Fagertun

Etter intense forberedelser av trippel konfirmasjon sammen med den ene søsteren min, gikk endelig feiringen av stabelen forrige søndag. Vi feiret hjemme hos henne. Det ble en strålende dag, og alle nedlagte timer på forhånd var vel verdt innsatsen. Vi hadde både sol og regn og god temperatur.

Vi var på hagemessen på Lillestrøm i våres og der fant vi inspirasjon til hagedekor.
Det ble til at søsteren min konsentrerte seg om det som skulle gjøres i huset og jeg om dekoreringen.
Jeg fikk 10 paller av en venninne med gård, og dermed kunne jeg lage en levegg inspirert av elevene fra Vea. For å avgrense sitteplassene og avlede fra en noe stusselig skråning, ble pallene festet sammen på rekke etter å ha spikret fast et 10 cm bredt bord oppunder hver av de to øverste plankene. Dermed fikk gjerdet straks tre hyller som vi kunne fylle.
Den jobben fikk jeg god hjelp til av de tre konfirmantene.
Mengder av markblomster, hageblomster, blader, steiner, flasker og furukvister ble satt i vaser (og plastdunker, kjøkkenglass og alt vi fant som vi kunne ha vann i...)

Jeg snekret også sammen en hylle som vi satte opp mot husveggen. Den laget jeg med tanke på insekter (insektshotell). Nå som festen er over skal den få flytte tilbake til Fagertun.

Her er det nykonfirmerte trekløveret. To nieser og en datter - like blide og vakre alle tre:)

Fortsatt inspirert av Vea-elevene, laget jeg en trillebåroppsats.

Gammel sauenetting ble formet til en "haug" oppi trillebåra, som liksom renner ut og buer samtidig.
Jeg fylte trillebåra med vann og våt mose. Mosen la jeg oppi fordi trillebåra ikke er helt tett. Jeg tenkte at den ville hjelpe til å holde på vannet. Det fungerte fint. Hundekjeks, dagfioler og lupiner holdt seg fint på plass og visnet ikke. Det gjorde derimot mitt første forsøk som var med Spansk Kjørvel...
Den prøver jeg ikke igjen!
Heldigvis hadde jeg tid til å gjøre det om.

Jeg gjorde noen forsøk på å skjule vannbeholdere i buen ned, men det ble litt vanskelig så jeg valgte heller å fylle nettingen med buskfuru og

takløk.

Nettingen ble igrunnen helt usynlig, og trillebåra ble et koselig blikkfang.

Det er nesten trist når festen er over og pynten skal bort...

Her er eldstejenta mi - og under er en av tanteungene mine.

Det ble noen fine motiver å fange med kameraet :)

På balkongen ved inngangspartiet, laget jeg en girlander av sammenrullet sauenetting (på langs) som jeg surret med Bjørnemose.

Opp med flaggene, og vips så var huset festkledd også!

Jeg har ikke brukt de siste to-tre ukene til stort mer enn jobb og konfirmasjonsforberedelser. Det var jo en del mer enn dekoren som skulle fikses. Og selvfølgelig kunne vi ha droppet dekoren og hatt et like strålende selskap! MEN... Jeg syns det er så morsomt å la kreativiteten få utløp og det er ikke så ofte at anledningen byr seg!
Nå er jeg superfornøyd og dønn sliten. Huset (mitt) er rotete og fullt av ting (servise, stoler, glass, duker etc) som er fraktet hjem igjen i kasser og kurver, oppvaskmaskin og vaskemaskin durer og går på spreng, Plenen er lang og lurvete, pergolaen fortsatt uferdig og alle plantene som skal i bedet (som ennå ikke er laget der), står og sturer i pottene sine og lurer på når de skal få slippe løs.

Hmmm.... Ikke så lenge til nå.

For nå er jeg klar for Fagertun igjen :)

Nå er det tiden mellom vår og sommerblomstring her på Fagertun. De siste vårblomstene blomstrer fortsatt, men kronbladene daler for hver dag og for hvert regnskyll.

Noen tulipaner står fortsatt, enkelte narscisser blomstrer som bare det, men det blir mer og mer grønt i bedene etter den fargesprakende vårprakten.

I bedet til yngstejenta mi, blomstrer det fortsatt noen fylte perleblomster.
Ellers i hagen er disse forlengst avblomstret.

Etter hagemessen på Lillestrøm fikk jeg noen knoller av moren min. Jeg spurte på bloggen hva det var og fikk til svar at det sannsynligvis var Incarvillea delavayi.
Nå blomstrer disse i rosa med gult svelg. Jeg vet ikke om de har noe norsk navn? Kanskje noen andre vet?

Jeg regner med at jeg må grave dem opp til høsten og oppbevare knollene inne.
Det blir kanskje slik som med georginer?

Uansett er det en velkommen blomstring i hagen de presterer akkurat nå. De ser ut til å trives bra og er fine å se på.

Jeg kan bare tenke meg hvor fristende det gule svelget må være for alle nektarsugne, flygende skapninger.
Lurer på hvordan det er å sitte der inne i det gule rommet med rosa striper og høre regne tromme på kronbladene...
De må jo bli salige av mindre.

Løytnantshjertene blomstrer også nå. Jeg delte en stor plante i fjor høst, så nå har jeg mange mindre tuer spredt rundt i hagen.

Jeg brukte av disse til borddekorasjonene i konfirmasjonen på søndag, så det er litt uttynnet i rekkene her. Jeg gleder meg til alle småplantene vokser seg til. De er utrolig fine på denne tiden når det er mangel på andre planter i blomst.

Her blomstrer de sammen med Bjørnerot.

Det er en plante som jeg egentlig burde hatt i urtehagen. Den kalles også karriplante og har en deilig aroma. Bladene er fine å drysse over nykokte poteter eller i suppe.

Den er best å bruke mens den er ung og myk i bladene.

I vår kjøpte jeg en Anemone fra Zimtrade. Anemone leveillei.
Nå blomstrer den vakkert i hvitt med et dryss av blått pudder på baksiden og med de nydeligste blå pollenknapper inni.

Når jeg ser tilbake i katalogen fra i vår så ser det nesten ut som om blomsten ligner mer på en annen anemone, nemlig Anemone rivularis 'glacier'.

Kanskje de ble forbyttet, eller kanskje de egentlig er ganske like.
Uansett er den nydelig og litt annerledes. Ca 30 cm høy og forløpig ganske så spinkel. Jeg håper den vil trives og legge på seg.

Ellers i hagen er det duppesoleier som synger på siste verset og allium som akkurat er i ferd med å slå ut i blomst. Jeg setter noen allium hver høst og venter på at de skal øke i antall. Jeg er veldig glad i disse løkene, selv om bladverket gulner allerede før blomsten er fullt utsprunget.

Her er en knopp som er i ferd med å åpne seg. Hver enkelt blomst blir som en liten stjerne i et rundt fyrverkeri av en kuleformet blomst.

