...
Det er vel ganske rettferdig?

Hadde det vært opp til geraniumen hadde den tatt hele bedet uten å blunke...
Rosa nitida 'Defender' Dukkerose tar all plass hun kan få og mer til.
'När växter själv får välja' er dagens tema på Blommig fredag. Klikk deg inn her og se flere innlegg på temaet.

Riktig god helg:)

Hvem dro ut proppen?

$
0
0

Ja, ja... Når jeg endelig får ryddet vekk buskas og trær for å få fram utsikten, så renner utsikten sin veg...
Sånn kan det gå! Hmm...

Det var ikke blinkende vann som åpenbarte seg nedenfor gjerdet mitt da jeg tok helgen. Dammen var søkk borte! En liten elv helt i bunnen og ellers gjørme. Lekkert!




Men jeg må jo innrømme at det var litt spennende å kikke ned på forskrekkelighetene da ;)

Det er første gang jeg opplever at dammen tømmes, men tidligere skjedde det visst hvert år. Jeg tror de renser rørledningene nedenfor demningen.

Dammen er veldig dyp rett utenfor gjerdet. Jeg er redd det kan være strømninger ned mot inntaket til rørledningene som fører ned til kraftstasjonen, derfor bader vi aldri der. Badeplassen ligger litt lenger opp langs elven.



Noen ganger renner demningen over. Da blir det rene fossefallet på nedsiden. Det er flott, men jeg tror det skjer ganske sjelden. (Eller så er det jeg som befinner meg der ganske sjelden..)


Ønsker alle en riktig god søndag ettermiddag :)


Gledespredere i hagen

$
0
0

Hos Bland rosor och bladlöss er det 'glädjespridare' som er temaet på Blommig fredag.

Hele vinteren igjennom er det fuglene som er de største gledesprederne i hagen min. De kvitrer og synger vekselvis med at de jager hverandre og krangler om maten. Det er liv og røre så lenge det er dagslys.

Jeg mater året rundt og all mat henger i matere som jeg heiser ned fra balkongen.
Det gjør det lettvint å fylle på frø, samtidig som utsikten til fuglene er perfekt. De henger på rad og rekke utenfor stuevinduene.

Jeg tror ikke det går an å bli lei av å betrakte livet der utenfor vinduene. Kattene elsker å sitte i vinduskarmen med viftende hale og klaprende tenner. De synes fuglene ser superfristende ut.


Når endelig vårsolen tiner snøen, er det ikke ende på alle gledesprederne som hagen rommer. Da løper jeg våryr fra den ene bare flekken til den andre, og ønsker hver fargeklatt så hjertelig velkommen at de nesten overgår seg selv der de stråler mot sola.



























Først ut er de ville blomstene. Lodne blåveisknopper tyter fram mellom vissent høstløv og nedklemte strå. De blir forsiktig befridd og puttet i vaser for en kortvarig blomstring innendørs. Tysbasten får stå, men blir fotografert, besnust og beundret.


Opp fra den bare jorden i bedene tyter de beste gledesprederne av alle. Løk og knoller eksploderer i farger etter vinterens overvintring i frossen jord. Det er nesten ikke til å tro at det er mulig. Etter måneder med en ekstremt behersket fargepalett, virker det som at alle fargene tyter frem i sine skarpeste nyanser. Jeg suger energien til meg og nyter synet. Hver eneste dag blir bedre enn den forrige. Det er alltid noe nytt som hender. Nye gleder å se fram til.

Fargeshowet eskalerer ettersom april blir mai, og plutselig er det nesten så jeg blir redd jeg ikke skal klare å holde følge. Stadig er det nytt å oppdage, noe jeg hadde glemt og som gleder meg stort når det dukker fram igjen. Det hender at plantene sprer seg til steder jeg ikke hadde forutsett, og finner seg nye partnere å vokse i lag med.  
Noen av favorittene mine er Hundetann og Rutelilje. De er så vakre, elegante og fascinerende. Jeg blir lykkelig og glad av dem, og de blir heldigvis flere og flere. Jeg krabber tett innpå, kjenner på kronbladene og gir dem et puff for å se om de dingler. 
                                                     


Når våren går over i sommer, er hagen i seg selv en eneste stor gledespreder.
Da roer jeg meg litt og kjenner at det er de små overraskelsene og pussige episodene som skaper liv og røre.
Den yngste datteren min og den yngste katten, er to gledespredere som utfolder seg befriende fritt og livslystent blant plantene i hagen min. De smitter glede og jeg lar meg gjerne smitte.