I gamlehagen min så sådde de seg uhemmet og det ble stadig flere og flere. Jeg håper de vil gjøre det her også.

Denne som det er bilde av her heter Allium 'Purple Sensation'.

Alle bildene er tatt i ettermiddag, så disse plantene blomstrer akkurat nå.
Det er jo noen tilsammen, men det er ikke slik at helhetsinntrykket er mye blomster.
Det er snarere grønt.
Jeg må oppsøke hver enkelt blomstrende plante for å beundre blomstringen.
Nå er de enkeltindivider. Senere på sommeren blir bedene mer som en stor organisme som fungerer som en enhet fra avstand.

Solbruden min som jeg hadde med i x-faktor finalen til Moseplassen, har masse knopper, men er enda ikke i blomst.

Den røde bjørken har skiftet farge fra lysegrønt til mørk rødt. Den er veldig fin syns jeg, og bidrar med farge når det trengs. (Den bidrar i grunnen hele tiden.)

I et mørkt hjørne skinner en gul vortemelk. Den må jeg prøve å dele. Det hadde vært veldig fint med flere.
En lett sky av hvit saxifraga lyser også opp. Den kunne forresten trengt et mer egnet bed...
Jeg har ikke noe ordentlig steinbed.
Men det får bli senere... Nå har jeg nok prosjekter på gang ;)

Ha en riktig god kveld:)

Right now my garden is in the gap between spring and summer. Fading springflowers are greeting perennials in their early bloom. It is more green than other colours on the gardenpalette, and I am eagerly anticipating all the buds to burst into bloom.

Det tok sin tid, men nå står endelig pergolaen på egne spyd langs hekken på Fagertun. Foreløpig ser den litt stusselig ut med jord og søleflekker oppover armene i alle retninger. Bare fronten ble børstet og beiset i hui og hast for å legge til rette for armeringsnettet, som har ligget og laget ruter i plenen helt siden den ble grønn i vår.
Hver gang gressklipperen har kommet fram har jeg brukt et par sekunder på å minne meg selv om at det neppe er lurt å klippe over nettet (selv om det ligger ganske flatt - tre oppå hverandre). Deretter har jeg måttet overtale en unge (en lang en helst) til å bli med meg og bære de store flakene ut av hagen og legge dem i innkjørselen. De er forbausende tunge også. Tre i slengen er to for mye.

Inngangen i pergolaen blir litt annerledes enn den var i gamlehagen.
Her har jeg åpningen i langveggen rett vis à vis verandaen min. Akkurat på dette stedet har hekken et hull hvor noen planter har dødd. Dette har jeg tenkt til å utnytte etterhvert...
Haha, jeg går aldri tom for idéer til videre prosjekter, og hullet i hekken er et av fremtidens.

Jo altså...
Om du tenker deg at du visker ut døde greiner, gress og ugress i åpningen på bildet her... så har jeg lyst til å snekre en liten platting. Jeg tenker at åpningen i pergolaen vil dra en ut mot kanten av skråningen, men jeg vil ikke bare ut til kanten, jeg vil over kanten. Jeg vil at plattingen skal henge ut over skråningen. Den behøver ikke være stor, bare romslig nok for to stoler. Utsikten er dammen nedenfor skråningen. Det vil si... Utsikten gror igjen for øyeblikket, men det kan heldigvis en sag fikse relativt fort.

Høres det ikke spennende ut, kanskje? Med kveldssolen over dammen og dansende døgnfluer i luften kan det bli en annerledes sitteplass i hagen. Om enn ikke i år, tror jeg...

Det første som skal på plass nå - ja, til og med før jeg vasker og beiser ferdig pergolaen - er blomsterbedet.
Nå har jeg hatt blomster i potter på vent altfor lenge. De har for lengst suget opp all næring som var i jorden og står på stedet hvil og ser litt stusseligere ut for hver gang jeg kikker på dem.
Selvfølgelig burde de fått mer næring og til og med blitt ompottet, men så er det liksom så lett å bare vente på at plassen blir klar da... Huff, jeg burde skamme meg!

Jeg skal ha bed langs hele langsiden mot huset. Det skal bue ut fra hver side av åpningen. Fargene skal være intense røde, orange, gule og purpur. Et skikkelig flammebed som forhåpentligvis kommer til å skille seg klart ut fra de andre bedene mine.
Jeg har noen røde prydbønner som står og slenger på verandaen. De var mange, men siden sneglene gaflet i seg vennene deres i kjøkkenhagen, så måtte flere tre inn som erstatninger der.
Jeg burde snart lære at å så bønner ute er håpløst med snegler i nærheten! De står klare i slimet sitt og gaper i det bønnespirene troskyldige titter over jorden. Ingen blir spart. Det hjelper ikke om du er gul voksbønne, grønn eller purpurfarget. Sneglene ELSKER bønner! (Og nest etter bønnene elsker de salaten min, dessverre...)
Jeg har også røde blomstererter, villvin, rød geum, solhatt, dagliljer, akeleier, peoner, valmuer og masse mer i furtegjengen på verandaen. Forhåpentligvis blir de så overrasket når de endelig får et bed å flytte ut i at de kvikner til igjen av ren fryd over å kunne strekke på de sammenklemte røttene sine.

Pergolaen går fra uthuset til urtehagen.
Akkurat nå har jeg et parallellprosjekt på gang i urtehagen. Den skal nemlig få et midlertidig gjerde av paller som jeg planter i. Men det kan jeg vise mer fra senere...

Nå er jeg inderlig fornøyd med å ha fått opp pergolaen. Jeg fikk hjelp i innspurten av sønnen min og foreldrene mine. De satte av en hel dag til dette alle tre! Kjempesnille er de:)

Til helgen skal jeg starte fjorten dager med ferie. Og turen går rett over dørstokken og ut i hagen! Det passer meg perfekt.
Jeg må bare se å få redigert litt på værmeldingen først. Alt dette regnet er det sikkert plass til på senhøsten en gang. Nå vil jeg heller ha deilig sol og sommervarme:)

Noen ganger kan en regnværsdag komme godt med. I dag har jeg fartet rundt og handlet. Jeg passet på å pante en stor sekk med flasker samtidig og rakk faktisk banken... (jeg har ferie, haha)
I tillegg lette jeg fram ti Plantasjen-staudepotter, som jeg vekslet inn i to nye stauder. Ikke dumt :)
Jeg hadde med meg fem potter av den gamle sorten også (uten den brede kanten oppe) og betjeningen tok etter litt rådføring med hverandre, imot dem også. Vips ble det enda en staude gratis. Ypperlig!
Med 30% på utvalget så kjøpte jeg et par til, og når de kommer i jorden og pottene er tomme, får jeg ta en tur til...
Alle monner drar :)

Jeg trenger nemlig masse planter til flammebedet mitt som gradvis vokser fram langs pergolaen. Jeg har begynt å grave vekk gresstorven. Bruker hvert ledige øyeblikk.
Planen var å grave bedet ferdig først. Så skulle jeg sette alle plantene som har stått og ventet siden tidlig i våres, ut i bedet og gruppere dem etter alle kunstens regler (farger, blomstringstid, høyde og bredde). Det ble det selvsagt ikke noe av.

Da første kvadratmeteren var fri for gresstorv, så spratt det jammen tre akeleier ned fra verandaen og stakk de tørre, næringshungrige røttene sine godt ned i jorden foran meg. Jeg kan nesten sverge på at det skjedde helt av seg selv...

Og slik har det fortsatt liksom. Plantene bare følger etter meg ut i den ledige jorden etterhvert som jeg graver.
De klarer ikke å vente! Like utålmodige hele hurven.
Og hvordan skal jeg få planlagt og gjort nøye vurderinger da? Det er ikke lett å være gartner for slike uregjerlige og viljesterke planter.

Foreløpig så står det to forskjellige røde og en orange Geum der. De har selskap av dagliljer, flere sorter, røde og hvite peoner, røde blomstererter, prydbønner, blodbeger, rudbeckia, solbrud, solidago, opiumsvalmuer (Danebrog), kaliforniavalmue, ligularia, duppesoleie og enda mer...

Géum chiloénse 'Mrs. Bradshaw'

Dahlia 'Bishop of Landaff'

Lychnis ark. 'Vesuvius'

Og jeg som skulle plante i store,
kraftige, fargesterke felt,
mange av hver plante...

Aquilegia vulgaris var. stellata 'Black Barlow'

Her er noen nesten sorte akeleier. De kjøpte jeg på hagemessen i Lillestrøm.

Jeg kjøpte tre akeleier av typen 'Nora Barlow' fra samme firma tidligere på året, men de var nok feilpakket.
Det er de akeleiene på bildet over. De er fine og røde, med lange sporer, men ikke 'Nora Barlow'

Det er ikke lett å begrense utvalget, skal jeg si. Det er faktisk første gang at jeg har sådd og kjøpt knall røde, orange og gule planter i vilden sky.
Tidligere har det sneket seg med noen hist og her, men stort sett har jeg holdt meg til blått, rosa, lilla, hvitt og litt gult.
Akkurat nå står nitti prosent av plantene uten blomster, og de som har blomster er pjuske og pinglete etter ventetilværelsen de har ført de siste ukene.

Men det er morsomt å se hvor intenst rødfargen lyser i bedet. (Det synes ikke på bildet, så slapp av du er ikke fargeblind!) Jeg tror at det om noen år, når plantene har vokst seg store og kraftige, skal bli veldig bra!

Her er det foreløpig lite som ligner på flammende fyrverkeri, men slik jeg ser det når jeg myser litt (for ikke å snakke om når jeg lukker øynene helt..), så begynner det å ligne noe.

Den underlige fasongen skyldes at bedet ikke er ferdig gravd og at jeg sparer en sti av gress inn til klesstativet mitt. Inntil jeg får annet dekke under den, må jeg nødvendigvis komme til med gressklipperen.

Og snakker om den... Det røk en vaier her om dagen, så nå er den ikke selvgående lenger...

Hva er nummeret til gressklipperakutten tro?

Langs nordveggen har jeg en rad med Duftbjørnebær - Rubus odoratus. De vokser så det spraker og skaper ly for fuglene ved foringsplassen (og ypperlig jaktterreng for kattepusene).
Det er ikke så mye som trives og blir så frodig der, helt i skyggen, så jeg er glad i disse buskene. Store, vakre, duftende blader og nydelige rosa blomster, kan man forlange mer?

Duftbjørnebær (Rubus odoratus)

Her om dagen oppdaget jeg at en av plantene hadde endret farge på en av greinene sine. Det ser nesten ut som den gulbrokete Hostaen jeg har innunder Duftbjørnebæren, har smittet over fargen sin.

Alt "gresset" som stikker opp nede til høyre er spirende fuglefrø. Det er ikke lite frø som går til spille. Fuglene kaster nok vekk tre frø for hvert de spiser. Hmm...

De er jo ganske så fine disse gule og grønne bladene. Lurer på om det går an å ta stiklinger av dem og lage en brokete busk?

Eller kan det være en sykdom eller næringsmangel (evt næringsoverskudd etter fuglene) som slår seg ut i slike fine farger?

Uansett lyser de opp i skyggen min :)

Og forandring fryder såvisst :)

... eller et annet nektar- og pollenhungrig insekt. (Sommerfugl høres bare litt hyggeligere ut.)
Tenk hvilken lykke å gå inn for landing i en nyutsprunget valmue. Uberørt av andre insekter og fortsatt krøllete i kronbladene. Det er ikke lenge siden knoppen brast og nå blafrer det i silke og pudder .

Jeg lurer på om insektene er så travle som det ser ut som, eller om de tar seg tid til å nyte. Her hadde jeg glemt å jobbe i alle fall...

Fascinerende vakkert der inne.

Endelig begynner blomstringen å komme igang for fullt etter den lille pausen. Når Geranium 'Patricia' først slår ut, er sommerens blomstring sikret. For denne damen gir seg ikke med det første. Hun vokser og blomstrer til langt på høst. Jeg har delt henne mange ganger og hun stråler i sin skarpe rosa/lilla farge flere steder i hagen. Fargen på bildet her yter henne slett ikke rettferdighet. Hun er bare ikke så fotogen i sollys...

Iris i blomstereng og nyutsprunget solbrud

Jeg fikk Iris av en nabo av søsteren min for flere år siden. Jeg vet ikke hva den heter, og det tok sin tid før jeg begynte å like fargekombinasjonen.

Nå skal den flyttes fordi den står i et bed som må gjøres helt om. Den står nærmest i en blomstereng akkurat nå, med prestekrager, akeleier, strå og honningknoppurt. Ikke direkte ryddig, men ganske så pent. Jeg venter klokelig med flyttingen til etter blomstring.

Noen riktig fargesterke sjarmører er de nesten selvlysende, varmgule solbrudene mine. De er noen ordentlige bustetroll i det de springer ut. Etterhvert vil kronbladene henge ned og det blir mer orden i rekkene...

En gammel Rugosa-rose og Geranium 'Johnson's Blue'

I bedet mot øst begynner det å bli riktig romantisk nå. Og romantikken bare øker uke for uke. Der blomstrer peoner, lupiner, stjerneskjerm m.m. sammen med disse to deilighetene. Rugosarosen fordi den dufter helt himmelsk og geraniumen fordi den er så vidunderlig blå. Snart får de følge av riddersporer og revebjeller også...

Dette bedet har jeg utsikt til innenfra og det er det første jeg ser hver morgen når jeg kommer ned trappen fra annen etasje.

I kjøkkenhagen trives jordskokkene i en hel kasse for seg selv. De vokser så det knaker og blir snart høye som en skog. I en kompostbinge krangler tre gresskar om plassen. Det virker som to av dem prøver å rømme. Den ene over i en sølvbusk og den andre ned i potetfåra...