Jordskokk

$
0
0

Forrige helg tok jeg opp jordskokken i kjøkkenhagen. Da var det ikke lenger frossen jord slik det har vært en periode. 
Jordskokk er en flerårig grønnsak fra Nord-Amerika. Når blomstene og bladverket har visnet eller frosset, er den klar til å høstes. Knollene kan høstes med en gang, gjennom vinteren (om jorden er telefri) eller til våren.


Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en grønnsak i solsikkefamilien. 
Den har velsmakende knoller med en litt søtlig, nøtteaktig smak som kan minne om artiskokk. Det norske navnet Jordskokk er en forkortet form for jordartiskokk. På tysk heter den Erdartischoke og på engelsk blir den kalt Jerusalem artichoke.

Jordskokk er en kraftigvoksende grønnsak som rager høyt til værs og blomstrer vakkert med små solsikkeblomster om høsten. Den kan lett bli et ugress for selv den minste rotbit vil skyte nye skudd, så alt må graves opp om man ikke ønsker å fortsette dyrkingen.
Da jeg tok opp mine, så jeg at jorden var forbausende tørr. Det var bare overflaten som var fuktig. Jeg kunne nok ha vannet mer. Det ville sikkert gitt enda større knoller. 
Det er viktig at jordskokken får nok vann under knolldanningen, og denne sommeren og høsten har vært veldig tørr her hvor jeg bor.



En helsebringende grønnsak

Jordskokk er en næringsrik og kalorifattig grønnsak. 
Lagringskarbohydraten i jordskokk er inulin og dette gir en søt smak uten å påvirke blodsukkernivået. I og med at inulin virker stabiliserende på glukoseinnholdet i blodet, er jordskokken en gunstig grønnsak for de som har diabetes.
Inulinet er også gunstig for tarmfloraen da det stimulerer de sunne bakteriene i tarmen. Jordskokk øker opptaket av bl.a. kalsium, magnesium og B-vitaminer. Det er også en god kilde for kalium og jern. Inntak av jordskokk senker innholdet av triglyserider og fettsyrer i leveren, og forebygger hjerte- og karsykdommer.

Det skulle være mange gode grunner for å dyrke denne høyreiste grønnsaken med andre ord.

Hvis jeg skulle nevne en liten ulempe, så måtte det være at noen har lett for å få tarmgass av den, men det fikser en kopp kamille-te lett. Bare se her.


I og med at knollene kan være ganske ujevne er det mer arbeid å rengjøre dem enn f.eks. poteter. De største knollene jeg tok opp hadde mindre knoller utenpå, og slike må nesten deles opp for at man skal komme skikkelig til.
Jordskokk kan kokes som poteter, men de kokes lett til mos. De kan også kokes til mos som røres med smør og fløte/creme fraiche. Denne 'stappen/puréen' kan fint erstatte potetstappe. Den har selvfølgelig en litt annerledes smak, men den er god og passer til både kjøtt og fisk. Ellers er jo jordskokksuppe deilig.
Rå egner den seg fint til råkost. Den er sprø som reddik å tygge, men blir lett misfarget. Litt sitronsaft hjelper mot det.

Jordskokk bør oppbevares så kjølig som mulig, og med høy luftfuktighet. Den tørker ellers lett ut.

Da jeg høstet mine, la jeg de minste knollene ned igjen i bedet. På den måten kan jeg regne med en ny avling fra dem til neste år. Jeg skal dekke med et lag kompost tenkte jeg, men ellers så er dette bedet fiks ferdig til våren kommer. Det skal få en overgjødsling med hønsegjødsel til sommeren og masse vann. -Og så regner jeg med å få mange fine knoller å grave opp neste høst også.







Dyrelivet i hagen

$
0
0
Fra pergolaen i gamlehagen min.
Stemningen i hagen består ikke kun av blomster. De er bare en del av helheten. Vind, sol, insekter og fugler skaper bevegelser, skygger og lyder. Tilsammen blir hagen levende. Den blir interessant og givende å oppholde seg i.

En nyttig, men litt ekkel meitemark på vandring...

Når det gjelder andre skapninger, er det likevel enkelte som er mer velkomne enn andre. Slik vil det vel alltid være. Noen gjør liksom mer nytte for seg enn andre. I hverfall sett med hageeierøyne...