Jeg har laget meg et kattehinder i to av kassene som jeg tror er ganske virkningsfullt. Litt armeringsjern med 'pigger' etter pergolaen er praktisk dandert i kassene og skal virke avskrekkende mot hopping, dansing og det som verre er. Supplert med noe bjørkeris virker det til å fungere mens jeg venter på at grøden selv fyller ut plassen sin.

Salat i blanding, reddiker og rødbeter, gulrøtter og tilslutt blå poteter.

Potetene stakkars har jeg klemt inn bak kassene så de danner en lang rad langs gjerdet. Jeg skulle nok absolutt ha utvidet kjøkkenhagen en smule...

Sitron Verbena og Blomkarse 'Whirlybird Mahogany'

I urtehagen har jeg satset på gjenbruk av konfirmasjonens levegger i palleform. Jeg har snekret dem sammen og såvidt begynt å plante i hyllene. Foreløpig har Ringblomst, Signetfløyelsblomst 'Tangerine Gem', Sommersar, Sitronmelisse og Agurkurt fått hylleplass sammen med Blomkarsen.

I dag hentet jeg et gammelt vindu i uthuset og satte som beskyttelse foran Sitron-verbenaen. Den har jeg allerede høstet mye fra og nå trenger den nok litt ly og varme for å komme seg igjen og produsere nye blader.

Jeg liker ikke helt at pallene er så nye og gule i treverket. Jeg gleder meg til de blir sølvgrå. At de ikke er evigvarende er helt greit. Det er egentlig noe ganske annet jeg vil ha rundt urtehagen. Jeg ser for meg stolper slik som i pergolaen med armeringsnett på. Det vil bli høyere, men ikke skygge så mye.

Fordelen med pallene er at de var gratis, kjappe å sette opp og nyttige å plante i. De skapte umiddelbart en riktig urtehagefølelse. Jeg liker egne rom i hagen.

Her har jeg igjen å lage stien inn til kvisthulen. Foreløpig ligger det noen heller der litt hulter til bulter.
Til venstre i bildet er kanten av uthuset. Bak der har jeg endelig fjernet en gammel rusten tomannshuske og fått festet porten etter mamma og pappa. (De har en nyere nå.) Den gamle kjerren er etter en gammel dame som bodde her før. Hun hadde en ku og en kalv i uthuset, og gikk daglig med kjerren og slo gress i grøftekantene til dyrene. Det var andre tider det...
Jeg gravde ferdig stykket fra og med stien og inn til uthusveggen i går. Bare jeg får laget kanter på stien nå så blir det ferdig.

Her har jeg laget ferdig stien midt i bildet i dag. Det grønne er kvistkutt med bladverk på. Det blir nok brunt snart. Jeg tok bildet oppe fra balkongen. Da er det lettere å få oversikt. Jeg må bøye av kanten på plenen til høyre, ser jeg. Den er visst ikke helt god...

Jeg gleder meg til syrinene i bakkant av det store staudebedet skal vokse seg store og skape le mot nordavind og innsyn/utsyn, men jeg må nok smøre meg med tålmodighet en stund til :)

Rosa pimpinellifolia 'Totenvikrosa'

Når man bor i en tøffere klimasone så lærer man seg kanskje lettere å sette pris på hardføre roser. Det er kjekt å ha noen man kan stole på, uansett hvordan vinteren skulle bli.

Heldigvis så finnes det skikkelige tøffinger blant blomstenes dronninger. Det er ikke slik at roser behøver å være vanskelige eller kreve mye stell. Det kommer helst an på hvilke slag man velger, tror jeg.

-Og kanskje er det lurt om man klarer å se skjønnheten i det enkle og nyte blomstringen når den er der, om så bare for tre korte uker...

Totenvikrosa er en yndig og velduftende rose med navn fra nabokommunen her. Totenvika er et lite tettsted ved Mjøsa. Nærheten til den store innsjøen gjør klimaet der betraktelig bedre enn her på Fagertun, men Totenvikrosa fikser både kuldegrader, tele og sen vår. Eksemplaret mitt har bare hatt én vinter på Fagertun enda, men det er til gjengjeld den tøffeste vinteren på de fem årene jeg har bodd her. (For plantene vel og merke. Jeg syns vinteren for tre år siden med minus 37 grader på det verste, og over en uke i strekk med under 30 kuldegrader, var ganske heftig!)

Totenvikrosa er en Pimpinellifolia-rose og Rosa Pimpinellifolia er en av villroseartene i Norge. Den har mengder av små hvite, doble roser på tornete stilker. Rosebusken blir over meteren høy, men ikke særlig mer. Om høsten får den mørkebrune nyper.

Totenvikrosen min titter inn mellom greinene i kvisthulen. Til neste år når hun nok helt inn og kan fylle litt av huleveggen.

Hurdalsrosa er en annen tøffing i hagen. Den ble hentet til Norge av en prestesønn fra Hurdalen, og spredte seg via slekt og naboer fra prestegården både sørover og nordover langs Mjøsa.

Hurdalsrosa er en albarose. Det er en gruppe veldig gamle hageroser som også går under navnet prestegårdsroser. Hurdalsrosa kan bli flere meter høy og er et nydelig syn i full blomst. Dessverre så dufter den ikke, men med naboer som kan ta seg av den saken så går det så fint så.

Samplanting av Hurdalsrose og Duftskjærsmin er en vidunderlig kombinasjon av blomstring og velduft. Selv om Skjærsminen ikke er så glad i å stå i vase, så må jeg bare ha disse to sammen inne. Himmelsk, ingen tvil!

For første gang har jeg imidlertid hatt litt vinterskade på noen av Hurdalsrosene mine. Ikke dramatisk, men jeg har måttet skjære vekk en god del dødt etter vinteren. Hmm...

Rosa Rugosa 'Louise Bugnet'

Den tredje hardføre skjønnheten som blomstrer her akkurat nå er søsteren til Thérèse (hun rosa, du vet), nemlig Louise Bugnet. Knoppene starter som helt rødrosa, for så å sprekke opp i hvitt. Deilig duftende og halvfylte med mørke blader. En nydelig rose som er foredlet fram i Canada.

Bedene mine kan stort sett oppleves fra mange kanter, og aller helst fra innsiden. Bildet over viser bare en overfladisk del av staudebedet, men blir du med inn på stiene så kan vi leke gjemsel og glemme tiden...

Den gulbrokede Kornellen lyser opp og speiler fargen sin i Marikåpe og Hosta. Prydsvineroten velter ut på stien og strekker seg etter Marikåpen på andre siden. Men vi kommer fint fram.

'Jeg ser dere nok', sier Totenvikrosa, som har klart å vokse seg helt inn i kvisthuleveggen nå.

Aruncus dioicus - En rent hvit Skogskjegg som ligner Astilbe.

Vi tar en annen sti og hilser på den hvite, slørlette Skogskjeggen. Den fikk endelig fikk lys og plass i år fordi naboen måtte kuttes ned etter vinteren. Nå lyser den opp helt bakerst i bedet, og er veldig populær hos humlene.

Vi fortsetter bortover hellene og hører det knaser litt i Krypfredløs som også har sneket seg ut i stien. Fredløsen tåler fint litt tråkk. De er overivrige og jeg klipper fram hellene rett som det er. Fort og greit. Fredløsen bare nikker blidt med de gule blomstene sine og slår nye røtter.

Her kan vi egentlig gå rett igjennom, men Hurdalsrosen har visst tenkt å breie seg noe veldig etterhvert. Jeg legger heller om stien enn å begrense rosen. Nå må vi huke oss ned eller risikere å ripe oss opp for å fortsette.
På uthusveggen kan vi se insektshotellet jeg laget i våres. Lurer på om noen vil flytte inn der til vinteren?

Inne i obelisken vokste det en rose i fjor... Maiden's Blush...
Men den enes død, den andres brød. I år får skjoldbronsebladene mer plass å breie seg på.

Huker vi oss ned her, er det ingen som ser oss. Vi derimot, har mye fin utsikt synes jeg :)

Kom så går vi andre veien i stedet. Se på den blå Jonsokkollen. Den krabber rundt og fyller tomrom i bedet, den også. Midt i bildet er det Kryptimian mellom hellene. Det dufter deilig når vi passerer.

Her går vi fra rent og lyst til helt mørkt. Rosekragen har dekorert Blærespireaen så den ikke skal bli dyster...

Ser du den høye obelisken rett til venstre for midten?
I fjor var den dekket av en rose (Frühlingsduft) som nådde høyt over toppen. Det er såvidt litt liv nede ved bakken nå, men jeg vet ikke om den vil komme seg igjen.

Jeg tror vi tar kvelden nå. Vi kan heller leke videre i bedene senere. Det er fortsatt mye utsikt fra innsiden å utforske.

Nå har jeg begynt å plante til palleveggene i urtehagen. Jeg har holdt meg til urter og noen frøplanter av Stemor som jeg fant i en urne fra i fjor. Nå snakker vi ikke dyp jord, så jeg regner med å måtte vanne en god del. Pallene kommer gradvis til å råtne, men det er del av prosessen. Veggene var raske å sette opp, gratis og midlertidige. Kanskje holder de et par-tre år, kanskje ikke.

Ringblomst

Foreløpig har jeg fylt hyller (ikke på langt nær alle) med timian, sar, sitronmelisse, rosmarin, agurkurt, ringblomster, blomkarse, kruspersille, signetfløyelsblomst, stemor , ruccola og etasjeblomst.

Nå er vel ruccola strengt tatt en salat mer enn en urt, men siden den første sådden i kjøkkenhagen ble spist av andre før jeg kom til, så prøver jeg en omgang på øverste rad i pallene. For ordens skyld så har ruccolaen fått pallplass nærmest kjøkkenhagen, så jeg tror den er ganske fornøyd. (Den spirer i alle fall helt fint!)

Signetfløyelsblomst og blomkarse

Etasjeblomst er helt klart ikke en plante egnet for et palleliv, men det skal den heller ikke behøve. Jeg sådde nemlig disse staudene i våres og de skal ned på bakkenivå til høsten. Nå er de så spinkle at de klarer seg fint med begrenset plass.

Signetfløyelsblomsten heter 'Tangerine Gem' og smaker av appelsin og sitrus. Den har jeg ikke hatt tidligere, men har blitt veldig begeistret for den nå. Fin både i salaten og i te.
Nå ligger det allerede blader til tørk på kjøkkenet for vinterens forråd:)

Pion 'Bowl of Beauty'

I går kveld tok jeg en runde i kveldshagen etter en lang dag på jobben. I lav kveldssol hilste jeg på dagens nykommere og registrerte at den vakre valmuen som jeg hadde sett nyutsprunget før jobb, allerede var blitt en frøkapsel.
Livet er en runddans i høyt tempo om dagen. Jeg prøver å få med meg alt jeg rekker, og sparer øyeblikk med kameraet til vinteren igjen fryser hagen og legger alt i dvale.

Ovenfor er en pion som jeg delte og flyttet i høst. Den blomstrer fint, men spinkelt. Blomstene er mindre enn de pleier. Kanskje den tar seg opp til neste år? Vakker er den uansett.

Iris hollandica

Kveldens overraskelse var en Iris som jeg tror må ha vært en bonus fra høstens knoll- og løkplanting. Jeg kan ikke huske å ha kjøpt den... Det er alltid hyggelig med nye planter når man minst venter det.

Pionvalmue

I våres sådde jeg noen tettfylte valmuer fra en gammel frøpose. Jeg har hatt den liggende i mange år. Hele tiden har den blitt lagt til side fordi den inneholdt frø i fargeblanding. Jeg er nok litt redd for ukontrollerte blandinger...
I vinter ble jeg imidlertid så inspirert av å se valmuer på den ene bloggen etter den andre, at frøene ble drysset ut i såjord og gitt en sjanse allikevel.

Resultatet har blitt massevis av bustehoder i rødt, hvitt og nesten sort. De har ikke gruppert seg etter farge. De holder ikke på kronbladene sine. De vokser ikke på noen måte rett.

Men - de gir et vell av frodig tilfeldighet og glade overraskelser!

Den fineste blomsten på runden min var imidlertid min yngste datter. Ikke riktig i full blomst enda, med i lovende knopp. Hun har æren for høyre side av kvisthulen og jeg håper at den gryende hageinteressen hennes også vil slå ut i full blomst en vakker dag.

Nå skal jeg ha resten av ferien min for i sommer.

Hagen blomstrer og været ser lovende ut.

Åhhhh så deilig :)

På 1400-tallet var det periodevis borgerkrigs-lignende tilstander i England. Kampen sto om Englands trone og hovedmotstanderne var huset York og huset Lancaster. I ettertid kalles dette rosekrigene fordi begge partene hadde en rose som sitt symbol.

Lancasters røde rose

Yorks hvite rose

Når jeg leser om de historiske rosene, er det morsomt å finne ut at litt av historien fortsatt eksisterer i min egen hage. Ikke at det er krigerske tilstander her, men jeg tror derimot at jeg har samlet krigssymbolene i fredelig sameksistens innenfor hagegjerdet.

Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'

I fjor plantet jeg Rosa alba suaveolens 'Kystkvitrose'.
Det er en gammel, hardfør rosesort med doble til lettfylte blomster som dufter deilig. (Suaveolens betyr velluktende)
Dette er i følge litteraturen rosen som slekten York brukte som sitt symbol under Rosekrigene i England.
Rosen har også blitt brukt til produksjon av rosenolje i Iran og Bulgaria.
Den er en god kystrose, men jeg satser på at den vil like innlandsklimaet her på Fagertun også.
Den skal ha kraftig vekst og blomstre godt på mager jord. Rosebusken kan bli drøyt 2 meter høy og er engangsblomstrende, men med langvarig flor. Foreløpig er den liten, men den blomstrer fint og ser ikke ut til å ha tatt noe skade av årets tøffe vårvinter.