Jeg fryder meg over marihøner, bier, sommerfugler og humler.
Jeg rynker på nesen av snegler, edderkopper, maur, saksedyr, biller, tusenbein, lus og veps.



Noen ganger kan jeg nok foreta en aldri så liten snegle- eller lusemassakre, men ellers lever jeg fint med de fleste. Jeg bare overser dem. Det er så mange andre hyggeligere insekter å hvile øynene på om jeg absolutt må studere insektslivet... Ikke for det, det er jo i grunnen ganske fascinerende å betrakte disse skumlingene. Selv om de stikker, biter, slimer eller tygger på plantene mine. Og de gjør faktisk nytte for seg - alle som én!

Når det gjelder de fjærkledte, så fòrer jeg småfuglene og synes at skjærene er frekke når de lander på balkongen og hakker hull i fuglefrøsekkene. (Livet er urettferdig for skjærene.)
Jeg koser meg med Flaggspetten når den dingler i en meisebolle utenfor stuevinduet. Når den sitter i toppen av stømstolpen utenfor soverommet mitt, og hakker i metallhetten....  Da blir hakkespetten gruppert med naboens varmepumpe og gneldrebikkje. Jeg drar dynen godt over hodet og tenker at jeg ikke skal la meg irritere... Tralla-la...

Kommer det en frosk på besøk iler jeg til med fotoapparatet, men når grevlingen får gravd nok hull om høsten, ønsker jeg den langt og enda lengre vekk fra hagen min!

Jeg skulle gjerne hatt flere frosker. Det er bare en og annen som stikker innom her. Kanskje må jeg lage meg en dam i hagen. Det er så bratt ned til dammen utenfor gjerdet at den hjelper ikke som froskedam for meg.





Mine egne katter og naboens, er selvfølgelige gledesspredere i hagen. De leker og koser seg. De jakter og klatrer i trærne. Jeg koser meg når jeg sitter på kne i et bed med lukejernet, og får en myk purring til hei. Det er hyggelig når kattene stryker forbi eller stopper opp og vil ha litt kos. Fremmede hannkatter derimot, som kommer og tisser på grilltrekket og bordduken, får jeg lyst til å jage over alle hauger. Og det gjør jeg...




Noen ganger får jeg hunder på besøk. Det er noen i nabolaget som rømmer litt dann og vann. De store utgavene av hundeslekten er jeg skeptisk til. De raser ubehøvlet rundt i bedene og jager kattene i vilden sky. En liten tass som kom på besøk var derimot helt ufarlig for hagen og kattene. Den sto vel mest i fare selv for å rote seg helt bort, så liten som den var.

Her er Bonni. Hun er ingen rømt løshund, men en sivilisert gjest og venn med katten. Selv når katten leker med musa.
Verre enn løshunder i hagen, er sauer i hagen. De første somrene jeg bodde her, fikk jeg stadig besøk av sultne ulldotter med umettelig appetitt på alt som sto i bed og krukker. Det hjelper ikke med et unnskyldende bæææ når alt er spist opp! Heldigvis har jeg en port jeg kan trekke for. Den er ikke hengslet, og egner seg mest for nødsfall. Som når nabobrukets ponnyflokk er på rømmen. Hvilket de stadig er. (Lurer på om jeg skulle ha stukket ned dit og gitt noen velmenende tips om inngjerding...) Heldigvis har de fire ponniene holdt seg på utsiden av gjerdet mitt hittil og slik håper jeg det fortsetter også. De er morsomst å betrakte i sin yre frihet fra avstand.


I vinter hadde jeg svanebesøk i hagen. Det var uvanlig, bekymringsfullt og ganske artig. En stakkars svane buklandet i snøen. Kanskje den hadde blåst ut av kurs, for den skulle sikkert landet i dammen nedenfor gjerdet mitt. Etter mye strev og hjelp kom den store hissigproppen seg på vingene igjen. Heldigvis!


Om sommeren har jeg innimellom besøk av et ekorn. Den klatrer gjerne opp på balkongen min og spiser fuglefrø. Ved hjelp av en busk bak huset, så hender det den klatrer helt oppe på taket. Jeg vet ikke helt hvorfor den piler rundt oppå der, men den har faktisk hoppet ned fra taket et par ganger. Hjelp! Det ser ut til at den har full kontroll for den bykser bare videre. Hopp og sprett og tjo og hei!