For et par - tre år siden fikk jeg en rot av en vakker rødrosa rose av søsteren min. Den hadde ikke noe navn, men etter å ha lett på nettet og i bøkene mine, så tror jeg ganske bestemt at det må være Provinsrosen. Det vil si Rosa gallica 'Splendens'.
Rosen er en variant av Rosa gallica officinalis som antagelig er den eldste rose i kultur. Denne gallicarosen mener mange at var Lancasterslekten sitt symbol. Hvis jeg ser litt rundt på det, så er altså dette rotskuddet jeg fikk en etterkommer av Lancasters røde rose.
Det er jo en fornøyelig tanke.

I våres sådde jeg valmuer fra fire forskjellige pakker med frø.
Den ene inneholdt pionvalmuer i fargeblanding. Pakken hadde ligget her i flere år, men den spirte så det sprutet.
Valmuene har blomstret overdådig, og nå står noen utvalgte frøkapsler tilbake. Resten er rykket opp.

Frøkapslene som står igjen er til pynt.

Jeg tror ikke at jeg kommer til å så frø fra dem igjen.
Ikke fordi valmuene ikke var vakre, men jeg liker å ha litt mer kontroll på fargene.
Nå er det nok fargeblanding i frøkaplsene også, så kanskje jeg bør lete litt på nettet etter rene farger...

De hvite valmuene levde virkelig opp til navnet sitt og lignet til forveksling vakre pioner.

De rufsete røde valmuene ville ha passet bedre i flammebedet mitt langs pergolaen.
Sammen med alt det rosa, hvite, lilla og blå ved kvisthulen, skapte de litt uro i leiren.
Det ble frodig og morsomt, men samtidig kjente jeg at mye falt på plass da de blomstret av og jeg fikk ryddet opp i forvridde stengler og gule blader.

De nesten sorte pionvalmuene var dramatiske og flotte i bedet og jeg skulle virkelig ønske at de hadde vært frøekte!

Jeg sådde også Papaver somniferium 'Dannebrog' som jeg kjøpte fra "Hagegal-standen" på Hagemessen i Lillestrøm.
Den ble stående på vent altfor lenge i trange potter, mens jeg gravde opp det som skal bli flammebedet.
Jeg skulle selvfølgelig ha pottet dem om og gitt dem litt ekstra næring, men vår og forsommer er så travel tid...
Nå har de første begynt å blomstre, men noen av dem er på størrelse med sibirske valmuer og ikke staselige opiumsvalmuer...
Vel, det gjelder de som står på den mest steinete og skrinne plassen. De andre har litt mer størrelse, men enda er de nok preget av en dårlig start.

Den tredje frøpakken var en eldgammel en med kaliforniavalmue. Den hadde jeg ikke forsøkt før fordi den allerede var så utgått på dato at det simpelthen ikke var noe vits - trodde jeg...

Nå står de i knopp i flammebedet. Pussig ulik andre valmuer, men vi får se om noen dager. Jeg har aldri hatt slike før så det blir spennende!

Den fjerde pakken var en konvolutt som jeg fikk i posten fra Hagen i Svingen. Etter vinterens X-faktor for blomster i regi av Moseplassen, ble vi oppfordret til å lage en 'Må-ha-liste' over blomster vi ønsket oss i hagen.
Det resulterte i frø fra en fantastisk vakker valmue som fortsatt blomstrer i hagen her, etter at de fylte pionvalmuene nå har gitt opp.

Det er flere enn jeg som liker disse etter bildet over å dømme. Hver blomst står bare en dag, men det kommer stadig nye.
Jeg vet ikke hva valmuen heter, men at jeg skal ha denne til neste år også er helt sikkert!

Nå gleder jeg meg til å studere frøkataloger og se hva som finnes av valmuefrø til neste sesong.

God helg!

I går satt det en stor gulorange sommerfugl og koste seg på en Alliumblomst i det store staudebedet mitt.
Jeg tror ikke jeg har sett en slik før. Den var så stor og fin at jeg sprang inn etter kameraet.
Da jeg kom ut var Alliumen forlatt, men til gjengjeld satt både den ukjente skjønnheten og en Neslesommerfugl og suget nektar fra en Scabiosablomst.

Etter å ha lest litt på nettet sendte jeg en mail (med bilder) til en ekspert og fikk bekreftet at det er en perlemorvinge - nærmere bestemt en Keiserkåpe.

Ikke akkurat et beskjedent navn, Keiserkåpe, men så er den stor og flott også...

Det er nok en dame, for hos hannen har flekkene i midten av vingen grodd sammen til lengdestriper.

I Norge finnes denne sommerfuglen langs kysten på Øst- og Sørlandet.

Så det spørs om denne vakre gjesten i hagen min var litt på avveie... Eller kanskje hun liker å reise litt i innlandet i ferietiden?

Jeg kan jo håpe at hun slår seg ned :)

Om sommeren er jeg så rik!

Da eier jeg en liten bit av paradis, og jeg vet at det er plass til mye i lite.

Det er ikke størrelsen det kommer an på, men innholdet. -Og jeg kan skalte og valte, prøve og feile, så mye jeg vil på denne biten min av paradis.

Alt kan gjøres om på. Jorden vil at det skal vokse, jeg vil at det skal vokse og plantene de vil i hvert fall vokse. -Og vokser det for mye så kan jeg klippe, grave og flytte alt jeg ønsker.

Her er det ingen som dømmer, setter karakterer eller stemmer ut.

Bak hagegjerdet mitt så regjerer naturen og jeg. Insektene, ugresset, været, jorden, vannet, plantene, kattene, fuglene, ungene og jeg.

Er det noe rart at haging gjør meg lykkelig?!

Jeg kan flomme over av kreativitet eller la være. Jeg kan reise bort og komme igjen.

Hagen lever og utvikler seg enten jeg gjør noe eller ikke. Når jeg en gang ikke er mer, er plassen her fortsatt, men den vil aldri se lik ut. Ikke to dager den samme. Ikke nå og ikke i fremtiden. Er det ikke vidunderlig?

Bildet over ble tatt i juli. Noen minutter etterpå var lupinene klippet ned og inntrykket et helt annet. Jeg elsker denne frodigheten. Det er en luksus når plantene blir så store at de fyller hagen og innimellom må klippes litt tilbake. Snart vil Skjørpilen vokse seg høy og danne et tak over plantene. Det vil igjen endre preget. Spennende!

Her er et bilde fra stien bak haugen. Alt foran rosene i bakgrunnen var plen i fjor. Etterhvert vil pilestiklingene langs høyrekanten av stien vokse opp til tak her også. Da blir dette kanskje mer en tunnel..? Men så vil trekubbene råtne, og hva skjer med haugen da? Hvem vet?