I gamlehagen hadde jeg høner. Det var veldig koselig. Det var alltid en hane i flokken og selv om han var plagsomt morgenfrisk, så gjorde han en god jobb med å passe høneflokken sin. De hadde en luftegård ute, men vi slapp dem gjerne løs. De gjorde lite ugagn, men likte jo å rote rundt i jorda. Hønsehjerner var de alle sammen, men det var dem tilgitt da de både spiste ugress og la egg. Ikke det at de holdt seg eksemplarisk til ugress, men vassarv sto definitivt høyt oppe på menyen. Når de fikk lyst til å oppholde seg et sted jeg ikke var enig i, bar det rett inn igjen i luftegården. Til høylydt kakling og misnøye. De rømte aldri, bortsett fra topphønene som innimellom gikk seg vill og rotet seg ned på veien. De var så små og lette at de faktisk klarte å flakse seg et stykke av gårde også. Dusken på hodet gjorde det vanskelig for dem å se noe annet enn rett ned i bakken.



I gamlehagen hadde vi (selvfølgelig) også besøk av rev. Den fikk aldri fatt i hønene og hagen var den lite interessert i. Elgene var skumlere. De likte eplene.
Den mest uønskede hagegjesten i gamlehagen var en delvis vill kanin. Den hadde startet sin karriere som selskap til en hest, men rømte ut i det fri og klarte seg helt fint på egenhånd. Den snauspiste alt den kom over helt til jeg fikk nok og naboen fikk en kaninstek i fryseren.

Selv om det er både velkomne og mindre velkomne skapninger som bor i, eller stikker innom hagen, så er alle med på å skape liv og røre. Hagen tåler forbausende mye tramping og gnag. Det er vel helst jeg som bekymrer meg helt unødvendig for ødeleggelser der og da. På sikt reparerer hagen seg fint selv. Om vinteren er det bare fuglene og kattene igjen. Da er det stille. Det er så stille at jeg nesten ikke kan forestille meg en solfylt sommerdag. Det første fluesurret om våren er en herlig lyd, selv om jeg ikke vil ha fluer hverken i maten eller inne. De hører hjemme ute i hagen sammen med alle de andre som sammen gjør Fagertun til en deilig oase av travel matsanking, rede- og tuebygging, avslapning og lek. Det skjer noe hele tiden og overalt. Det er bare om å gjøre og høre etter og kikke seg rundt litt. Man kan vel trygt si at man aldri er alene i hagen:)
Enda har jeg tilgode å få besøk av pinnsvin. Men kanskje en dag... Det hadde vært koselig:)

En fargerik flokk i bedet.

Riktig god helg!


Den andre enden av året.

$
0
0
Så lenge året går rundt som en syklus av årstider, må det vel være rundt som jordkloden selv. Det betyr at den andre siden av året befinner seg på motsatt side av sirkelen. Vil et halvt år fram ligne på et halvt år tilbake, tro?

Om to dager er det 17. november.
Om to dager og seks måneder er det 17. mai.
Hipp hurra for 17. mai og Norge i rødt, hvitt og blått!


Når mai kommer og nasjonaldagen nærmer seg, er samtaletemaet på jobben gjerne gressklipping.
Det er alltid noen som har klippet plenen "for lenge siden" (særlig...).
Det er utrolig hva noen høydemetere kan utgjøre om våren. De heldige har irrgrønne, veltrimmede plener, brudespirea, gullkorg og vaiende grønn hengebjørk.

Selv feiret jeg 17. mai på delvis brunt gress med svarte, tomme bjørkegreiner for et par, tre år siden. Det gikk jo det også. Korpset spilte og barna marsjerte like lykkelige.

Ikke snødde det heller den 17. mai'en...





Heldigvis er det som regel grønt på denne dagen. Om ikke annet så med lysende grønne museører.
-Og jeg er flink til å tyde grønne blader i trekronene på den siden av året... like flink som jeg er til å grave fram en og annen utholdende høstblomst i november. Noen ganger bokstavelig talt grave fram, men i år er det mildt og bortimot snøfritt.
På den andre siden av året er det slik at jeg må vente på disse museørene før jeg tør å klippe rosene. Jeg må også feire dagen ferdig før det er trygt å plante ut georginene mine. Slik er det bare. Jeg tør ikke trosse merkedagene...



Selvfølgelig har det vært blomstring på gang lenge allerede på den tiden, men det er først i midten av mai at det begynner å fylle seg ut i bedene. Da lukker bladverk av mange slag lyset ute fra den mørke jorden. Fuktigheten som fortsatt sitter i bakken etter snøsmeltingen, setter ned tempoet på fordampningen. Det begynner å bli frodig. Endelig!