Se på baksiden av uthuset! Er det ikke originalt malt? Haha :) Slik har det vært siden jeg flyttet hit, men først nå som jeg har gravd bed helt bort til det, så ser jeg denne siden. Det spørs om ikke uthuset kommer til å endre preg etterhvert også. (Og stien min får vel forhåpentligvis kanter snart...)

Men egentlig så synes jeg jo at uthuset er ganske sjarmerende i sin tofargethet.

Her er livets syklus snart fullført for valmuene.Plutselig er det andre farger som dominerer og jeg kan fundere på hva jeg vil prøve til neste år. Noe blir værende og noe var bare på besøk. Kanskje noe spirer opp igjen til våren som jeg slett ikke forventer? Den som venter får se :)

Ved innkjørselen min har en bølge av ville prestekrager skylt innover bedet. De er så vakre at de skal få duve i fred. Blir de et problem senere, så tar jeg hånd om dem da. Nå bare nyter jeg.

Sommerens største prosjekt har uten tvil vært pergolaen. Den har allerede fått sine innlegg - både én, to og tre, men jeg fikk litt lyst til å vise forskjellen fra april til august.
Den sene våren gjorde at det tok lengre tid før jeg kunne begynne å grave enn jeg hadde håpet. Telen satt standhaftig i bakken og tviholdt grepet sitt.
Hagen lå naken og brun og så så kjedelig ut at jeg holdt på å dø på meg. Den delen av hagen hvor pergolaen skulle reises lignet en nitrist og forsømt hage uten noe som kunne vekke interesse.

En hekk langs skråningen, en åpen urtehage ved bjørka, komposthaug og klesstativ. Ja, og et dødt juletre...

Stedet ble merket med bambuspinner, spett, kosteskaft og det jeg kunne finne.
Jeg tenkte at jeg sikkert ville laget pergolaen smalere, om jeg skulle laget en ny på denne plassen.
(En helt forferdelig tanke, kjenner jeg nå!)

Jeg var også bittelitt bekymret for om den ville bli veldig dominerende slik tvers over hagen på langs. Kanskje litt for høy og skyggefull i ettermiddagssola?
(En helt unødvendig bekymring, så klart...)

Mens trærne fikk grønnskjær og mosen selskap av gress-strå så brukte jeg ettermiddager og helger på å grave hull.
18 hull som skulle åpne jorden for 60 cm lange jordspyd med allerede påfestede stolper.
Og med tanke på at denne delen av hagen er en fyllplass, med bl.a. nabogårdens gamle møkk-kjeller (rubbel og bit, steiner og brask), så møtte jeg en god del motstand på vei ned i jordens dyp.

Trærne ble grønne og hekken vokste, mens jeg sakte, men sikkert festet stolpe til stolpe.
Så, en lørdag i juni dukket foreldrene mine opp. Sønnen min ble lokket bort fra data'n og pergolaen ble fullført med firdobbel innsatsvilje og pågangsmot.
Og for en deilig følelse det var når den endelig sto der med alle sine 18 bein godt plantet i jorda!

Pergolaen ender i et flagrende dynetrekk og trenger en avslutning. Det skal den jo også få - til neste år...
En benk med beplantning bak. Litt kamuflasje av klesvasken vil nok gjøre seg.
Inni pergolaen skrår bakken. Den er høyere på venstre side enn til høyre ved hekken. Og nærmest uthuset er bakken høyere enn ved klesstativet.
Jeg tror jeg skal skave vekk gresstorven og prøve å jevne ut underlaget. Pergolaen har nemlig blitt litt lavere her enn den var i gamlehagen min. Der sto den nok høyere i bakken.

I juli begynte de nygravde bedene mine å fylle seg opp. Etterhvert kom vårens frøplanter i gang også, etter å ha måttet vente tålmodig et par måneder lenger enn de andre.
Blomstererter og bønner tok fatt i armeringsnettet og kosmosen foldet ut sine kritthvite kronblader. Opiumsvalmuene vaiet med sine danske farger. Selv om de sikkert hadde vært større og kraftigere om de hadde blitt plantet ut i mai, så farget og farger de fortsatt hagen. (Nei, du ser dem ikke på bildet over. Det ble tatt før blomstringen satte inn.)

Nå begynner det endelig å bli romfølelse i pergolaen. Jeg har satt ned noen solcellelamper i bedene og fryder meg hver kveld når jeg ser ut i hagen og det er noe der. Tenk så annerledes det har blitt siden april!
Jeg har til og med tatt med meg en stol ut og satt meg ved pergolaen noen ganger. Det kunne ikke falt meg inn før.

Nå kaster jeg blikket videre til hver ende av pergolaen og over hekken ned til dammen.
Her er det mye som må gjøres før det ligner bildet jeg har i hodet mitt. Skråningen mot dammen er overgrodd, uthuset skjevt og pergolaen ender i en gammel nedgravd skrothaug.
Men det aller viktigste er på plass! Pergolaen står faktisk her på Fagertun nå. Bed er gravd opp og klare til og beplantes mer til neste vår. Høstløken er bestilt og jeg er veldig fornøyd med å ha fullført vinterens drøm i hagen:)

Nå har Skogsøten min begynt å blomstre! Det er både fantastisk flott og litt trist - for det innleder liksom avslutningen på sesongen.

Skogsøte (Gentiana asclepiadea) er en intenst blå fargeklatt. Her har den rosa følge av sommerstokkroser, men senere når det meste er brunt og gult i hagen, lyser den virkelig opp med sin intense blåfarge.

Skogsøten danner en fin blå fontene av ganske stive stilker. Den er ypperlig å ta inn i buketter.

Den kan formeres ved deling, skjønt den trenger sjelden å deles. Den kan også formeres med frø.

Frøene såes så fort de er modne i kaldbenk eller inne med kuldebehandling. Jeg har ikke forsøkt dette enda, men håper å få gjort det i høst.

Skogsøten min har hittil levd et ganske anonymt liv bakom andre høyere stauder. Så anonymt at den faktisk ble glemt... - helt til den i fjor stakk en stilk ut gjennom gjerdet og ropte på oppmerksomhet.

Jeg så den da jeg skulle snu bilen, og dermed var redningen sikret.

Gjemt bak ormedrue, riddersporer og kjempehøye solidagoblomster lyste det i blått.

Søten ble varsomt løftet og fikk en ny plass ved kvisthulen.

For en lykke! Den takket meg med å blomstre til rim og frost kantet bladene, og snøen la seg som en dyne over den.

Skogsøten er en fin blå avløser etter at Riddersporer og Aconitum har blomstret av.

Den liker fuktig jord, tåler våt jord, men vil gjerne ha god drenering også. Den kan stå i både sol og halvskygge.

Skogsøten blir 40 til 60 cm høy.

Nå har blomsterfluene oppdaget Papaver Somniferum 'Danebrog' og der er det feststemning!
Lurer på om fluene får seg en rus eller om det kun er pollen og nektar som serveres. Fornøyde ser de i allefall ut til å være.