Jeg deler med Blommig fredag hvor temaet er 'om seks måneder/for seks måneder siden'. Vil du lese flere innlegg på temaet så se her.

Revebjeller

$
0
0
Revebjelle (Digitalis purpurea) vokser naturlig vilt i kyststrøkene fra Telemark til Nord-Trøndelag. Her på Østlandet derimot, er den en ren hageplante. Opprinnelig var blomstene purpurrøde, men innblanding fra hagerømlinger har bidratt med både rosa og hvite revebjeller.


Det tok noen år før jeg sådde mine første revebjeller. Det hadde nok å gjøre med at de er toårige, og det var lenge å skulle vente på blomstene. Ikke var jeg sikker på om de ville klare seg her heller. Jeg trodde de var avhengig av den sure vestlandsjorden. Så feil kan man ta...
Jeg sådde frø inne to år på rad, og etter det har jeg aldri vært uten revebjeller i hagen. De fleste er rosa i ulike nyanser, men noen blir også hvite.


Det er nok litt i grenseland tøffe vintre her innimellom, men de formerer seg så uhemmet at det alltid er noen som klarer seg.

Hver sensommer sprer de seg som et vegg til veggteppe i bedene. Det tyter fram bladrosetter langs steinkanter og mellom tråkkheller. De lar ingen anledning gå fra seg til å spre genene sine.

Heldigvis er det en enkel sak å nappe vekk overskuddet. Om jeg venter til våren så vil mye falle fra av naturlige årsaker også. Den viktigste jobben er egentlig å luke vekk mengden fra enkelteksemplarer - som så kan få stå og vokse seg store uten konkurranse fra hundrevis av fettere og kusiner.

Revebjeller er av de mest romantiske plantene i hagen. De stikker opp mellom de andre blomstene og skaper høyde og variasjon i bedene. De blomstrer nedenfra og opp over en lang periode. Blir de for høye og ranglete er det bare å klippe av blomsterstandene, så kommer det nye sidegreiner med knopper. Noe av sjarmen er at de selvsår seg så ivrig. Det åpner for nye plantekombinasjoner og uventede fargemønstre.

Det er bryet verdt å studere enkeltblomstene. De er fregnete og vakre i en uendelighet av forskjellige variasjoner.
-Og så brummer det gjerne dypt i humlebassrøster fra innsiden av dem.



På engelsk heter planten Foxglove.
Det er nok mange barn gjennom tidene som har nappet av de 4-5 cm lange blomstene og stukket fingrene inn i dem som lekehansker.
Blomstene har en fristende fasong for små fingre. På svensk heter de Fingerborgsblomma og på dansk Almindelig fingerbøl.

Mormoren min som vokste opp på vestlandet, fortalte at hun pleide å nappe av blomstene, stikke dem på fingeren og suge på dem da hun var liten. Hun blåste også i dem. Sannsynligvis er ikke nektaren giftig, men det er ikke en lek som blir anbefalt noen å prøve i dag. Hele planten er veldig giftig! Selv små doser er dødelig...




Revebjeller blir bestøvet av humler. Blomstene har prikker og hår som styrer humlene til nektaren. En barneaktivitet jeg bare har lest om, men ikke opplevd selv, går ut på å fange humler mens de sitter inni blomsten. Da er det om å gjøre og klemme igjen åpningen og høre på summingen...
Jeg vil anta at faren for å bli brent er større enn faren for forgiftning i akkurat det tilfellet.















Jeg husker at det som fikk meg til å så mine aller første revebjeller var et bilde i en hagebok. Bildet viste en tønne som var plantet til med revebjeller. Jeg har aldri kommet så langt som til å bruke revebjeller i hverken tønner eller krukker. Hos meg har de fått boltre seg i relativt fri dressur i bedene.
























Det finnes selvfølgelig mange forskjellige typer revebjeller å få tak i. Noen har blomster rundt hele stengelen, i stedet for at alle blomstene henger på den ene siden. De finnes i utallige fargenyanser av rosa, hvitt og aprikos og det er også staudevarianter i gult.
De trives i halvskygge og er fine i skogspartier (woodland). Om man er redd for å få for mange frøplanter, kan man klippe av stenglene før frøene modnes, og fjerne dem.
Ønsker man seg bare hvite revebjeller bør man nok satse på å kjøpe og så frø selv.

  

Viewing all 147 articles
Browse latest View live