Jeg har store mengder av disse valmuene langs pergolaen og det er like fullt i hver eneste én. Det må være landstreff på Fagertun om dagen, tror jeg. Det summer av hjertens lyst.

Selv i valmuen som overrasket med et ekstra sett kronblader, klarer fluene å trykke seg inn.

Om det blåser friskt så lar de seg overhodet ikke affisere av at plantene svaier både hit og dit. De er kanskje like svimle selv.

På østsiden av huset har jeg bare en smal stripe med tomt. Halvparten gjorde jeg om til hage den første sommeren jeg bodde her, mens resten har bare vært kjedelig moseplen.

Da jeg laget Haugen min i fjor (Se her), ble dette enda mer irriterende. Jeg har måttet dra gressklipperen forbi en liten passasje ved Haugen bare for å komme til denne tørre, smale stripen hvor ingenting skjer. Kjedelig, kjedelig..!

Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle gjøre denne gravejobben til neste år. Sommeren i år har stort sett blitt brukt på Pergolaen med tilhørende bed, og delvis også urtehagen. Men med det fine høstværet kom visst gravelysten over meg allikevel, og den siste uken har jeg boret rundt i plenen som en annen muldvarp.

Da jeg hadde fjernet all gresstorven, oppdaget jeg at tomten hellet litt ned mot husveggen. Merkelig, men det har jeg aldri tenkt over tidligere...

Jeg fikk lyst til å rette opp dette litt og spadde jorden over på én side til jeg hadde to nivåer. Det vil egentlig si: Jeg hakket og bendet opp jord og stein så svetten silte... Her var det ikke mulig å stikke ned spaden noe sted. Stein, grus og beinhard, tørr jord. Grrr...

Som bildet over viser så er det slett ikke plant nå heller, men den høyre delen føles som ett nivå, mens det er betydelig høyere til venstre mot gjerdet.

Foreløpig har jeg ikke rukket å plante ferdig, men her har jeg tenkt meg lave bunndekkere med tre kuler av alperips som eneste høyde.

Stien på midten kommer til å bli brun. Nå er det litt grønt i den fordi alt er nykuttet. På denne årstiden har som regel kvist, kvast og greiner løv på seg... Dette er en ulempe i forhold til at det blir mer masse i kvistkuttet som lettere omdannes til jord, men slik må det bli når jeg ikke tar meg tid til å vente på våren.

Jeg har plantet litt Sølvarve (Cerastium tomentosum) innerst ved vinduene. Jeg tok plantene hit fra hagen ellers og selv om det ikke er nok enda, så regner med at de klarer å fylle resten av plassen ganske fort. Jeg tenker å flytte både rød Jonsokkoll (Ajuga reptans 'Atropurpurea') og Flekktvetann (Lamium maculatum) hit også. Begge er fine for vanskelige forhold.

Her er det sterk morgensol som litt utpå formiddagen går over i tørr skygge. Utfordrende, men forhåpentligvis ikke for disse tøffingene.

Etter å ha gravd ferdig det innerste området på bildet over, så måtte jeg jo lage en overgang til stien rundt Haugen. I og med at jeg ikke ønsket/trengte å flytte på jorden her, så lot jeg gresstorven ligge der stien skulle være. Jeg gravde altså bare frem bedene på hver side av stien.

Våte aviser ble lagt i tykke lag på gresset, dekket med duk og oppkuttet kvist. Akkurat nå er stien litt høyere enn bedene, men med planter i så vil dette utlignes. Jeg har delvis dekket jorden med gressklipp i påvente av planter. (Men det blir mindre og mindre gressklipp i hagen her nå - pussig...)

Steinene jeg kantet stien med er en miks av alt jeg klarte å finne rundt omkring i hagen. De største lå halvveis under bakken bak uthuset, og ble bendet opp med spett og henholdsvis veltet rundt i sikksakk over plenen og dratt på en sekketralle (med små, tynne hjul - huff...)
Akkurat nå ser det lettere kaotisk ut, men jeg regner med at plantene spiller på lag med meg etterhvert og lar utløperne sine dekke pent over det meste.
Under Søtmispelen ved hushjørnet, vokser det litt Brudespirea. Den har jeg klippet i tilnærmet kulefasong og kommer til å prøve å holde den slik. Alternativet er mer dramatisk, så det ser vi an.

Jeg gleder meg til dette hagerommet vokser seg til. Det vil bli helt annerledes enn noe jeg har fra før. En helt egen stemning tror jeg.

Nå har jeg endelig klart å binde hagen sammen hele veien langs gjerdet. Over ser vi stien som fortsetter bak Haugen. Betonghellene som ligger der skal vekk, og når det vokser seg til tror jeg det blir riktig bra.

Endelig skal den unge Skjørpilen få slippe at gressklipperen dundrer borti stammen. Jeg er veldig glad for hvert eneste tre jeg klarer å innlemme i et blomsterbed framfor plenen.
På Haugen har forresten fuglene pyntet opp med to glade solsikker. Slike bonusplanter må få stå.
Jeg kommer til å gjøre litt mer ut av kantene på stien, men ellers er det bare planting og løklegging som gjenstår nå.
Og det er ikke jobb - det er bare kos :)

Nå blomstrer det som i en siste sluttspurt rundt kvisthulen. Fargene har lagt fra seg alle hemninger og alt er lov. Rosa, rødt, lilla, gult og orange - alt på en gang!

Her er det om å gjøre å komme fram i lyset for alle som har ligget lavt gjennom sommeren. De som allerede har blomstret i ukevis, blir overdøvet av de nye skarpe fargene i paletten. " Her er jeg", ropes det fra alle kanter. Og jeg løper fra den ene til den andre og beundrer og beundrer.

Georginene som ikke var merket i vår, viser sine fargesterke ansikter og ler litt overbærende av mine vårlige forsøk på å kjenne igjen rotknoller - og plassere dem etter farge.

Jeg kiler dem til gjengjeld på stilkene med klissete frysetape og sprittusj. Til neste vår er det jeg som er sjef!

Jeg har store planer om å flytte (deler av) de som vil passe i et flammebed over til pergolaen. Jeg bør selvfølgelig vente til våren i og med at de står i blomst nå, men det spørs...

Jeg har fått en stor eske løk og knoller i posten som skal ut i bedene. Det er en gylden anledning til å dele, flytte, luke og i det hele tatt sjaue skikkelig når jeg først er i gang! Da får jeg lettere oversikt over helheten.

Endelig tilbake

I mellomrommet

Pergola - del tre

Nytt bed på gang

En brokete overraskelse

Og den som var en sommerfugl...

Juli i hagen

Tre hardføre roser

Bli med inn i bedet, da vel!

Veggene i urtehagen

Kveldsrunden

Roser i krig og harmoni

Valmuer

Flagrende hagebesøk

Frodig rikdom

Sommerens pergolaprosjekt

Skogsøte Gentiana asclepiadea

Fest i valmuen

Et nytt hagerom

Fargerikt rundt Kvisthulen